Portrett v/Else Reusch Bråten
Prolog:
Dialogen i dikteren, barnet og filosofen
I min bokhylle står to tynne, små bøker. Begge begynner med ordet "verden". De er skrevet omkring 1920 i en fortettet, nesten poetisk form. De har bidratt til å prege vår tids filosofi og selvforståelse. De innleder med utsagn om verden, og om det vi kan utsi eller uttale i og om forhold -- ikke om ting. Men ellers synes de to bøker å ha lite til felles.
I den ene, skrevet av Ludwig Wittgenstein, er utgangspunktet at verden er alt som er tilfelle, ikke ting, men saksforhold. Slik omtrent begynner han sin avhandling Tractatus logico-philosophicus. Her viser han hvordan det matematisk-logiske språk begrenser seg til utsagn om selvfølgeligheter og bringer oss til å tie om vesentligheter. Det etiske unnslipper.
I den andre skriver Martin Buber om vår etiske mulighet for dialog hver gang vi ektefølt utsier det ord-par som inngår i bokens tittel: Jeg og Du. Buber begynner med at verden er tvefoldig for mennesket ut fra dets tvefoldige holdning til verden. Her kan vi lese om hvordan dialog som værensform er nedlagt i vårt vesen. De to grunnord som vi kan si med vårt innerste vesen, er Jeg-Du og Jeg-Det.
Den omvendte dialogen
Disse to bøker har bidratt til å forandre det 20. århundrets forståelse av mennesket, og det til tross for at de kanskje til dels er blitt grundig misforstått. Biografiske omtaler og selv-biografiske uttalelser kan tyde på det.
I dag leser jeg bøkene med andre øyne enn for tredve år siden. Jeg forstår for eksempel Wittgensteins utsagn om taushet på en ny måte. Jeg oppdager at Buber peker på det medfødte Du som virkeliggjøres i møtet med det aktuelle Du. Det er som å lese to nye bøker, til tross for samme omslag og titler.
Forfatteren omskriver og skriver seg ut av sin verden i dialog med seg selv og sine. Leseren leser om og omdanner sin verden, i dialoger som utløses med seg selv og sine. Til tross for at boken ikke behøver å bygge bro mellom forfatters og lesers forståelsesverdener, kan den likevel forandre dem begge gjennom de dialoger den springer ut av og utløser i deres respektive innen- og mellomverdener.
Et slående eksempel på dette synes å være Wittgensteins Tractatus.
I Cambridge-miljøet og i Wiener-kretsen skulle Wittgensteins lille bok komme til å vekke oppmerksomhet og debatt, og befeste en forståelse som Wittgenstein selv tok avstand fra: Om hvordan utsagn om verden kunne tilbakeføres til elementær-logiske utsagn og bevisbare operasjoner. Hans erklæring om at det som ikke kan uttrykkes i klartekst, må forties, ble tatt til inntekt for et program for logisk-positivistisk tilbakeføring. Hans utsagn om hvordan det etiske og estetiske i verden viser seg, men ikke kan avbildes, ble forbigått og fortiet, tilsynelatende i tråd med hans egen erklæring i forordet til Tractatus:
Was sich überhaupt sagen lässte, lässt sich klar sagen;
und wovon man nicht reden kan, darüber muss man schweigen.
Det umiddelbare og middelbare
Den fenomenologiske siden ved denne erklæringen -- om at man må tie om det man ikke kan tale om eller gjøre vesen av -- ble i begynnelsen oversett i filosofenes dialoger seg imellom. Men det synes å ha opptatt ham selv stadig sterkere, nemlig om hvordan det vesentlige -- det estetiske og etiske -- bare vises, men ikke lar seg utsi eller bevises, og senere om hvordan språklig mening viser seg i samspill og ikke som betydninger på tvers av språkspill.
Dermed antyder også Wittgenstein en slags tvefoldighet, om enn av en noe annen art enn det tvefold som Buber forfekter, og begge antagelig med gjeld til Kierkegaards tanker om det umiddelbare og det middelbare.
Martin Buber skiller mellom det umiddelbare i Jeg-Du dialogen og det middelbare i Jeg-Det forhold. Ingen forhåndsviten eller taus kunnskap fletter seg inn mellom Jeg og Du. Intet mål eller middel, ingen begrepsmessig forestillingsverden kommer imellom.
Men når jeg forholder meg til andre og annet i Jeg-Det formen, bringer jeg inn mine erfaringer, begreper og forestillinger om mål og midler, om det forgangne og det forgjengelige. En tekst kan innby til et slikt middelbart Jeg-Det forhold. Men Buber anser at vi kan forsøke å lytte til den som taler gjennom teksten, som om fortelleren taler i leserens nærvær. Men da må jeg som leser vende hele mitt vesen mot den tekst som er for hånden og kunne si Du til fortelleren.
Som religiøs tenker var Buber påvirket av Søren Kierkegaard. Men Kierkegaard var mer pessimistisk når det gjaldt den direkte meddelelsens betydning. Som den opprører han var, fant han det best for det meste å ty til den indirekte meddelelse. Slik åpner han for dialog mellom ulike perspektiver i leseren. Enten-Eller er et fornemt eksempel på dette. Her innbyr Kierkegaard til dialog i leserens verden mellom det estetiske og det etiske perspektiv. Den etiske, nesten byråkratiske brevskriver fremholder det fornuftige i det middelbare og reflekterte levesett. Hans estetiske forfatter viser til den sanselige opplevelse av Tryllefløyten, til forelskelsen og drømmen om gjenforening etter adskillelsen.
Dialogen i barnets deltagerrom
En slik drøm om gjenforening etter en lang adskillelse ser ut til å ha vært en av spirene til tilblivelsen av Jeg og Du. I et etterord forteller Buber om hvordan han følte seg drevet av en indre nødvendighet: En visjon fra ungdomstiden taper sin styrke, for så å komme tilbake med en ny klarhet og styrke som han måtte bære vitnemål om. Skrevet i en stemning av "uimotståelig entusiasme", springer boken ikke bare ut av dialogen i jødisk kultur, men også ut av dialogen i ham selv om det uoppfylte møte. I sine selvbiografiske fragmenter forteller Buber om oppbruddet og møtet igjen med en av dem som hadde fylt hans deltagerrom som spedbarn. Foreldrene oppløste samlivet da han var to år gammel. Moren forlot hjemmet. Martin går og venter på henne inntil sannheten kommer for dagen. En "stor pike" sier fra til treåringen: "Nei, hun kommer aldri tilbake." Han forsto at hun talte sant:
Det ble sittende fast og stadig dypere i mitt hjerte for hvert år som gikk. Men allerede etter omtrent ti år begynte jeg å føle at dette var noe som ikke bare angikk meg, men mennesker i sin alminnelighet. Jeg dannet for meg selv ordet "mismøte" [Vergegnung] for det forsømte møte mellom mennesker. Og, da jeg etter tyve år så min mor igjen, som var kommet langveis fra for å treffe meg, min hustru og mine barn, da kunne jeg ikke se inn i hennes fortsatt blendende vakre øyne uten å høre ordet Vergegnung, som om det ble sagt meg noensteds fra.
Buber tilføyer: "Jeg antar at alt jeg har erfart av ekte møte i livet har sin opprinnelse i den stunden på terrassen."
For ham blir Jeg-Du møtet kjennetegn på virkelig liv, også for hvordan den nyfødte møter verden: I umiddelbart møte med barnets aktuelle Du virkeliggjøres barnets medfødte Du. Dette samstemmer med hva jeg har kalt barnets opprinnelige "virtuelle" annen, som innbyr til og fullbyrdes i gjensidig dialog med aktuelle andre som fyller barnets deltagerrom i følt umiddelbarhet. Slik kan spedbarnet delta i en dialoglignende dans eller duett med andre. Det er en samstemt og samfølt gjensidighet i disse første samspillene, som spedbarnet gjendanner og omdanner også i leken med seg selv og andre. Ved adskillelsen, når dialogen med andre opphører for en stund, fortsetter egen-dialogen med barnets indre, opprinnelige annen. Skapende blir denne indre dialogen når spedbarnet omskaper en smokk, en sutteklut eller en dynefille til deltager i prosessen, som et medium i barnets dialog med seg selv.
Selv-dialogen som skapende fortelling
Senere blir språket et slikt medium både for barnets samtaler med andre og med seg selv. I leken med andre og i barnets egen dialog spiller fantasien seg ut: barnets forestillinger og fortellinger springer ut av samspillet med andre og av selv-dialogen som gjendanner og omdanner opplevelser til skapende uttrykk i sang og dans, ord og tegning. Slik byr barnas livsverden på midler for dialogisk utfoldelse i barnas deltagerrom, fylt av andre og av uttrykksmidler som gis liv i indre samtaler.
I mer utviklet form blir også boken et medium i den indre dialogen. Boken springer ut av en indre skapende prosess der forfatter er i dialog med seg selv, samtidig som han eller hun søker dialogen med aktuelle andre. Bubers bok blir til gjennom en slik indre og nødvendig dialogisk prosess i forfatteren.
Kan hende kom Wittgensteins skrifter til på samme slags vis. I en av sine notatbøker sier han utvetydig fra at det meste av det han har skrevet, er samtaler han har ført med seg selv:
Nesten alt jeg har skrevet er private samtaler med meg selv. Ting som jeg sier til meg selv tête-à-tête.
Det er Ray Monk som gjengir dette i en biografi. Han beretter om en episode da Wittgenstein oppholdt seg på en hytte i Irland. Opp-passeren som kommer på besøk en morgen, hører Wittgenstein i høylydt samtale med en eller annen. Han oppdager at filosofen er mutters alene, og utbryter: "Jeg trodde du var i lag med noen!" Ja, svarer Wittgenstein, jeg snakket med en god venn av meg -- meg selv.
Ringen sluttet
Tre år senere, i 1951, dør Wittgenstein, 62 år gammel. Gjennom sine samtaler med seg selv hadde han frembragt verker som allerede lyser i filosofiens historie.
Året etter dør en langt eldre mann i det land der Wittgenstein hadde hatt mange arbeidsstunder, en dikter som hadde staket ut nye veier i romankunsten og for vår forståelse av menneskesinnet: Knut Hamsun. I hans siste år er han døv, og nærmest blind, isolert fra sin omverden, uten kontakt med noen samtidige -- ikke engang med dem som bringer ham maten.
Dialogen med verden er forstummet, men ikke i ham selv. Med en blyantstump former den 90-år gamle dikteren sine setninger i det som skulle bli hans siste verk -- På gjengrodde stier:
En, to, tre, fire - slik sitter jeg og noterer og skriver småstubber for mig selv. Det er ikke til noget, men bare gammel vane. Jeg lækker varsomme ord. Jeg er en kran som står og drypper, en, to, tre, fire -
Med dette sluttes ringen i Hamsun og i hans fortellerkunst for annen gang. Gjennom å tale med seg selv taler han til leseren.
Slik blir fortellingen til. Slik blir barnehagen og bibliotekshagen fylt av frukter av indre dialoger og av samspill med andre som har fylt barnets og dikterens deltagerrom. Og slik kan de blomstre ut i nye, omvendte dialoger i vår livsverden.
1 Fra et foredrag i Vestheim Rotary 1992, basert på et bidrag i Kirsten Engelstad (red.) Bibliotekshagen. Festskrift til Riksbibliotekar Bendik Rugaas. Riksbibliotekstjenesten Oslo 1992:87-95, og publisert i Flux, årg.8, nr.3 1995:38-41.
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE