9 Diskurs og modellmakt

~ tilbakeblikk og fremblikk ved tusenårskiftet1












Jeg takker Forum for diskursanalyse for denne
innbydelsen til å innlede om modellmakt ved
inngangen til et nytt hundreår og nå snart
tredve år siden jeg la frem teorien.


Den var på den tiden da rådende forestillinger
om makt og innflytelse mest var begrenset til
spørsmål om struktuell og materiell basis for
makt, og ikke lenge etter at studentene med sine
Beatles-inspirerte slagord om Love og Flower
Power hadde gått til barrikadestorm. Men i sitt
opprør mot rasjonalismens og de etablertes
hegemoni kom de delvis til å bli sittende fast i
materielle og strukturelle forestillingene om at
omkasting og opphevelse var begrenset til
omkasting og opphevelse av materielle og
strukturelle forhold.


Med andre ord fra modellmakt-teorien: når de
tilskrev Marx å sitte inne med fasitsvarene, så
bidro de dermed til å opprettholde et
modellmonopol. Riktignok hadde Marx formulert
tesen om at de herskendes ideer blir de
herskende. Men dette var i kraft av deres
materielle og strukturelle basis, og skulle slike
herskende ideer oppheves, så måtte deres
materielle basis oppheves. Det samme gjelder den
type makt som Bourdieux (1977, 1994) noen år
senere skulle begrepsfeste. Han grep tilbake til
Marx og formulerte sin tese om symbolsk makt som
en form for usynlig makt som i kraft av en
materiell basis for symbolsk formidling av
gjennomslagskraftige ideer blir en virksom
maktfaktor.2 Mens slik materielt basert symbolsk
makt ikke lar seg oppheve uten at de materielle
og strukturelle forhold blir opphevet, åpner
modellmakt-teorien så å si for sin egen
ugyldiggjøring, nemlig gjennom bevisshet om den
type mekanismer som teorien tydeliggjør og om
forhold som nærmest "bevisstløst" bidrar
til denne form for avmektiggjøring av en selv.




Begrepet om modellmakt


Mentale kart i form av forestillinger og
virkelighetsdefinisjoner spiller en viktig rolle
i beslutningssammenheng og under
kunnskapsformidling -- noe som blir stadig mer
aktualisert i det jeg kalte for nettsamfunnet i
boken "Dialogens vilkår i datasamfunnet".
Her anførte jeg blant annet dette:




"Viden innebærer makt. Det erklærte filosofen
Bacon ved inngangen til 1600 tallet. Gjennom
kunnskap og videnskap skulle mennesket gjøre seg
til herre over naturen og over sin egen skjebne.
Vi har sett at i vår tid hefter den samme
tankegangen til data og informasjon som underlag
for regulering og som forutsetning for deltagelse
i beslutninger om egen livs  og arbeidssituasjon.


Men vi har også sett at det hefter noen haker
ved denne oppfatningen. For det første kan du
bare nyttiggjøre deg informasjonstilbud hvis du
har egnede forestillinger eller modeller.
Informasjon må kunne siles, ordnes og behandles
innenfor meningsfylte mentale mønstre. For å
kunne nyttiggjøre deg opplysninger om et
terreng, trenger du et mentalt kart over
terrenget. Det er altså ikke opplysningene i seg
som gir grunnlag for bedre orientering og
kontroll. Det er snarere kartet  - modellen  -
som ordner, siler og setter opplysningene inn i
en helhetlig sammenheng.


Slike mentale kart ligger under tilbud om
kunnskapsformidling og informasjon. Bacon kan ha
rett i at dette kan gi herredømme  - men ikke
nødvendigvis til dem som tilegner seg
kunnskapen, men til dem som er tilbydere i kraft
av sine mentale kart utviklet på egne premisser.
De kan til og med få gjennomslag for ett kart
som enegyldig for en bestemt livs- og
arbeidssituasjon  - selv om det er din og ikke
deres situasjon. Tilegner du deg deres kunnskap
og kart som enegyldig, gir du dem modellmonopol.
Siden kartet er utviklet på deres premisser, er
det de  - og ikke du som får herredømme over
situasjonen." (Bråten 1983:128)




Dette medfører at en tilsynelatende dialog blir
en skinndialog på de kunnskapsrikes
(modellmektiges) premisser. Grunnlag for et
modellmonopol blir lagt når saksområdet
(samtaleuniverset) blir avgrenset slik at bare
den ene av deltagerne (deltagergruppene)
fremstår som rik på relevante begreper og
forestillinger som reflekterer egne premisser,
mens de andre finner seg fattige på slike egne
symbolske ressurser i forhold til saksområdet.
Den første kaller jeg en modellsterk aktør, og
de andre modellsvake, definert i forhold til
hverandre og til samtaleuniverset. Når de også
er knyttet sammen i et tett og lukket
samhandlingssystem, og utelukker en omverden med
andre mulige deltagere og modellkilder, oppstår
et asymmetrisk system. Dette er illustrert i
figur 8.2 (forrige essay), der A angir det
modellsterke perspektiv, og B det modellsvake
perspektiv på ett og samme samtaleunivers.
B-perspektivet er inneholdt i A-perspektivet og
inneholdet intet som er forskjellig fra
A-perspektivet, som dessuten har et rikere
eget-innhold. Dette er idealtypen på en monadisk
og monologisk enhet, i samsvar med "logikken" for
rådende tenkemåter i vitenskap: søken etter
det for-enende perspektiv som kan "svelge" eller
ta opp i seg andre perspektiver.


Men er denne idealtypen ideell? Jeg anser ikke
det. Et monologisk individ eller en sosial gruppe
eller organisasjon som nærer ett og bare ett
lukket, redusert og konsistent perspektiv, gir
nok inntrykk av å kunne opptre bestemt og
handlekraftig. Men den menneskelige eller sosiale
aktør som mister evnen til å argumentere med
seg selv og til å kunne påkalle kryssende
perspektiver, vil med tiden kunne vise seg å bli
rigid og uelastisk i sin adferd og gi den type
oppførsel som Bateson kaller "systemblind":
Ensrettet formålsrasjonalitet ut fra ett
perspektiv gir den korteste veien til et mål,
men kan på lengre sikt bidra til å bryte ned
både indre og ytre miljø og påkalle helhetlige
tilbakevirkninger som virker mot hensikten.
Bevissthet om helheten forutsetter bevegelse
mellom de kryssende lokale synsvinkler som rommes
innenfor helheten.


Den monadiske og ensporede organisasjon kan
fremstå som autonom og lukket på et grovt
detaljeringsnivå i det den utelukker alt som er
symmetrisk forskjellig fra sitt rådende
perspektiv: Andre perspektiver gis ikke, eller er
meningsløse og irrelevante for en slik monadisk
aktør. De blir utelukket eller berøvet sin
selvstendige verdi. En slik aktør kan fremtre
som besluttsom, men vil vise seg å være
bevisstløs; vil kunne opptre hensiktsmessig, men
ikke hensynsfullt; vil frembringe virkninger, men
også mange boomerangvirkninger. Andre deltagere
som kunne være i stand til å nære og bære
frem forskjellige perspektiver, utelukkes fra det
gjennom de grenser som blir trukket.


Erfaring kan understøtte en slik ensidig
opptatthet. Skinndialoger som avgrenses på ett
og bare ett sett premisser, forekommer hyppigere
enn dialoger som tillater symmetri og
selvstendighet deltagerne imellom. I kraft av sin
rikdom på begreper forankret i et bestemt
kulturelt definert verdensbilde er det alltid
noen som står frem som de naturlige modellsterke
i sammenhengen. Så lenge det ikke stilles
spørsmål ved det ene verdensbildet som utgjør
horisonten for samtalen, får den gjerne preg av
en slags monolog. Premissene blir ensidige.
Monologer finner vi ofte i bedriftens styre, i et
databasert konferansenett ut fra et gitt
sakskart, i klasserommet i kraft av pensumplanen,
og på terapeutens kontor ut fra en gitt
skoleretning.


Meningshorisonten for samtalen -- den kreative
horisonten for forståelse og beslutninger --
ville kunne utvides, og deltagernes relative
selvstendighet ville kunne forsterkes, hvis
deltagerne var klar over den ubalanse de var
viklet inn i. Modellmakt-teorien dreier seg om
dette.




Tesen om modellmakt (P)


La D betegne et velavgrenset og lukket domene
eller emneområde (saksområde, samtaleunivers)
for to deltagere, A og B. De kan være to
deltagende individer, to menneskegrupper eller
sosiale organisasjoner, eller en av dem kan til
og med være et "intelligent" databasert system
som sammen med systemets programmerer utgjør en
av deltagerne.


D er slik avgrenset at alle elementene i mengden
som er beskrevet eller begrepet ut fra B's
perspektiv, også kan beskrives og begripes ut
fra A's perspektiv, og dessuten slik at det er
elementer i D som kun er beskrevet eller begrepet
ut fra perspektivet til A. Da er A den
modellsterke og B den modellsvake deltager i
forhold til saksområdet D. Dette behøver ikke
gjelde andres saksområder enn D. På mange
områder kan det være B som har begreper om
hendelser og forhold der A fremstår som den
uvitende. Men gitt et saksområde avgrenset som
D, så er det A som har utviklet begreper og
modeller på sine premisser, mens B er uten slike
symbolressurser.


La oss nå anvende en videst mulig definisjon av
slike symbolressurser. Her kalles de for
"modeller" uansett om de er mentale
"bakhodemodeller" eller forestillinger og
begreper om forhold som er blitt uttrykt ved et
eller annet medium av formell eller ikke-formell
art. En modell er noe som kan brukes til å få
frem forsøksvise svar om det modellen antas å
representere gjennom forsøk med modellen under
symboliserte betingelser -- mentalt som i
tanke-eksperimenter, eller gjennom annen form for
simulering (sml. Minsky 1968; Bråten 1973,
1981). La nå dette symbolperspektivet bli
knyttet sammen med kontroll-perspektivet i
kybernetikken, slik Connant og Ashby (1970) har
utviklet det. Da kan vi postulere:




(P1) En modell av (eller forstilling om)
saksområdet D, som kan gi forsøksvise svar på
spørsmål om D, er en nødvendig betingelse for
kontroll av D.




La oss nå tilføye et postulat som knytter
sammen vekten på symbolske forestillinger og
modeller med en grunnleggende antagelse fra den
lære om symbolsk samhandling som G.H. Mead
(1934) utvikler. Vi postulerer:




(P2) Deltagere i symbolsk samhandling forutsetter
og søker etter modeller av (elementer i)
saksområdet, innbefattet modeller av hverandre.




De bruker slike tankemodeller som indre
filtrerings- og simuleringshjelpemidler for å
få frem forsøksvise svar på spørsmål de
stiller seg om forventet fortolkning og
etterlignet produksjon hos den andre (Bråten
1973b, 1974): Vil den andre tolke min ytring i
samsvar med det jeg legger i den? (Det indre
svaret forutsetter forventing gjennom
foregripende simulering). Tolker jeg den andres
ytring i tråd med hva den andre kan ha ment?
(Det indre svaret forutsetter etterligning av den
andres konstruksjon).


I det asymmetriske tilfelle med en modellsterk
aktør A og en modellsvak aktør B er det slik at
alle ytringer som B har å komme med, eller
opplysninger som B kan gi, kan den modellsterke A
dra nytte av og behandle. Derimot er den
modellsvake B begrenset til bare å kunne
behandle og dra nytte av de data som kan begripes
ut fra B's begrensede perspektiv.


Gitt et lukket og velavgrenset saksområde som
oppfyller betingelsen for D, og at andre
deltagere og deltager-perspektiver er utelukket,
følger det av det siste postulatet (P2) at




(T1) den modellsvake B vil søke å tilegne seg
modellene som A har å tilby.




Så lenge som disse er utviklet på "ståplassen"
og premissene til A, som dessuten forsetter sin
egen modellutvikling under samhandlingen, følger
det av konjunksjonen av (P1) og (T.1) at




(T2) jo "bedre det lykkes" B å tilegne seg A's
modeller -- og de godtas som enegyldige (snarere
enn som refleks av A's ståplass og premisser)
-- jo mer kommer B under A's kontroll.


Maksimal blir denne symbolske kontrollen til A
når B's tilegnelse ikke bare gir A mulighet
til å simulere B's adferd, men endog til å
simulere B's simuleringer -- siden disse nå
skjer ved hjelp av modeller som A har utviklet
på sine premisser, og som B har godtatt som
gyldige for saksområdet (Bråten 1973c).




Aksjelovreformen om styrerepresentasjon og
bedriftsforsamling


Slik, som jeg formulerte det i 1972-73, kunne
forsøk på dialog og deltagelse på arbeids- og
studiested forventes å bli skinndialog på de
modellsterkes premisser som faktisk øker deres
kontroll. Det var bakgrunnen for forutsigelsen om
at demokrateringsbestrebelser i arbeidslivet
ville kunne mislykkes, ja endog forsterke
innflytelsesgapet. For det var på denne tiden at
de sosiotekniske arbeidsforskerne med utspring i
Tavistock og Arbeidsforskningsinsituttene hadde
lagt grunnlag for demokratiseringsreformer i
næringslivet, og at aksjelovreformen i Norge sto
for døren. Igjen var perspektivet begrenset til
materielle og strukturelle forhold:
Ansatte-representanter i styre og
bedriftsforsamling skulle bedre betingelsene for
ansattes innflytelse. Modellmakt-teorien tillot
forutsigelser om det motsatte; at
innflytelsesgapet snarere kunne komme til å øke
så lenge det ikke var bevissthet om
modellmakt-mekanismer, noe som for det meste ble
bekreftet av undersøkelse (Engelstad & Qvale
1977) publisert fire år etter at
aksjelovreformen var gjennomført. Eier- og
ledelsessiden rapportere om at de nå lettere
får gjennomslag for ideer og tiltak. Til og med
innskrenkninger går lettere i og med at de
ansatte er med i hele prosessen:




"De ansatte innvirker lite på Styrets
arbeidsform og vedtak, men det er bra og riktig
å ha dem med - å få deres støtte innad og
utad"




"De mangler kompetanse/innsikt/ideer"


"gjennom å være representert aksepterer de
ansatte Styrets beslutninger lettere"


"Vi hadde neppe fått gjennomført
innskrenkninger så greit om ikke de ansatte
hadde vært med på hele prosessen, også i
Styret, og visste at andre utveier var prøvd, og
at tiltakene var nødvendige for å sikre
bedriften i fremtiden" (Engelstad & Quale
1977:134-35)




Hva hadde skjedd? Gjennom å tilskrive aktører i
styret å sitte inne med fasitsvarene på
spørsmål om de domener som blir gjenstand for
behandling og beslutning, blir disse aktører
gjort til modellmektige av de ansattes
styrerepresentanter, og i denne prosessen gjør
de seg selv avmektige. Dreier det seg for
eksempel om installering av nytt internt
telekommunikasjonssystem, blir tele-ingeniøren
tillagt å sitte inne med fasitsvarene og uten
tanke på at de ansatte kunne ha greie på sider
ved intern-kontakten dem i mellom som ville være
et nyttig supplement til ingeniørperspektivet.3
Men så lenge domenet ikke kunne bli om-definert
til også å trekke inn disse mellommenneskelige
sider ved bedriftens kommunikasjon, måtte de
bøye seg for ingeniørens modellmakt. Selvsagt
var det ansatte som begynte å ane at at de kunne
ha noe å tilføre. Her, for eksempel, ytrer en
av de ansattes representanter seg slik:




"Jeg var litt skremt i begynnelsen over å
skulle sitte sammen med berømte advokater og
bedriftsledere, men etterhvert oppdaget jeg at de
bare var spesialister på enkelte områder, og at
vi ansatte har greie på ting som de ikke vet noe
om" (Engelstad & Quale 1977:.58)




Dette siste er eksempel på en innsikt som åpner
for måter å oppheve modellmakt på og åpne for
dialog mellom gjensidig utfyllende og befruktende
perspektiver.




Opphevelse av modellmakt


I originalnotatet fra 1972-73 antydet jeg at
modellmonopol kunne oppheves gjennom "en strategi
for organisering av slike modellressurser" hos
den modellsvake B som reflekterer B's egne
interesser og premisser (og ikke slik de blir
definert av A eller av utenforstående forskere
eller eksperter på å hjelpe). Etterhvert har
jeg oppdaget andre løsningsmåter. De mest
selvfølgelig består i at betingelsene oppheves
for at modellmakt-tesen er gyldig for en bestemt
sammenheng. Det vi si forskyvning av grensen for
saksområdet for A og B og åpning av den
organisasjonsmessige lukkethet (rundt A og B som
samhandlingssystem). Derved kan andre
deltagerperspektiver utvikles eller slippe til.




Til Habermas' "ideelle språksituasjon" og "det
bedre arguments tvang"


Innen kritisk sosiologi har Habermas vært
opptatt av den tvangsfrie samtale. Hos Habermas
savner jeg imidlertid bevissthet om slike
modellmakt-mekanismer i hans definering av den
"ideelle språksituasjon". Denne blir
kjennetegnet ved en symmetrisk fordeling av
mulighet for å velge og utføre talehandlinger
fra alle deltagernes side (Habermas & Luhmann,
1971:.136-141). Dette er ideelt bare så lenge
deltagerne er seg bevisste mulighetene for at
modellmakt-mekanismer kan bli aktivisert i slike
situasjoner. Hvis ikke, så kan symmetrisk
fordeling av muligheter til å tale, spørre og
svare -- selv når den modellsvake deltager er
den mest aktive - gi grunnlag for modellmonopol
på den andres premisser (Sml. igjen Gorgias, der
Sokrates synes å være i full kontroll --
uansett fordeling av spørre-, svare- og
talemuligheter). Habermas er hengt opp i en slags
rasjonalistisk ramme som åpner for de "bedre
argumenters tvang" uten å erkjenne at
argumenters kraft avhenger av hvilket
verdensbilde som er rådende. Han advarer mot
teknisk-fornuftig innsnevring, men er seg lite
bevisst det meningsmonopol som selv en diskursiv
samtale kan legge grunnlag for. Hensynet til
deltager-selvstendighet (autonomi) ser ut til å
tre i bakgrunnen til fordel andre hensyn.


Men mot det Habermas kaller for "naiv samtale",
som opprettholder et gitt underliggende
verdensbilde, foreslår han den kritiske
spørremåte (Diskurs) for å avdekke de
antagelser og regler som kan ligge under
samtalen. Dette antyder nettopp en av måtene å
oppheve modellmakt på. Men også den kritiske
debatten kan bli styrt av modellsterke aktører
(noe Habermas overser), og derved gi grunnlag for
dannelse av én monolittisk
virkelighetsforståelse -- én absolutt posisjon
ifølge hvilket P er gyldig, og der alternativer
er utelukket (Figur 9.1).


I min kritikk står jeg ikke på den annen
ytterlighet med en relativistisk og pluralistisk
posisjon, der alt kan være gyldig, dvs. både
p1,p2,p3,p4 osv. Det gis en tredje posisjon, en
selvreflektiv dialogisk posisjon, som i
utgangspunktet antar at innholdet i to
rivaliserende perspektiver, P og Q, som til og
med kan tillate motstridende implikasjoner, gir
grunnlag for en gyldigere erkjennelse enn om bare
P eller bare Q fikk være enerådende perspektiv.
I krysningen mellom dem oppstår dessuten
bevissthet i en dialogisk reflektert forstand..
Disse tre posisjonene er angitt i Figur 9.1.




































Ut fra en dialogisk forståelse tillegges
kryssende og gjensidig utfyllende forståelser
verdi -- både fordi de forutsetter deltagernes
selvstendighet gjennom forståelse utviklet på
egne premisser, og fordi de samlet bidrar til å
utvide meningshorisonten. Det dreier seg om
sannhetsverdi og egenverdi som unngår
forringelse gjennom tilløp til reduksjoner. Ut
fra en slik ramme blir det naturlig å fordre
symmetriske dialoger med kryssende perspektiver
-- som en forutsetning for et bevisst og
sensitivt system overhode.


Deltagerne i et tett, varmt og felles nettverk
for meningsfylt samhandling skylder seg selv i
det å bevare sin relative selvstendighet. Makter
de det, bevarer de samtidig muligheten for dialog
i den helhet de er sammen om, og bidrar dermed
til at helheten kan bestå. Det er verdt å merke
seg at verdens største organisasjon, Den
katolske kirke, som snart har bestått i to tusen
år, bygger på konflikten mellom to verdener.
Begge får slippe til - for eksempel ved
utnevnelsen av an ny helgen. Noe lettvint kan vi
si at det blir tatt en telefon til underverdenen
for å få sendt opp en såkalt "Djevelens
advokat", med oppdrag å gjøre sitt ytterste for
å sverte kandidaten og hindre at det blir noen
helgen-utnevnelse. Men samtidig finnes det her
sterke tendenser til et monolittisk syn. Den
hierarkiske organisasjon bidrar lett til stivhet
og blindhet og til manglende dialogisk bevissthet
i den sammen organisasjonen.


I det hele tatt går monologen og det
monolittiske syn på det enegyldige igjen i mye
vesterlandsk tenkning, selv for dem som stiller
seg avvisende til dette og postulerer pluralisme
eller relative sannheter, der "alt er mulig" og
"anything goes" slik Feyerabend slår til lyd
for. Man er fortsatt fanget av logikken om det
enegyldige når man nøyer seg med å benekte det
og hevder at alt kan være gyldig. Det gis en
tredje posisjon som er overskridende i forhold
til disse to posisjoner, nemlig at det er det
reflektive dialogiske forhold mellom to kryssende
perspektiver som danner gyldighet. Selv hos
Hegel, som videre-utviklet den dialektiske
tenkemåte, ligger den en tro om en almengyldig
sannhet på toppen av systemet. Det blir til
slutt et ferdig monolittisk system, som da også
Kierkegaard vender seg så sterkt imot på
eksistensielt grunnlag. Habermas, som delvis
kritiserer Marx for å ha oversett et vesentlig
punkt hos Hegel, og for å ha blandet sammen
samhandling og arbeid, overtar vel tanken om noe
almengyldig. Han skiller mellom tekniske,
praktiske og frigjørende erkjennelsesinteresser.
Men under synes tanken å ligge om at det gis en
almeninteresse. Da melder i tilfelle spørsmålet
seg: Hvem har patent på å definere denne? På
hvis premisser defineres et argument som rett og
viktig?


Jeg er ikke sikker på om Habermas ville ha noe
imot ett og bare ett verdensbilde -- bare det var
det "rette". (Ville han anse en humanistisk
variant av det marxistiske verdensbilde for en
passende kandidat -- til forskjell fra "falske"
eller "tilslørende ideologier"?). Riktignok
holder Habermas hele tiden frem et ideal om et
fornuftig debattsamfunn som ikke er dominert av
snevre interesser. Blant annet advarer han mot
forsøk på å redusere vår samfunnsforståelse
til spørsmål om bytte og formålsrasjonalitet.
Kommunikasjon som meningsfylt samhandling gjennom
bruk av symboler blir en grunnleggende og
ureduserbar kategori. Men samtidig er han svært
engstelig overfor det som fremtrer som
irrasjonelt eller motsigelsesfylt. Bak hans
behandling skimter en konturene av troen på én
almenforståelse, riktignok under forandring
gjennom kritisk debatt. Problemet med hvem som
måtte forvalte en slik forståelse blir ikke
forfulgt.


For meg består i tilfelle ideologikritikk i det
å avdekke erkjennelse som ikke er på
deltagernes egne premisser eller som innsnevrer
meningshorisonten -- ikke slik at veien ryddes
for den ene og almengyldige oppfatning, men for
dialogisk bevissthet og for en utvidet kreativ
horisont. Spørsmålet blir: Gis det måter å
oppheve modellmonopol på -- oppheve et enegyldig
eller almengyldig verdensbilde slik at symmetrisk
samtale og dialogisk bevissthet gis anledning til
å utvikle seg?


Innen kritisk sosiologi har Habermas (1971) vært
opptatt av betingelser for den tvangsfrie
samtale, og angir en måte å oppheve den "naive
samtale" gjennom å avdekke de antagelser og
regler som kan ligge under samtalen. Innen
systemteorien har Bateson (1973) angitt en måte
å bryte ut av onde sirkler på. Når det for
eksempel gjelder den onde sirkel som
alkoholmisbrukeren vikler seg inn i, foreslår
Bateson at sirkelen kan brytes gjennom å heve
seg opp på et høyere læringsnviå. Også i
såkalt "dobbeltbunnet" kommunikasjon -- der
autoritetspersonen for eksempel sier Ja med sin
tale og Nei med sitt ansiktsuttrykk -- kan denne
dobbeltbindingen oppheves gjennom at den andre
hever seg opp på et metanivå og påpeker
dobbeltheten.


Dette skrev jeg i 1980 der jeg anga måter å
oppheve modellmakt på. Mange år senere skulle
jeg bli kjent med et underlig og skjellsettende
skrift fra Derridas (1972) hånd som på en
slående og original måte forhindrer leseren av
en tekst fra å bli viklet inn i en ensidig
monolog.


Derridas dekonstruktivisme


Skriftet til Derrida har tittelen "Tympan" og
består av en løpende tekst som tar det meste av
siden, men med en parallell tynnere kolonne med
blant annet et langt sitat fra en selvbiografi av
en annen forfatter (Michel Leiris). I tillegg
løper store og små fotnoter på tvers av de to
kolonnene, blant annet en stor fotnote om
vannhjul og med tegning av vannhjul, og med
tilføyelse av hegeliansk variant av
vannhjul-diagrammmet. Overskriften på stykket,
"tympan" (têpã) er da også et ord for
skovlhjul, samtidig som det er et anatomisk ord
for trommehinne, og i figurativ betydning for
"øredøvende" og "sønderrivende". Og en
svær fotnote, som tar nesten hele siden og slik
"øredøver" de to kolonnene på resten av
siden, byr på en beskrivelse av ørekanalene med
overgang til labyrint-metaforer.


Slik får teksten i hovedkolonnen ikke stå alene
og forhindres fra å utfolde seg
"øredøvende" eller enetalende. Både den
parallelt løpende teksten og de kryssende
fotnoter vever seg hele tiden inn i hverandre som
en stadig påminnelse om alternative tekster og
alternative stemmer.


Kan hende er det et visst slektskap mellom
Derrida og vektlegging av å lytte til en egen
indre stemme, ikke andres, hos Helene Cixous. Og
i kritikken av vesterlandsk tenkning om kunnskap
i øyets metafor (The Mind's Eye) har Fox
Keller og Grontowskij stilt spørsmål om vi
ville vært mer åpne for alternative
"synsvinkler" (sic!), lyttet til flere
stemmer, hvis vi hadde brukt hørsel og ikke syn
som metafor for kunnskap.




Relevans ved inngangen til et nytt hundreår?


Uten evne til indre dialog, til å kunne
argumentere med seg selv, vil et system kunne
oppvise patologiske reaksjoner (for eksempel i
form av tilbaketrekning eller blind og brutal
konformitet) hvis det møter motforestillinger i
sin omverden eller innverden. Sammenlign
reaksjonene under de rystende forsøkene til
Milgram (1963) med den "elektriske stol" og
adferden til fangevoktere i konsentrasjonsleire,
rapportert av Christie (1972), eller oppførselen
som ledet til det kollektive selvmordet i
Jonestown.


Modellmakt-mekanismer gjør seg gjeldende i disse
sammenhengene og trekker i samme retning som en
rekke andre mekanismer. Uhyggelige virksomme blir
de når de samvirker med følelsesbinding og
mobilisering av sterke emosjoner, og spesielt om
de får bli virksom i lukkede selvgjendannende
systemer som avgrenser seg fra en fiendelig
definert omverden.


Modellmakt oppstår som sagt når en modell
(kartet) blir forvekslet med saksområdet
(terrenget), og opphavspersonen for modellen
tilskrives å være kunnskapskilde for fasitsvar
på spørsmål om hvordan virkeligheten
"egentlig" forholder seg. Dermed aktualiseres
spørsmål om hvordan modellmakt kan oppheves
slik at det kan (gjen)åpnes for dialog mellom
gjensidig utfyllende eller kryssende
perspektiver. Dette kan jeg ikke gjenta ofte nok
-- selv om det må kjede alle dem som allerede
har satt seg inn i modellmakt-teorien -- i håp
om at teorien skal kunne ugyldiggjøres i stadig
flere sammenhenger og kanskje bli irrelevant i
det neste hundreåret. Men dessverre er det én
type sammenhenger der slike mekanismer ser ut til
å bli virksomme om og om igjen og med stadig mer
uhyggelige konsekvenser fordi våre
tilintetgjørelsessystemer blir stadig mer
effektive. Det tyvende århundredet har oppvist
en rekke sammenhenger med systematisert
annen-ordens voldsbruk der det modellmektig
anføres at hensikten helliger midlet, og der til
og med etisk reflekterte myndighetspersoner og
vanlige folk blir tilintetgjørelsens tjenere.


På slutten av 70-tallet begynte jeg på det
vanskelige og nedstemmende arbeidet med å
forsøke å begripe de ubegripelige sosiale
fenomener med folkemord og kollektive selvmord
(sml. Bråten 1981, kap. 4, og essay nr. 11
nedenfor). Jeg finner tegn på at modellmektige
definisjoner må ha vært virksomme, men også
på at et modellmonopol ser ut til å bli
forsterket i systemer som oppviser det kjennetegn
som Niklas Luhmanns tilskriver sosiale systemer i
sin allmenhet. Under hans besøk i Oslo 1978
fortalte jeg ham om Maturanas begrepsdannelse og
advarte samtidig om de monadologiske
implikasjoner av autopoiesis-begrepet. Men det
passet som "hånd i hanske" for Luhmanns
teoridannelse slik den kom til å foreligge seks
år senere (sml. neste skrift i denne
essaysamsling). Gradvis har jeg i ettertid begynt
å innse at Luhmanns systemteori nettopp på
grunn av disse mangler egner seg som en
system-patologisk lære som bidra til å kaste
lys over visse sider ved slike uhyggelige
fenomener som folkemord og kollektivt selvmord.
Vi deler fremmedfrykt med våre nærmeste
artsfrender, menneskeapene, og kan som de kan
begå drap og til og med ungedrap. Men evnen til
å organisere og rettferdiggjøre organisert
utryddelse av egne og andre er noe enestående
ved mennesket som artsvesen. I kraft av
menneskelig kultur og en egenartet
system-organisasjon som kan få en kommunikativ
lukket og monolittisk forståelseskarakter er vi
til og med i stand til å rettferdiggjøre
systematisk organisert vold med modellmektige,
moralske argumenter (sml. skriftene nr. 11 og 12
i denne essaysamling).




1 Innledning på seminar 10. desember 1999, arr.
av Forum for diskursanalyse, Universitetet i
Oslo. Deler av dette essay bygger på et
konferansebidrag fra 1981 med tittel
"Asymmetric discourse and cognitive autonomy:
resolving model monopoly", trykket i: A.
Pedretti & G. De Zeeuw (red) Problems of levels
and boundaries, London/Zürick: Princelet
editions 1983:7-28, og oversatt i utvidet form
som siste kapittel i Dialogens vilkår i
datasamfunnet, Oslo: Universitetsforlaget 1983:
165-183.


2 Noen år senere skulle Foucault (1983/1984)
reise spørsmål om måten som kunnskap
sirkulerer og fungerer på som et forhold til
makt. Det kalte han régime du savoir --
vitenregime.


3 I det såkalte "Jern- og metallprosjektet"
skulle Nygaard og Bergo (1974) fremheve begrepet
om 'tverrkontakt' og betydningen av at
ansattes egen-kunnskap kom inn som et nødvendig
supplement.












TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE