1


Nye spedbarnstudier har opphevet et modellmonopol



Innledningseksempel: 6 uker gammel for tidlig født pike i "duett" med faren
La meg begynne med en fortelling fra en fødestue for prematurt fødte i Amsterdam. Naseeria er født tre måneder for tidlig. Bare tre uker gammel, da hun veier rundt 1000 gram, blir hun tidvis tatt ut av inkubatoren, slik at foreldrene kan bære henne mot huden sin på såkalt "kenguru"-vis -- halveis innenfor trøyen opp mot halsgropen så liten som hun er. Mens moren gjennomgår en operasjon, er det faren som varsomt bærer henne slik. Han kaller henne forsiktig ved navn og etterligner hennes spede arm-bevegelser, og det oppstår en slags vàr, smilende første kontakt. Og ennå 6 uker før hun normalt skulle vært født, går de inn i en fint samtonet duett: Farens lyse stemme veksler med Naseerias -- som med lukkede øyne og såvidt hørbare stemme svarer i dette mønsteret: Naseeria: aaaaa, Faren: AAAAAA, Naseeria: aaaaaa,.. og slik fortsetter de inntil Naseeria så går opp i tonehøyde aaaaaa og skaper variasjon i duetten.
Denne duetten, dokumentert i et video-opptak av Saskia van Rees og R. De Leeuw (1987), finner sted halvannen måned før babyen normalt skulle vært født. Det tyder på et medfødt grunnlag for gjensidig kontakt. Dette kan vise seg allerede den første timen etter fødselen -- hvis alt har gått bra og babyen ikke er ute av seg. Den første timen er nemlig nyfødte normalt usedvanlig våkne og søkende etter kontakt, og ikke bare etter bryst og melk. Det viser seg på forskjellige måter. Blant annet kan du kanskje innby babyen til å ta etter dine ansiktsgester, for eksempel rekke tunge, ja, til og med få svar på dine lyder -- slik Naseeria ga svar -- bare du lyser opp stemmen og gir babyen tid til å gi deg svar. Det har min forskerkollega (Kugiumutzakis ved Universitetet i Kreta) til og med vist med nyfødte som bare er 30 minutter gamle.

Nyfødtes etterligning og protodialog med spedbarn
For vel 125 år siden hadde Charles Darwin observert sin halvtår gamle sønn ta etter barnepasserens sørgmodige uttrykk -- et uttrykk som Darwin var sikker på at babyen ikke hadde sett tidligere i sitt liv. Det fikk Darwin til å lure på om det kunne være et medfødt grunnlag for en slik følelsesstemt etterligning. Ved hundreår-skiftet dukket det opp noen rapporter om at 4-måneder-gamle kunne etterligne. Men rapportene ble avvist av Baldwin i USA, som mente at imitering først kunne komme når spedbarnet hadde utviklet et sosialt ego og alter på grunnlag av erfaring. Også Piaget, som var påvirket av Freuds tilskriving av kontaktløshet til spedbarn, utelukket at unge spedbarn var beredt til sosial etterligning og gjensidig samspill.
Det skulle gå hundre år og vel så det før laboratoriestudier bekreftet Darwins mistanke om et medfødt grunnlag for etterligning. Det kom som et sjokk og utløste vantro hos dem som hadde holdt fast ved teorier om spedbarns kontaktløshet da to forskere i USA (Meltzoff & Moore) i 1977 rapporterte i fagtidsskriftet Science om 20 dager gamle som kunne ta etter voksne som rakk tunge, skjøt frem leppene, og til og med viste en rullende fingerbevegelse -- alt etter hva den voksne oppviste som forbilde. Og senere kunne de også dokumentere etterligning av uvante gester som å rulle hodet i klokkeretning og å stikke tungen ut til siden. Andre forskere fulgte etter med replikeringer. Det ble fremlagt eksperimentelle bevis på etterligning og innstemming til andres gester, lyder og følelsesuttrykk i de første måneder, i de første uker, og til og med i den første timen etter fødselen. Erfaringer fra fosterlivet med å lytte til og bevege seg i rytmisk samstemthet med morens kropp forbereder nok noe for dette. Men hverken slik pre-natal erfaring eller instinkter med medfødte utløser-mekanismer viste seg kunne forklare variasjonsrikdommen i bevegelser i finstemt samordning og etterligning som oppvises i tidlig ansikt-til-ansikt kontakt.
Både voksne og spedbarn evner å samordne og samstemme sine uttrykk på en finstemt måte. Heri ligger den positive kimen til dialog med andre. Det synes å være et medfødt grunnlag for det vi kaller "protoprat" og "protodialog" som innvarsler mønstre og trekk for senere verbal koseprat og dialog. Slik protodialog utfolder seg i følelsesmessig gjensidighet med andre allerede i de første måneder etter fødselen. Den som først dokumenterte og begrepsfestet dette, var Mary Catherine Bateson. Som nybakt mor i 1970 satt hun i et filmrom på MIT (et universitet i USA) og analyserte filmsekvenser av tidlige samspill mellom mødre og spedbarn. Hun oppdaget at de med sine lyder og gester på en samstemt måte oppviste et gjensidig utfyllende mønster som minnet henne om samtalens gjensidige form. Hennes påvisning av at slike tidlige samspill tillot beskrivelse i dialogens forbilde skulle andre komme til å bekrefte, bl.a. spedbarns- og hjerneforskeren Colwyn Trevarthen.

Modellmektige tegnet et annet bilde av spedbarnet
Slike funn og avdekkinger fra spedbarnsforskning de siste 25-30 år stemmer slett ikke med
det bildet som tradisjonelle teorier om barns utvikling tegnet av spedbarn som usosiale, kontaktløse og egensentrerte, og som stammer fra videreutvikling av Freuds og Piagets teorier fra det første kvartalet av dette hundreåret. Freud så på spedbarnet som kontaktløst i forhold til sin sosiale omverden. Han sammenlighet til og med spedbarnet med et fugleegg -- uten kontakt, omsluttet av et skall, avsondret fra andre. Og Piaget betraktet utgangspunktet for barnets forhold og forestillinger som egosentriske, det vil si, som egensentrerte og som dermed forhindret gjensidige forhold og fordret en lang utviklings- og modningsperiode før barnet kunne bli i stand til gjensidig væremåte og tenkemåte.

Freuds og Piagets syn på spedbarnet la grunnlag for modellmonopol
Deres syn på spedbarnet skulle bli grunnleggende for det utviklingspsykologiske paradigme som inntil ganske nylig har vært relativt enerådende. Fremangsrike teoritradisjoner sprang ut av deres pionerarbeider. Freud og Piaget var i sin generasjon delvis "outsidere" som kjempet mot rådende forestillinger i det første kvartalet av det 20.århundredet. Men etter hvert skulle deres perspektiver på barns psykososiale, kognitive og moralske utvikling i en så dominerende grad prege grunnen for empirisk forskning, metode og teoridannelse at betegnelsen "modellmonopol" er dekkende. Nye generasjoner kom til å forfølge deres ideer i teori, empiri og praksis på en gjennomslagskraftig -- og kanskje til tider enøyet -- måte. Kanskje var dette tankegangen: Når en slik størrelse som Piaget hadde avvist for eksempel at etterligning kunne finne sted de første månedene etter fødselen, hvorfor da studere nyfødte i så måte når de likevel bare styres av primitive reflekser? Siden barns tenkemåte var egosentrisk, hvorfor da stille spørsmål om det kanskje var forskerne som med sine mange tester på barns manglende perspektiv-taking viste manglende evne til å ta andres perspektiv (og der barna hadde mer enn nok med å finne ut hva forskerne ville med dem)?
Heller ikke sosiologisk teori forble upåvirket. Begrepsfesteren av symbolsk interaksjonisme hevder for eksempel at utviklingen fra den spede barndom til voksen alder "fundamentalt [er] et spørsmål om å forme en samordnet aktivitet som erstatter [spedbarnets] tidligere tilfeldige aktivitet (random activity)" (Blumer 1969, s.1 (gjengitt uten motforestillinger i sosiologi-læreboken til Wallace og Wolf 1991, s.236)). I konstruktivistisk fenomenologi heter det blant annet at vanskene med å sosialisere barnet dreier seg om å overkomme det dyriske grunnlaget: "The little animal fights back, so to speak" (Berger og Luckmann 1971, s.203).1 Og selv i kommunikativ handlingsteori finner vi ekko av freudianske og piagetske synspunkter: Kognitiv utvikling betyr allment desentrering av en egosentrisk preget forståelse av verden, fremhever Habermas (1984, s.106). Når han tilskriver samspillet mellom voksne og barn ufullstendig gjensidighet, gjør han bruk av det psykoanalytiske begrepet om 'symbiose' (Habermas 1979, s.89) -- i tråd med slik Margaret Mahler betegner det begynnende mor-barn forholdet som symbiotisk, som en dual enhet uten indre differensiering. Hun erklærer at under de første uker av livet synes spedbarnet å være i en tilstand der behovstilfredsstillelse inngår i dets egen omnipotente autistiske bane ("autistic orbit") (Mahler 1986, s.200). Mens Freud selv senere skulle forlate denne tanken, og Bowlby (1984) og Winnicott (1953) stakk ut andre veier, kom Mahler og mange med henne til å holde fast ved ideen om "normal autisme" hos normale spedbarn.

Når foreldre innen Akademia møter modellmakt
Dette synet har ikke stemt med opplevelsene til foreldre og omsorgspersoner, selv om de ofte har tidd stille eller bøyd seg for modellmakten. De som har stått utenfor det psykologiske utviklingsparadigme har ikke innordnet seg like selvfølgelig. Et eksempel har to sosiolog-kolleger gitt meg. De opplevde en form for kontakt med sin prematurt fødte baby som slett ikke stemte med det de hadde lest i sitt sidepensum i psykologi. De var sosiologer, ikke psykologer, og derfor ikke bergtatt av det psykologiske utviklingssynet på spedbarns utvikling. Faren kunne for eksempel oppleve at den nesten nyfødte sluttet å gråte når han kom inn i rommet -- enda lenge før han kom bort til det. Han følte seg viss på at her var det kontakt, og kom i heftige diskusjoner med medstudenter i psykologi. Men han sto på sitt. Han følte, fornemmet, opplevde noe som de andre ikke kunne fraskrive forholdet mellom barnet og han. I dag hadde han kunnet vise til video-dokumentasjon, for eksempel, av en fars samspill med sin prematurt fødte datter (det innledende eksempel video-dokumentert av van Rees og de Leeuw 1987) som illustrasjon på det den nybakte faren selv fornemmet å oppleve.2
Det var fremfor alt innen utviklingspsykologien og terapeutisk og praktisk rådgiving at perspektivene til Freud (1911) og Piaget (1926/1959) fikk en særlig og vedvarende gjennomslagskraft. Det gjaldt ikke bare teoridannelse og forskningsmetode. De fikk også nedslag i lærebøker og endog i håndbøker for omsorgspraksis.
En psykologkollega forteller for eksempel fra sine studentdager: Da hun fikk lære om hva "normale spedbarn" evner og ikke evner, innså hun at hennes baby avvek sterkt fra hvordan babyen skulle vært i følge den utviklingspykologiske lære. "Ja, ja," tenkte hun i sitt stille sinn, "mitt barn er vel annerledes da", og holdt det for seg selv inntil hun langt senere som moden forsker selv hadde nådd frem til en ny og annerledes erkjennelse av selvets utvikling.3

Modellmakt definert og ytterligere eksemplifisert
Hvordan kunne det ha seg at foreldre og omsorgspersoner innen Akademia gjerne godtok de perspektiver på spedbarn som ble forfektet innenfor utviklingsteoriene? Her er det naturlig å lete etter svar i i lys av modellmakt-teorien, og kanskje også Thomas-teoremet om den selvoppfyllende profeti: Hvis du definerer en situasjon som virkelig, så blir den virkelig i sine konsekvenser. I modellmakt-termer: Hvis du godtar andres definisjon av ditt barn som enegyldig, så vil du kunne forholde deg deretter overfor barnet, og dermed kanskje bidra til å gyldiggjøre den definisjon som i utgangspunktet var falsk (Bråten 1982a).
Når slike teorier ble videreført og etter hvert nedfelt i lærebøker -- til og med i håndbøker for mødre, for eksempel av dr. Spock -- var det ikke rart at foreldre og omsorgspersoner for noen år tilbake fikk seg forklart sine villfarelser hvis de mente seg å ha opplevd gjensidig kontakt med sine spedbarn. Hvis de nemlig trodde seg oppleve noe slags gjensidighet eller deltagelse fra spedbarnets side, så fikk de å forstå fra disse modellmektige kilder at dette var feilaktig tilskriving. For det passet ikke med rådende teori, med bildet av spedbarnet som kontaktløst og egensentrert. Og mange har nok avfeiet sine spørsmål om hva egne opplevelser med spedbarn kunne bety slik de bøyde seg for modellmakten og godtok som fasitsvar dette de kunne lese, høre eller få seg dosert:
- Hvis de mente å se at den nyfødte etterlignet seg, kunne svaret ha være at det de tok for etterligning bare var en tilfeldighet eller refleks.
- Hvis de så sin ukes-gamle baby smile til seg, så kunne de lese i håndboken at det bare var en grimase utløst av at babyen hadde vondt i magen.
- Hvis de trodde seg oppleve noe slags gjensidig danselignende samspill med sin 14 dager gamle baby eller følte seg forenet med babyen i gjensidig forståelse, måtte de tro om igjen hvis de godtok det som ble anført i bøker om spedbarnets egensentrerte kretsløp, for her dreier det seg om "symbiose", ville det hete, en slags forening der den voksne alene står for kontakten og kretser rundt sentrum i babyens "autistiske" (dvs. kontaktløse) kretsløp.
- Hvis de skulle mene at sin to-måneder-gamle baby forsøker å snakke til dem og tar del i en slags gjensidig dialog-lignende samtale, ja, da får de å vite fra enkelte lærebøker at det som de tar for babyens bidrag bare er de voksnes foregripinger og tilskrivinger, for de nødvendige ferdigheter for før-verbal dialog, sier læreboken, de kommer senere -- først ved 9-måneders-alderen.
- Og hvis babyen som blir matet skulle rekke ut maten mot materens munn, ja, da er det bare fordi babyen tok feil av sin egen og den andres munn, ville det hete, for babyer kan ikke skjelne mellom egen og andres munn, og slett ikke gjengjelde mating.
Slik kunne foreldre og omsorgspersoner få sine opplevelser med spedbarn avvist som "hønemor"-tilskrivelser, bortforklart ut fra tradisjonelle teorisyn. Enkelte slike forklaringer er til og med nedfelt i lærebøker som fortsatt stedvis er i bruk. Det betyr at mange forskere, lærere og praktikere bøyde seg for modellmakten og godtok slike svar som fasitsvar. Det vil si at de ble offer for den symbolske form for avmakt som jeg i sin tid begrepsfestet som modellmakt:

Når en modell (kartet) blir forvekslet med saksområdet (terrenget), og opphavs-personen for modellen tilskrives å være kunnskapskilde for fasitsvar på spørsmål om hvordan virkeligheten "egentlig" forholder seg, aktualiseres spørsmål om *modellmakt. I vitenskapelig sammenheng har f.eks. Aristoteles' syllogismelære, Evklids geometri med parallellaksiomet, og Piagets teori om barns kognitive utvikling hatt status som modellmonopol....
Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelighetsmodell som de andre tilskriver som kilde for enegyldige svar på spørsmål om et bestemt saksområde, og som utelukker spørsmålshorisonten for alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner. Det medfører at en tilsynelatende dialog blir en skinndialog på de kunnskapsrikes (modellmektiges) premisser .(Sosiologisk leksikon, 1997, ss. 208-209).

Opphevelse gjennom re-definering av domenet
Av modellmakt-teorien fremgår det at den mest åpenbare måte å oppheve et modellmonopol på er å redefinere saksområdet med utvidelse av dets grenser slik at rivaliserende kunnskap kan slippe til. I Freuds og Piagets perspektiver ble spedbarnsdomenet redusert til et referanseområde i lys av mer moden alder når "realitetsprinsippet" og "de-sentreringen" rår, og de tidligere stadiene forgår (når det da ikke tilskrives "regresjon" til "infantile stadier").
Perspektiver i nyere spedbarnsforskning har satt dette på hodet: Spedbarnsferdigheten med intersubjektiv inntoning fortsetter som kompetanse gjennom livet også når høyere-ordens kompetanser kommer til (Bråten og Trevarthen 1994, Gopnik og Meltzoff 1993, Stern 1985, 1995). Spedbarnsdomenet er blitt satt i fokus i kraft av seg selv og forsøkt studert på spedbarnets premisser, ikke på eldres premisser. Når for eksempel Kuguimutzakis fremkaller imitering hos nyfødte, ber han den nyfødte så å si om tillatelse til å stikke hode sitt frem og gjøre lyder og geberder.
Muligens har barneforskere tidligere bøyd seg for modellmakten til målbærerne av det utviklingspsykologiske paradigmet og derfor i stor grad rett og slett unnlatt forsøk på å studere spedbarns fenomenologi som grunnlag for det som Daniel Stern (1985) med rette kaller spedbarns mellompersonlige verden. Spedbarnsdomenet som ble studert ved århundreskiftet, har nærmest måtte bli gjeninnført som legitimt domene for empiriske studier på nytt og med nye øyne.
Dermed er domenet for spedbarns (manglende) sosialitet blitt redefinert, og med det er det lagt et perspektivmessig grunnlag for å oppheve modellmonopolet og komme i kritisk dialog med de tradisjonelle perspektivene.

Nyere funn
Stikk i strid med disse tidligere teorier som tilskrev spedbarn et kontaktløst, egensentrert og usosialt utgangspunkt for utvikling, kan nye funn og eksperimentelle observasjoner -- fra forsøksrom, fra felt og familiesammenhenger på tvers av kulturer -- fortelle om spedbarns sosiale natur og deres evne til gjensidig kontakt. I dag kan vi for eksempel dokumentere (slik det er redegjort for i Bråten (red.))

* at nyfødte i den første timen etter fødselen kan ta etter voksnes ansiktsgester;
* at 6-uker-gamle kan delta i gjensidig dialoglignende samspill med omsorgsgivere;
* at halvtårs-gamle allerede viser seg å ha begynt å vende "det døve øret" til lyddistinksjoner som ikke hører hjemme i lydregisteret i den talekultur barnet begynner å bli vant med, og
* at ett-årige kan gjengjelde og gi omsorg.

Det siste har jeg selv hatt gleden av å bidra til å påvise og skal nedenfor gi noen eksempler. Ingen av disse funn og observasjoner på listen ovenfor stemmer med det bildet Freud først hadde tegnet av spedbarnet som et fuglegg eller en amøbe, som kontaktløs og uten mulighet for samfølelse og gjensidighet. Riktignok skulle han senere endre sin oppfatning noe og komme til å betrakte mor-barn forhold som forbilde for kjærlighetsforhold senere i livet. Men derfra til å kunne vente seg omsorg hos spedbarn og småbarn, som jeg nå kommer til, det var en teoretisk umulighet i tradisjonelle teorier om barns utvikling.


Når spedbarn og småbarn viser evne til omsorg
Likevel, og idehistorisk sett paradoksalt nok, var det Freuds egen datter, Anna Freud, som skulle påvise muligheten for at spedbarn og småbarn kunne vise omsorg -- selv om det hun observerte skulle bli avvist som irrelevante utslag av unntagelsessammenhenger.4 Det dreide seg nemlig om observasjoner av krigsbarn som løsrevet fra sine familier ble plassert på et barnehjem i Storbritannia under den annen verdenskrig (1939-45). Her observerte hun hvordan de faktisk kunne utvise omsorg for hverandre. De kunne også være truende, likegyldige og avvisende mot hverandre, men var hjelpsomme når det behøvdes, som for eksempel i denne episoden:

Eks.1 Edith (21 mndr.) har tatt av seg skoen og sokken sin som hun innbitt forsøker å få på seg igjen. Paul ([nesten to år gammel] 23 mndr.) ser på fra avstand, styrter over til henne, setter seg ned på gulvet og tar sokken ut av hendenes hennes. Han forsøker [...] å få den på Ediths fot -- med tungen ut av munnen og pustende tungt...

Det har ikke unngått oppmerksomheten til Anna Freud og hennes medarbeider (Burlingham) hvordan Edith viser tegn på delaktighet i Pauls bestrebelser på å få på henne sokken. De rapporterer videre:

Edith ser på ansiktet hans og tar umiddelbart etter hans uttrykk. I to eller tre minutter er begge barna oppslukt....deres ansikter bærer uttrykk for intenst strev. (Freud og Burlingham 1973).

Her får vi demonstrert omsorg fra Pauls side, og hvordan Edith oppviser deltagelse i Pauls bestrebelser på å hjelpe henne, og så å si forsøker sammen med ham å få sokken på foten hennes. Selv om det er han som utfører bevegelsene, viser hun med sitt likeartede uttrykk for strev at hun selv opplever bestrebelsene sammen med ham. Barna er ikke tilskuere til hverandre, men fyller et felles deltager-rom. Paul har vist deltagelse med Edith, og Edith viser seg delaktig i Pauls strev med å hjelpe henne.
Når småbarn slik forsøker å vise omsorg overfor en annen -- større eller mindre enn seg -- som trenger hjelp eller trøst, oppviser de prososial adferd. Når slik hjelp går på bekostning av eget ve og vel, snakker vi gjerne om "altruistisk" adferd, for eksempel når et barn som holder på å spise og fortsatt er sulten, gir avkall på maten sin og deler med en annen. Anna Freud rapporterer et eksempel fra krigsbarnehjemmet:

Eks.2 Rose (19 mndr.) sitter ved bordet og drikker kakao. Edith ([to måneder yngre] 17 mndr.) klyver opp og forsøker å ta koppen bort fra munnen til Rose. Rose ser forbauset på henne, og snur så koppen og holder den for Edith slik at hun [Edith] kan få drikke kakaoen. (Freud og Burlingham, 1973)

Her kan vi merke oss tre forhold:
For det første, Rose viser at hun kan sette seg i den andres sted, og vende koppen rundt så Edith kan drikke. Det er ingen liten prestasjon.
For det andre, hun viser med dette at hun har forstått hva Edith ønsker seg.
Og, for det det tredje, ved å la henne få drikke av koppen sin, ja, hjelpe med å snu og holde koppen for henne, viser hun omsorg for en annen.
Dermed oppviser ett-og-et-halvt år gamle Rose en slags dobbelt form for deltagelse --
ikke bare deltagende forståelse av det andre barnets uttrykte ønske, men deltagende evne til å stille seg i den andres ståsted og tilpasse koppen sin slik at den andre kan få drikke.

Når spedbarn gjengjelder skje-mating før de har fyllt ett år
Rose er ett og et halvt år, og viser med dette evne til å være delaktig i den andre som hun hjelper å drikke. Hva med yngre spedbarn på 11-12 måneder som selv holder på med å lære seg å spise med skje, men fortsatt blir matet? Kan vi her finner tegn på delaktighet i matgiverens bevegelser? Jeg skal referere fra to episoder som jeg selv har gjort video-opptak av. .

Eks.3 Thomas (11 3/4 md.) blir matet med skje av storesøster. Når han inne i mellom får ta skjeen med mat i egen hånd, kunne han mate storesøster. Gjennom å ha blitt matet med skje i flere uker har han lært seg å ikke bare bli bespist med skje, men å kunne gjengjelde slik mating (Bråten, 1996ab).


Eks.4 Emilie fyller ett år om to uker. Når grøten blir klar for Emilie måltid, begynner moren å mate med skje. Etter en stund får Emilie ta skjeen i egen hånd. Hun greier å føre skjeen til sin egen munn, men ikke bare det; når mamma spør om hun kan få smake, fører Emilie skjeen til morens munn; Emilie strekker seg så lang hun er og lar mamma få smake. Etter at grøtspisingen er over, åpner moren en liten yoghurt-boks og mater Emilie. Hun putter en ekstra skje oppi boksen -- mindre enn grøtskjeen. Emilie griper teskjeen. Hun spiser selv. Dette smaker tydeligvis bedre enn grøten. Så er det mammas tur. Moren åpner munnen og Emilie lar mamma få smake. (Bråten 1998a, ss.14-15).

Disse eksemplene med Thomas og Emilie forteller om gjensidighet, om at spedbarn klarer å anta andres perspektiv i gjensidig utfyllende forstand, og det på en slik måte at spedbarnet opplever å være med på omsorgsgiverens bevegelser som grunnlag for gjengjeldelse når spedbarnet kan ta skjeen i egen hånd.
Og denne evnen viser seg også i hvordan storesøster (i eks.3) åpner sin munn når hun fører skjeen til lillebrors munn -- slik matmødre og matfedre ofte gjør uten å være seg det bevisst. Når vi slik ureflektert åpner munnen når vi skje-mater en baby, så viser det at vi ikke bare mater babyen, men er delaktige i babyens spising, deltar i babyens bevegelser.
Samme slags delaktighet viser Thomas når han åpner munnen samtidig med at han fører skjeen med mat til storesøsters munn, og Edith (eksempel 1) som med sitt ansiktsuttrykk viser delaktighet i Pauls strev med å få på henne sokken. Den omsorgsgiving som Paul viser med sine bestrebelser med å kle på Ediths fot, og som Rose (eksempel 2) viser ved å vende koppen sin så Edith kan få drikke, forteller om hvordan barna kan gjendanne den påkledning og mating som de selv er blitt til del. De kan gjendanne den omsorgsgiving de selv har opplevd ut fra sin medfødte evne til direkte deltagelse i andre -- og det er den samme evne til delaktighet som blir aktivisert når et annet barn i nød påkaller deres omsorgsfølelse.

Gode og onde sirkler
Slik gjendannes kjærlig omsorgsgiving i kraft av barns delaktighet i omsorgshandlingene som de er blitt til del. Men i kraft av denne samme evne til delaktighet i andres handlinger kan også overgrep og mishandling innby til gjendanning gjennom en uhyggelig form for deltagende læring. (Dette blir nærmere forklart i skrift nr. 3, 16 og 17 i denne essaysamling). I det naturgitte grunnlag for sosial gjensidighet og for læring gjennom deltaktighet i andre ligger ikke bare kimen til gode sirkler med gjendanning av kjærlig omsorg, men også til onde sirkler med risiko for gjendanning av overgrep og grusomhet.
Men det medfødte grunnlaget for deltagelse i andre i nød kan bryte gjennom -- på tross og tvers av en grusom miljøbakgrunn. Det kan blant annet en rapport om seks krigsbarn fra den annen verdenskrig fortelle om. De ble reddet ut av nazistenens utryddelsesleire da de var omkring 3 år gamle. Ikke lenge etter barnas fødsel var foreldrene blitt henrettet i gasskamre. Ved frigjøringen våren 1945 ble barna sendt til et tsjekkisk slott og så til England. Der viste barna destruktiv fiendtlighet og avvisning overfor personalet. Men mellom barna var det tette bånd. De kunne nok bli sinte på hverandre, men var ellers seg imellom også ytterst omsorgsfulle og hjelpsomme. Anna Freud forteller fra sin observasjon av dem i England:

Eks. 5 I barnehjemmet plukket de opp lekene for hverandre. Etter at de hadde lært seg å leke [med byggeklosser] kunne de i stillhet hjelpe hverandre med å bygge, og så beundre hverandres byggverk. Under måltider var det viktigere for dem at de kunne gi mat til sin neste ved siden av seg enn selv å spise. (Anna Freud 1951)

Her ser vi hvordan en uhyggelig berøvende bakgrunn ikke har revet opp -- men tvert imot påkalt -- barnas grunnlag for omsorgsfølelse og delaktighet i hverandre.

Nye teoriperspektiver
Jeg har i andre sammenhenger gitt noen glimt fra spedbarnsforskningens teoretiske og empiriske idehistorie over hundre år (Bråten 1996c; 1998; Bråten (red.)) -- en historie som samtidig er en nåtidsfortelling om et modellmonopol som har begynt å rakne. I den første halvdelen av dette hundreåret ble det som anført ovenfor lagt grunnlag for et bestemt syn på spedbarns natur som to av århundrets fremste psykologiske teoretikere ga opphav til: Freud (1911), som var opptatt av den psyko-seksuelle utviklingen, pekte på at barnet utvikler seg fra å være styrt av lystprinsipp til etter hvert å anta et realitetsprinsipp. Han anså at spedbarnet i begynnelsen nærmest var kontaktløst (autistisk) og sammenlignet det med et fugle-egg. Piaget (1926), som var opptatt av den kognitive (tankemessige) utviklingen, tilskriver spedbarnets tenkemåte en slik kontaktløshet og begrepsfester egosentrisitet som rådende til langt opp i barneårene, idet det foregår en lang prosess med de-sentrering før barnet kan forholde seg til andre på en gjensidig subjekt-subjekt måte. Etter hvert som disse to tenkeres syn fikk gjenklang -- Piaget i Europa, og Freud etter hvert i USA -- kom deres syn til å prege den vitenskapelige oppfatningen av spedbarns natur som usosial, ukommunikativ og egosentrisk.
Under de siste 25-30 år er spedbarns sosialitet og intersubjektive ferdigheter blitt film- og video-dokumentert. Nyere forsøk og funn har bidratt til å redefinere spedbarnsdomenet og gitt et mer ugjendrivelig grunnlag for en ny forståelse av spedbarns sosiale natur, som ikke så lett lar seg avfeie med bortforklaringer fordi de ikke stemmer med det som vært det rådende perspektiv. Vantro overfor slike funn er for lengst blitt avløst av leting etter forklaringsmekanismer. De kaller på ny teoridannelse og nye begrepsfestinger. Eksempler på delvis sammenfallende kandidater til tross for forskjellige utgangspunkter er bidragene fra Stern, Trevarthen og min egen hånd.
På klinisk bakgrunn og ut fra spedbarnsforskning begrepsfester Stern (1985, 1995) følelsesmessig og intersubjektiv innstemming med nye følelseskategorier ("vitality affects", "affect attunement") som folder seg ut i selv-dannelser og intersubjektivt relasjonelle domener i spedbarns mellompersonlige verden.
På bakgrunn av sin spedbarns- og hjerneforskning begrepsfester Trevarthen (1979, 1986, 1989a, 1990a, 1992, 1998) primær og sekundær intersubjektivitet hos spedbarn, som motivasjonsgrunnlag for subjekt-subjekt samspill (primær intersubjektivitet) og for trekant-samspill med objekter som gjenstand for felles oppmerksomhet (sekundær intersubjektivitet).
Og delvis på bakgrunn av spedbarnstudier og forsøk med empiriske, datasimulerte og videotilbakespilte forstyrrede og uforstyrrede dialoger, og som avledning fra et postulat om indre opprinnelig alter (virtual other) som komplementær til det kroppslige ego, begrepsfester jeg altersentrisk delaktighet5 -- om hvordan spedbarn på en speilvendt og gjensidig utfyllende måte formår å ta del i det Alter gjør.
Disse begrepsfestinger innbyr til en ny teoretisk forståelse av spedbarn og et nytt menneskesyn, dvs. et endret syn på forholdet mellom natur, kultur og samspillsmessig næring og læring i menneskets individuelle og artsmessige utvikling.
Addendum i forbindelse med en Tromsøforelesning 3.mai 2006:
Når barns altruisme delvis forfaller til fordel for ego- og etnosentriske modellmopol

Mens sosiologer, psykologer og biologer har sett på barn som medfødte egoister og som gjennom sosialiseirng og kultivering må lære seg til å ta hensyn til andres behov og vise hensyn, har vi altså sett med de eksempler som er blitt anført at det foreligger et medfødt grunnlag for altersentrisk avspeiling som innbyr til altruistiske handlinger og proto-omsorg.
Men så melder sosialiseringsagenter seg som barna tilskriver å sitte inne med fasitsvar og som dessuten utgjør forbildelignende modeller for barnas kulturelle læring og etterligning og som byr på kulturell læring som trekker barna inn i ego- og etnosentriske modellmonopol og forleder dem til å utdefinere og kanskje til og med utstøte enkelte fra fellesskapet.....





1 Jeg er Ivar Frønes takk skyldig for henvisningen til dette synet i Berger og Luckmann (1971). Se forøvrig påvisningen til Frønes (1998) av hvordan jevnaldrende småbarn bidrar til å sosialisere hverandre.
2 Jeg takker Ragnvald Kalleberg for denne beretningen.
3 Jeg takker Anne-Lise Løvlie Schibbye for denne beretningen.
4 Anna Freuds observasjoner passet ikke med samtidens rådende teoriforestillinger. Hun forsøkte heller ikke selv å modifisere sin fars teori. Kanskje skyldes det at hun bøyet seg for farens modellmakt, eller kanskje fordi hun så det som sitt kall å forvalte farens åndsarv. Jeg har drøftet dette med Sofie Freud som kom til å stå sin tante nær under Anna Freuds siste leveår, og som selv har vist stor åpenhet for nye perspektiver (sml. Freud 1989).
5 Det ser nå ut til at det delvis er påvist nevrobiologisk støtte for dette i og med oppdagelsen av såkalte "speilnevroner" (se bl.a. skriftene nr. 4, 17 og 18 i denne essaysamlingen).





TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE