12 Grunnlaget for dialog og for fremmedfrykt
Mange har sikkert opplevd på et tog eller fly ute i verden å komme i dialog med en fremmed og med intime betroelser som aldri har kommet for øre hos den vi deler frokostbord med eller tar tog til jobben med. Sosiologen Simmel har spekulert over dette: Hva er det i møtet med den fremmede som kan fremkalle det innerste og dypeste i oss når vi er for oss selv, borte fra dem vi føler tilhørighet med? For slik oppfører vi oss ikke gruppevis. Som medlem av det gruppevise felleskapet blir vi lett beklemt over den fremmedes underlige oppførsel, så mye vi enn forsøker å la være å vise det. Men det hjelper lite, for den fremmede er seg bevisst avstanden mellom seg og de andre i gruppen.
Eller ta smårollinger med ulik talebakgrunn, hår- og hudfarve som første gang kommer sammen i barnehaven. Etter at den første engstelsen har lagt seg finner de hverandre enkeltvis i lek og samspill, men også i klabb og babb om leker. Til tross for vidt forskjellig sprogbakgrunn forstår de hverandre umiddelbart. Hvis tre sitter sammen på en benk, og den ene må tisse, så vet straks de andre om det. Hvis en blir lei seg, kan det godt være at det andre barnet byr på trøst, og kanskje tilbyr en av sine godt gjemte godbiter som han eller hun fikk med seg hjemmeifra. Men noen år senere, når disse samme barna kommer til førskolen eller skolen, oppfører de seg annerledes. Nå er hver enkelt livredd for å skille seg ut, tør ikke komme med klær som avviker for mye fra de andre. Symboler på tilhørighet er blitt viktig, og forskjellighet et grunnlag for stempling og utstøting. Det gjelder å ligne på de andre, være som de andre eller bli utelukket fra fellesskapet. For nå har barna dannet grupper for innlemmelse og utstøting: "Vi vi'kke leke med sånne som deg!" Annerledesheten er blitt et problem.
I denne innledningen skal jeg fremheve annerledeshet som fellesnevner for to motsatte fenomener; Dialogen som grensesprengende og fremmedfrykten som grensestengende. Dialogen kan bare utfolde seg i gjensidig respekt for perspektiver i kraft av at de er forskjellige fra hverandre.
Noen spissformuleringer
På spørsmålet for dette seminaret om ny kunnskap mot rasisme har jeg ingen facitsvar. Men kanskje kan de som sitter nærmere den praktiske kunnskap finne noe relevant i de glimt jeg skal gi fra spedbarns- og utviklingsforskning, sosiologisk og nevrobiologisk forskning. For å påkalle dialog og kanskje provosere, la meg begynne med seks spissformuleringer:
For det første: Det er positiv felleskapsfølelse som også nærer fremmedfrykt og stempling av andre som forskjelligartede og underlegne. Fremmedfrykt næres av følelsesmessig, tankeløs reaksjon på folk og forhold som oppleves som truende for gruppefellesskapet gjennom å bli definert som annerledes.
For det andre: Dette er mer et kollektivt gruppefenomen enn et mellompersonlig fenomen. Det samme individ som i fellesskapet tar del i symbolsk og fysiske utstøting av de andre, vil løsrevet fra dette gruppepresset kunne innlemme den andre stemplet som annerledes i et positivt gjensidig forhold. Når de er for seg selv kan dialogen komme igang. Kollektiver kan aldri komme i dialog med hverandre. Dialogen oppstår i det mellompersonlige møte mellom individer.
For det tredje: Herretenkere har nørt opp under rasisme ut fra en patriarkalsk og hierarkisk holdningsmåte som er mer typisk for menn enn for kvinner. Det var herretenkere for eksempel med modellmakt (bl.a. Rosenberg, Darwin og Marx) som i sin tid utpenslet ideer om at adferd kunne forklares ut fra såkalte raseforskjeller. Det var menn som bl.a. organiserte nazistenes utryddelse av jøder, sigøynere og serbere, og som idag igjen leder an.
For det fjerde: I den "gode saks" tjeneste er vi alle potensielle tilintetgjørere. I verdenslitteraturen ble dette sagt fra av Dostovjevskij (Brødrene Karamasov), Isac Singer (Ung mann søker kjærligheten) og Elias Canetti (Masse og makt). Jeg skal vise til forskning som tyder på det samme.
For det femte: Når vi målbærer likhetsideologi som motstykke, forsterker vi en ond cirkel som betyr at det å være ulik er det samme som å være ulikeverdig. Selv når vi utvider området for dem vi definerer som like, så vil det alltid bli noen utenfor som i enda mer uttalt grad blir definert som ulike, og rangordnet for forskjellsbehandling, uansett hvilke kriterier vi benytter.2 Det er forskjellighet, ikke likhet, som danner grunnlag for likeverd, slik at vi gjensidig kan utfylle og berike hverandre.
For det sjette og siste: Natur og kultur samspiller om å fremme og hemme det verste og det beste i oss fra tidlig spedbarnsalder -- fremmedfrykt og dialogisk gjensidighet. Allerede under de første måneder kan vi oppdage protopraten som innvarsler av den senere dialogen som et medfødt særkjenne ved menneskebarnet: kimen til å kunne si Du til en annen -- ikke bare med munnen, men med hele vårt vesen, som Martin Buber uttrykker det, i en innvendig Jeg-Du dialog uten grenser.
Dette angår et menneskelig potensiale som tenkning og praksis i liten grad formår å erkjenne og stimulere. Derfor skal jeg bruke mye av denne innledningen til hva nyere spedbarnsforskning kan fortelle. Jeg skal minne om noe som står i strid med tidligere teorier om barns utvikling, om hvordan det nyfødte menneskebarn ganske snart folder ut seg ut i et gjensidig dialoglignende samspill med andre, og som slett ikke avhenger av fortrolighet eller likhet, men av hvordan barn og voksen gjensidig utfyller hverandre. Spedbarnet er i begynnelsen åpent for alle. Først i ni måneders alderen melder fremmedfrykten seg. Da har barnet allerede begynt å tone seg inn i det talesprog som senere innbyr barnet til å kunne si Du, men også til å misbillige og billige ting og forhold rundt seg som barnet lærer å gjøre forskjell på.
Forskjeller, ikke likhet, som grunnlag for vår sansning
Det er forskjell og kontrast, ikke likhet, som danner utgangspunkt for sansning og informasjonsbehandling. Informasjonsbehandling er per definisjon forskjellsbehandling. Sanseapparatet opererer på forskjeller som grunnlag også for å kunne identifisere det som ligner. Nøkkel til gjenkjenning er utskilling av forskjeller for å gjenoppdage det kjente. Det varer ikke lenge før den nyfødte hører forskjell på mors stemme og andres stemmer, kan skille ut på lukten melken fra mor fra annen melk. Ja, til og med rytmen og melodien i morsmålet som fosteret har lyttet til, kan den nyfødte skille ut fra andre mål: Har fostertiden forløpt i en kinesisk sprogkultur, så vil den nyfødte vende seg mot de kinesisk-talende fremfor de engelsk-talende.
Allerede under de første tre-fire måneder viser spedbarnet tegn på egen inntoning til den tale hun eller han hører rundt seg, og snart begynner spedbarnet sammen med omsorgspersoner å bli med på de første former for sosial og følelsesmessig forskjelliggjøring av omverdenen rundt seg. De voksne henleder barnets oppmerksomhet på gjenstander for sosial henvisning som de blir felles om: "Ja, se der - så fint!" "Oj, Oj, det var litt ekkelt!" De første primære forskjeller som basis for senere begrepsdannelser blir lagt på et følelsesfarvet -- ikke tankemessig -- grunnlag i samopplevelse med andre. Under det første året gir følelsesopplevelser med andre grunnlag for hva senere som skilles ut og blir følelsesmessig farvelagt.3
Følelsesformidlet hukommelse i spedbarnet
I lang tid var teorier om barns utvikling preget av ideen om at spedbarnet i begynnelsen var ego-sentrisk ensidig, for etterhvert å vokse opp til å bli intersubjektivt gjensidig. Nyere spedbarnsforskning viser et annet bilde. For det første kan allerede den nyfødte gå inn i, ja, søker gjensidig kontakt med andre. Min Teoriforum-kollega fra Kreta Universitet (Giannis Kuguimutzakis) har vist at femten-minutter gamle babyer kan ta etter hans gester med munn og fingre. Min Teoriforum-kollega fra Edinburgh universitetet (Colwyn Trevarthen) har demonstrert protopraten mellom spedbarn og voksne og påvist hvor viktig denne gjensidige primærkontakten er for hjernens utvikling i spedbarnet: Avhengig av den stimulans som gjensidig følelsesmessig kontakt innebærer skjer det allerede under de første månedene en utskilling av mulige forbindelser som dør hen og andre som danner seg i rike og vedvarende forbindelser i intrikate nettverk og baner som grunnlag for videre utvikling. Det å kunne etterligne andres gester forutsetter en form for hukommelse, men i begynnelsen har det lille spedbarnet ikke dannet noe grunnlag for begrepsmessige eller andre former for forestillinger som hjelper en å huske.
Dette med at den nyfødte med forsinkelse kan ta etter den andres gester, fremstår som et mysterium hvis man ser på hukommelse som noe rent tankemessig fundert, avhengig av forestillinger og kognitiv lagring. Men baner for dette er enda ikke blitt etablert i den nyfødte. Noen av oss (Bråten, Trevarthen) har fremsatt den hypotese at selv om spedbarnet ennå ikke har utviklet noe forestillingsmessig grunnlag for hukommelse, så blir subcortikale nervebaner mobilisert under former for følelsesmessig inntoning under de tidligste samspill. Det vil si, det blir et emosjonelt, ikke kognitivt grunnlag for disse første nettverksforbindelsene som danner seg, stimulert av de første gjensidige samspill. Dette danner grunnlag for stabile nettverksmønstre for neuronal avfyring som grunnlag for et slags minne i spedbarnet -- ikke intellektuelt og forestillingsmessig, men emosjonelt og kroppslig.
Sete for sterke fryktreaksjoner?
Nevrobiologisk forskning har avdekket hjernebaner og sentra for sansemessige, tankemessige og språklige funksjoner. Men deres eventuelle røtter også i følelseslivet har vært mer i det uklare, og knapt nok anerkjent.
For den voksnes formidling av følelsesopplevelser spiller bl.a. en liten hjernedel som kalles hippocampus en rolle for vår langtidshukommelse, for hvordan vi forestillingsmessig husker følelsesopplevelser. Men det er utenfor den nyfødtes rekkevidde. Likevel er den nyfødte i stand til å følge opp følelsesopplevelser i kontakten med andre. Idag hevder enkelte hjerneforskere (bl.a. Damasio) at selv de fornuftigste av tanker og det vi mener oss å huske som best, har en følelsesmessig rot, bl.a. formidlet gjennom det som på folkemunne kalles "magefølelse".
Aristoteles mente at vårt følelsesmessige sinn var lokalisert i hjerteregionen. Forskere som har studerte lokaliseringssteder for emosjonelle reaksjoner, spesielt redsel og angst, har gjort noen forsøksmessige funn. Det ser blant annet ut som en liten kjerne ikke langt fra hjernestammen, og som kalles amygdala, og som er kjent for bl.a. å regulere hjerteslagene, også er en kjerne og formidler av fryktreaksjoner, dvs. bærer spor av angstopplevelser, og dermed spiller en rolle for utløsning av frykt i lignende nye situasjoner. Det var rottestudier (LeDoux) som satte en på spor av dette. Senere er det blitt avdekket at pasienter med skade i denne kjernen er mindre tilbøyelige enn andre til å føle frykt.
Noe av det første som fremkaller frykt i spedbarnet er kraftige lyder, forskjellig fra dem det ellers var vant med fra fosterlivet. Senere, rundt ni-måneders-alderen kan fremmedfrykten melde seg overfor andre som er forskjellige fra dem barnet er vant med å ha rundt seg og har begynt å knytte seg til. En rekke forsøk med såkalte "fremmedsituasjoner" der moren etterlater det ettårige barnet i noen minutter i en hendene til en som er ukjent for barnet, har vist hvordan barna reagerer på forskjellige måter, og avhengig av trygghetsforholdet til moren når hun kommer tilbake vil noen barn hilse henne velkommen tilbake på en tillitsfull måte, mens andre vil klynge seg gråtende til henne eller faktisk avvise henne. Men det behøver ikke være slik.
Opprinnelsen til dialog: medfødt grunnlag for "protoprat"
Det avhenger av hvor rik og variert spedbarnets mellompersonlige livsverden har fått være og hvor trygt og tillitsfullt slike samspill med sensitive andre har fått forløpe. Det forunderlige og vidunderlige er den åpenhet som allerede den nyfødte viser overfor kontakt med unge og gamle, menn og kvinner. Denne annen er gjerne moren, men kan like gjerne være en helt fremmed mann eller kvinne - bare stemmeleiet ikke er for mørkt eller tordnende. Den annen kan gjerne være faren eller en annen omsorgsperson som evner å hengi seg til dette indre og tette samspill. Vi innbys til å delta i en gjensidig dialoglignende dans med et lite spedbarn, ja, selv med prematurt fødte.
Hadde det vært anledning til video her, skulle jeg vist dere en vakker liten duett mellom Naseeria, født 3 måneder for tidlig, og hennes far som begynner å bære henne etter den såkalte kenguru-metoden da hun er 3 uker gammel, dvs. da det fortsatt er 9 uker til hun normal skulle ha blitt født. Den marokkanske faren får i gang med sin lyse stemme en lydmessig vár samtoning med den lille halveis innenfor T-skjorten. Det er knapt hørbar duett (AAAA, aaaa,AAAA,aaaa..), som et slags forspill til det protodialogiske samspill som barnet blir i stand til når det blir større og sterkere.
Selv nylig fødte spedbarn synes å kunne delta i en tidsmessig finstemt protodialog med gjensidig utfylling og oppfølging av den annens uttrykk og bevegelser. Mange av oss har opplevd det enten vi har ligget på stellebordet eller stått ved stellebordet. Som jeg har dolumentert, kan den lille, for eksempel 11 dager gammel, delta med hele kroppen i et gjensidig samspill. Slik vi voksne gjerne hever den ene siden av munnen og den ene hånden mer enn den annen når vi uttrykker oss, så også med spedbarnet -- den ene arm og det ene benet vil gjerne være mer hevet enn den andre i denne dialoglignende dansingen med den andre.
Heri ligger den positive kimen til dialog med andre. Der er et medfødt grunnlag for det vi kaller "protoprat" i følelsesmessig gjensidighet med andre og som viser seg allerede under de første måneder.
Den som først dokumenterte dette gjennom filmstudier var Mary Catherine Bateson i 1970. Hun oppdaget at dette første samspillet tillot beskrivelse i dialogens forbilde. Derfor betegnelsen "protoprat" eller "protodialog". Voksne og spedbarn evner å samordne og samstemme sine uttrykk på en finstemt måte. Her begynner også de første tegn til talemessig inntoning i spedbarnet (Kuhl). Det er en gjensidig utfylling og oppfølging av hverandres uttrykk og bevegelser, og der de begge - barnet og den voksne - venter på tur i et finstemt samspill og smetter inn i hverandres uttrykksrekker på en måte som ikke er avbrudd eller forstyrrelser.
Spedbarnet og den voksne utfyller hverandre gjensidig i kraft av sin forskjellighet. Dette er slett ikke ensidig, men gjensidig. Dette er blitt avslørt i en serie videoforsøk mellom to-måneder-gamle babyer og deres mødre. De ble plassert foran videokameraer og monitor med speil, så de kunne se og høre hverandre, men ikke lukte og ta på hverandre. Likevel fikk de snart fornøyet kontakt og kom i gang med protoprat. Så - uten at de får vite noe, blir den levende annen for hver av dem byttet ut med en tilbakespilling. Det vil si, intetanende får nå moren en tilbakespilling av barnet sitt på monitoren, og babyen (i en annen serie forsøk) en tilbakespilling av moren. Hva skjer? Reagerer de, og i tilfelle hvordan? Begge merker at noe er galt: gjensidigheten er brutt. Men de reagerer litt forskjellig. Babyen vender seg snart bort fra monitorskjermen og begynner å ta på seg selv som for å trøste seg. Moren fortsetter å snakke til det tilbakespilte barnet - men nå i en bydende tone: "Se på meg, da Teddy! Det er her jeg er!" I kraft av de forestillinger moren har dannet seg og den erfaring hun har fra tidligere samspill, re-konstruerer hun uten å vite det barnet sitt og tilskriver det tilbakespillingen på skjermen. Spedbarnet har ikke dannet seg slike forestillingsmidler ennå, derfor bortvendingen fra denne likesom-mor på skjermen. På et vis er det moren som lar seg lure, ikke spedbarnet.4
Sosialisering: innlemming i den kulturelle livsverden
Men i den normale utvikling med innføring i den kulturelle og språklige livsverden kommer barnet etterhvert til å danne seg forestillingsmidler, og vil - som moren - kunne konstruere og simulere, diskrimere og stemple andre ut fra deres annerledeshet.
Gjennom slike sosialiserende samspill begynner barnet etterhvert å danne seg sine egne forestillinger og midler for (sam)handling, (sam)tale og (sam)tanke som åpner for deltagelse i en kulturell mellomverden. Barnet får etterhvert erfare hvordan visse uttrykk blir gjenstand for oppmerksomhet og får ros og anerkjennelse, eller for skjenn og misbilligelse.
Gjennom samspill med andre danner barnet seg inngang til trekk fra den virkelighetsoppfatning, det sprog og den moral som kjennetegner den sosiokulturelle verden som barnet vokser seg inn i og som de voksne formidler. Dette er uttrykksmidler og væremåter som kan utlegges som de skjemaer for samtanke, samtale og samhandling som gjør at deltagerne kan forstå og vise hensyn til hverandre og godta hverandre som medlemmer av samme sosiokulturelle fellesskap.
De kulturelt bestemte virkelighetsoppfatninger byr på rettesnorer for å skille "virkelige" sammenhenger fra tilsynelatende og illusoriske sammenhenger. Ofte har kildene for slike virkelighetsdefinisjoner det jeg kaller modellmakt: de tilskrives facitsvarene. Sprog byr på regler og rettesnorer for å skjelne "korrekt" tale fra ukorrekt tale og meningsløse lyder, men mer enn det. I sprog ligger innbakt et bestemt menneskebilde og verdensbilde. Derfor vil det barn eller den voksen som får oppleve to- eller flersproglige verdener, få et rikere grunnlag for dialog, for å overskride det som blir tatt som selvfølge innenfor et talesprog, men som kan problematiseres i lys av det andre sproget.
Moral byr på skille mellom gode og onde handlinger, mellom hva som er påbudt, forbudt og tillatt. I moral kan også ligge kime til totalitær tenkning. Som Philip Herbst har vist, hvis et overordnede bud om at verden må bli ren for ondskap kobles sammen med en sant-usant logikk og statisk stempling av kildene til ondskapen, så følger utrenskning som en uhyggelig konsekvens for dem som lyder denne moralen. Når det gjelder studier av moralutvikling, ser det ut som piker og kvinner ikke i samme grad som gutter og menn lar seg forlede av uforsonlige moralske prinsipper og tenker mer på mellompersonlig ansvar (Gilligan). Når det gjelder kjønnsbiologiske forskjeller ser det ut som menn i større grad taler og tenker med "skylapper", der ofte bare den ene hjernehalvdelen blir brukt, mens kvinner bruker begge sider og dermed - kanhende - har et bedre naturgitt grunnlag for å gå i dialog med seg selv og med andre, der ulike perspektiver får slippe til.5
Som et særkjenne ved mennesket oppstår den verbale dialogen når også tiltaleformen kommer til -- og vi blir i stand til -- i overgangen til det tredje år av vårt liv å si Du til den annen som et subjekt i gjensidig utfyllende anerkjennelse. Men sprog innbyr også til diskriminering og stempling, til å skape avstand gjennom gjenstandsgjøring. Piaget og Habermas tar feil når de vektlegger decentrering med utgangspunkt i barnets såkalte "egosentrisitet". Det er det motsatte som skjer: kultur lærer oss å trekke skillelinjer og skape avstand til andre. Det nære og opprinnelige intersubjektive i gjensidig umiddelbarhet blir omgjort til noe middelbart og fremmedgjørende. Barnet lærer å omtale andre i tredjeperson som Han, Hun, De, Dere. Ja, selv ordet "den annen", "the other", fellesrot med den fremmede, "alien", på norsk og engelsk (mens på russisk er roten for den andre og for venn den samme: drygoi og dryg). Og når barnet møter skolen blir det ikke akkurat gjensidig utfyllende dialog med de voksne. De blir kilde ikke bare for fasitsvarene, men endog for måten som spørsmål skal stilles og skrives på i tråd med bestemte autoritetsgitte regler.
På skolen møter barnet nye kilder for det jeg kaller modellmakt, dvs. som tilskrives å ha fasitsvarene på spørsmål om virkeligheten. Her legges noe av grunnlaget for at vi også senere, som voksne, tankeløst kan godta en ensidig diskrimerende stempling og virkelighetsdefinisjon fremsatt av en politisk, religiøs eller vitenskapelig lederskikkelse - selv når dette er definisjoner av oss selv og andre i over- og underordnethet, etter forskjeller og likheter i rangordningspyramider for kontroll og kommando.
Igjen kommer den dialogiske måte å forholde seg på inn som et motstykke, og som fornekter at en argumentrekke kan ordnes som en pyramide ut fra ett og bare ett overordnende perspektiv. Det er nemlig dette med å gjensidig utfylle hverandre i respekt for verdien av hverandres forskjellige perspektiver som særkjenner dialogen til forskjell fra det monologisk og monolitiske ensidige som fornekter andre perspektiver.
Vårt naturgrunnlag og to særkjennetegn på mennesket som kulturvesen
Dermed legger denne sosialiserende innføring i den kulturelle livsverden -- enten nå den er ensidig eller fler-kulturell med impulser fra ulike sprog og kulturer et grunnlag for forhold som hemmer og fremmer gjensidighet og kommunikasjon i små og store nettverk -- fra nyfødte på stellebordet, småbarn i klasserommet, barn i skolegården, ansatte i bedriften, medlemmer i lokalsamfunnet og i storsamfunnet. I tredve år har jeg studert forhold som hemmer og fremmer kommunikasjon og gjensidighet i slike store og små sammenhenger.
Omsorg og kontakt blant sjimpanser
Som supplement til min spedbarnsforskning har jeg også sett litt på kontaktadferden mellom voksne og unger i en gruppe av halv-ville sjimpanser, som vi opphavsmessig er like så like som hund og ulv er det. Hos disse sjimpansene (i Kristiansand Dyrepark) kan vi se hvordan både hunner og hanner viser omsorg for ungene, ja, en av hannene stiller stadig opp som barnepasser, og var endog jordfar ved en fødsel. En av mødrene reddet sin 22-dager-gammel unge fra å dø gjennom å kombinere teknikkene med å fingre i ungens munn og deretter suge -- hun fikk ut et halmstrå med mothakke på som holdt på å kvele ungen.
Når både natur og kultur fremmer fellesskapsfølelse og utstøting
Men hva med forholdet til dem som er annerledes, som komme fra et annet territorium og kanskje har med seg andre lukter og spisevaner? Det vi har felles med sjimpansene er å være gruppetilhørige med rangorden og omsorg for de små, men også fremmedfrykt og med gester og vold avvise dem som trenger seg inn på eget definert område.
Hvordan reagerer vill-sjimpanser når en fremmed sjimpansflokk nærmer seg en annen sjimpansflokks område. Det blir det skrik og bråk og truende gester. Hannene støter sammen, ja, den ene flokken kan komme til å dra ut på nattlig raid og drepe hunner og unger i den andre flokken, ja, til og med spise ungene.
Vi kjenner det samme igjen fra gategjenger som sloss med kniv og andre drapsvåpen om sine respektive territorier. Også i forhold til dem som skiller seg ut og avviker fra det vi anser som viktig og selvfølgelig innen vår egen gruppe er vi ofte skånselsløse. Skolebarn opplever dette på kroppen. Hvis et bestemt klesplagg er inne og utbredt, er barnet livredd for å komme på skolen med annerledes klær og kan velge å skulke fremfor å bli utsatt for hån og skjellsord. Hvis avvikeren ikke er i stand til eller ikke vil la seg tvinge inn i det mønster som gjelder for de andre i gruppen, til tross for straff og andre sanksjoner, gjenstår utstøtingen. Du få'kke leke med oss mer! Kom dere vekk fra gata vår!
Er det unormale mennesker som tar del i tortur og folkemord?
Systematisk masseutryddelse og annen-ordens organisert tilintetgjørelse er det selvsagt bare mennesket som kan være i stand til. Vi kaller oss selv opplyste mennesker. Da må vi i vår opplysthet også erkjenne hvor dypt slike impulser stikker i oss. Vi er sosiale gruppeindivider med sterk samfølelse. Denne samfølelsen kan mobiliseres i oss alle i forhold til alt og alle som defineres og oppleves å true fellesskapet - enten det skjer på klassemessig, kulturelt, religiøst eller etnisk definert grunnlag. Før trodde man at det var spesielt autoritære personligheter med psykiske problemer som kunne la seg rive med til å delta i forfølgelse, tortur og utryddelse. Det forholder seg ikke slik. Det ble senere vist gjennom Milgrams forsøk med "elektrisk stol", av Liftons studie av nazi-legene i Auschwitz, og av Nils Christies studie av fangevokterne i nazi-leirene for uttryddelsen av serberne. De som tok del i tortur og folkemord, hadde ikke som særkjenne hverken sosial bakgrunn eller personlighetstype. Også andre studier tyder på det samme: under bestemte betingelser kan du og jeg, uansett hvor normale, etiske og opplyste vi regner oss, bli drevet til å være med på organisert tilintetgjørelse av noen som er definert som en trussel mot fellesskapets livskvalitet.
Her skiller vi oss fra de andre primatene. De kan lære seg teknikker og bruke redskaper. Men i kraft av vår kultur og sosiale ordninger er vi i stand til å sette slik teknikk inn i organisert form for utryddelse, for eksempel i militære eller medisinske former. Denne annen ordens grad av organisasjon er et særkjenne ved mennesket, og blir uhyggelig effektiv når den gjennom mobilisering av fellesskapsfølelse samtidig kanaliserer de utstøtingsimpulser som vi deler med de andre primatene.
Kollektiv følelsesmobilisering til vold
Samfølelse og samstemt gjensidig opphisselse kan anta grusomme former når det for eksempel spiller seg ut i gjengen som kaster seg over et offer. Mobbing i et skolemiljø antar ofte karakter av kollektivt samstemt følelsesfenomen, med gjeng-deltagere som hisser hverandre opp, ført an av en skolebølle (Olweus). Det er gjerne sammen med andre at følelsene spiller seg ut overfor offeret. Isolert fra gjengkonteksten opptrer kan hende "skolebøllen" annerledes, kanskje tilogmed usikker og engstelig. Det er som det tenkende og samvittighetsfulle subjekt blir opphevet i et kollektivt følelsesengasjement der stemningen piskes opp.
I boken Masse und Macht skriver Elias Canetti om hvordan den enkelte som medlem i en opphisset mengde opplever at han overskrider grensene for egen kropp og person. Deltagerne blir så å si anonymisert og smittet i begeistringens og raseriets rus til til å være med på ugjerninger som i andre sammenhenger ville vært utenkelige for dem som enkeltpersoner. Den opplevde følelsessamstemtheten i et opp-pisket fellesfølt hat eller raseri finner for eksempel kollektivt utløp i lynsjing. Mobilisert og underordnet en førervilje kan slike følelsesstormer bli kanalisert i mer "ordnede" former for tortur og likvidering som under heksebrenning og organiserte massemyrderier, ja, til og med vendt mot mengden selv.
Det rystende tilfellet med det kollektive selvmord i Jonestown, Guyana, minner oss om dette. Nærmere tusen kvinner, menn og barn tømmer giftbeger med blåsyre på pastor Jones' kommando. De var fra alle samfunnslag, med høy som med lav utdannelse, hvite som svarte. I rekruttering til slike ytterliggående grupper er det gjerne personer i krise som er særlig mottagelige. Teknikken består i å overøse rekrutten med sterke kjærlighetsuttrykk, "love bombing" som det kalles. Kollektivet byr på sterke og vedvarende uttrykk for hengivenhet, samhold og varme følelser, men fordrer etterhvert fullstendig overgivelse. Det fordres absolutt lydighet og hengivelse til fellesskapet gjennom fellesskapets førerskikkelse, i dette tilfelle pastor Jones som "far" og "familiens" overhode. Dermed tilbys også for-eningen, muligheten til å få oppleve å bli fylt av og gå opp i en høyere uniformerende enhet i orgiastisk henførelse.
Fromm peker på at menneskets dypeste behov er gjenforening i en kjærlighetsopplevelse som opphever den opprinnelige adskillelsen. Dette blir kanalisert i kollektiv uniformering og orgiastisk forening. Kollektivt utført ser det ut som rituelle orgier opphever følelsen av å være innestengt og utelukket. Følelsen av forening er intens og favner om sinn og kropp, om enn som en kortvarig rus. Den uniformering av sedvaner, adferd og trosforestillinger som kollektivet tilbyr, gir et mer vedvarende tilbud om gjenforening gjennom samfølelsen, også når den kommer til voldelig utfoldelse.
Systematisk utryddelse som ett særkjenne ved mennesket som kulturvesen
Både vårt naturgrunnlag og kulturgrunnlag får oss til å holde sammen med dem vi føler fellesskap med og til å frykte, utstøte, ja, endog ville forfølge dem som oppleves eller defineres som annerledes. Vi må bare erkjenne dette særkjenne ved mennesket som art og kulturvesen: hvordan vi symbolsk lar oss forføre av monolittiske forestillinger eller forlede i fellesskapets rus til å delta i systematisk undertrykking og utryddelse. Det er bare mennesket som kulturvesen, ikke som dyrisk vesen, som er i stand til å delta i kollektive fenomener med organisert organisering av symbolsk og reell tilintetgjørelse av det som er fremmed og annerledes.
Men samtidig har jeg vist hvordan annerledesheten ikke stenger for den nyfødtes åpenhet for gjensidig kontakt med andre, ja, hvordan den gjensidig utfylling i kraft av forskjellighet konstituerer protopraten og den grenseoverskridende dialogen. På et naturgitt grunnlag men helt avhengig av kulturell næring i form av gjensidige samspill med sensitive andre oppviser spedbarnet kimen til det enestående ved vår menneskelighet: til det dialogiske, til å kunne si Du til vår neste, til vårt medmenneske i en ektefølt forstand av umiddelbar gjensidighet, og ikke stemple og utdefinere den annen som en gjenstand for forakt. Når vi reagerer med avsky og forakt overfor det vi tilskriver i andre som forakt for andre,6 da bekrefter vi og forsterker hverandres foraktelighet. Dette er så åpenbart ikke veien å gå.
Innenfor denne korte tidsrammen har jeg antydet hvordan natur og kultur samspiller om å fremkalle det verste og det beste i oss. Det vi har felles med sjimpansene er bl.a. å være gruppetilhørige med rangorden og omsorg for de små, men også fremmedfrykt og vold med å avvise dem som trenger seg inn på eget definert område. Følelsesfundert kontaktevne har vi også felles. Men systematisk masseutryddelse og annen-ordens organisert tilintetgjørelse er vi alene om.
Dialogen som et grenseoverskridende særkjenne ved mennesket
Et menneskelig særkjenne er imidlertid også den språklige og grenseoverskridende dialogen som spedbarnet allerede under de første levemåneder innvarsler med sin protoprat og inntoning til andres talesprog, bare vi som sensitive deltagere byr på samspillsmessig næring. Heri legges grunnlaget for senere ektefølt å kunne si Du med hele vår kropp og vesen, ikke bare med munnen.-- i glede over forskjelligheten som tillater oss å gjensidig utfylle hverandre. Da overskrider vi kategorisering og stempling av andre som gruppe, som kategori, som gjenstander for utstøting og tilintetgjørelse.
Vår medfødte evne til protodialog -- den dialoglignende gjensidig dans med andre som kommer forut for den verbale dialogen, henger også sammen med vår enestående evne til indre dialog -- igjen et menneskelig særkjenne -- at vår hjerne tillater dialog mellom komplementære perspektiver, med annerledesheten i oss selv. Både barn og voksne prater med seg selv. Det er slik vi tenker, selv når vi hysjes ned av de andre og ikke våger å la vår indre dialog komme andre for øret. Vygotskij oppdaget at dialogen fortsetter inne i oss, med det jeg kaller en indre opprinnelig annen. Heri ligger det skapende og det grenseoverskridende, i dialogen med annerledesheten i oss selv og i andre i gjensidig følt respekt. Dette er ikke bare kulturgitt, men også noe naturgitt som kaller på kulturell næring.
Grunnlaget legges allerede før, under og etter fødselen, under de første leveår. Ingen institusjon, ingen skole kan borge for en utvikling der vi i trygg tillitsfullhet tør utfolde dialogen med hverandre i gjensidig respekt. Kollektiver og instititusjoner kan aldri stå i dialog eller fremme dialog, bare du og jeg som sensitive enkeltindivider. Det står til hver enkelt av oss, som barn, ungdom, foreldre og omsorgspersoner: Bidra til at fremmedfrykten som er grensestengende blir opphevet gjennom dialogen som grensesprengende.
Heri ligger muligheten og utfordringen.
1 Innledningsforedrag på seminaret KUNNSKAP MOT RASISME, Den Gamle Logen, Oslo 14.8.1995, arrangert av Norges Røde Kors, OMOD, Utlendingsdirektoratet og Worldview International. En revidert og utvidet versjon basert på den muntlige fremføringen er trykket i A.Fife (red.) Kunnskap mot rasisme, Oslo: Global kommunikasjon, 1995, ss.15-31.
2 Satt på spissen: Selv om vi alle skulle vært som før Babels tårn i Gammel-Testamentet, med samme sprog, ja, endog med samme utseende og samme slags kledesdrakt, så ville vi likefullt gruppevis med grunnlag i tilhørighet og fellesskapsfølelse finne grunnlag for å definere de andre som annerledes.
3 Etterhvert som vi vokser til, regner vi oss som forstandige som lar oss styre av fornuft, ikke ledet av følelser. Vi anvender fornuftsmessige argumenter for vår stillingstagen, men er oss ikke alltid bevisste hvordan de bunner i et følelsesgrunnlag. Folkevisdom avslører dette gjennom sitt uttrykk "etter-rasjonalisering".
4 Tilføyelse til denne Sigma-utgaven: Gitt at de i første fasen med video-kobling får etablert vellykket kontakt. Hvis det sviker, som enkelte replikeringsforsøk har vist, blir det ingen endring på levende og tilbakespilt kontakt, og derfor ingen spesielle reaksjoner fra barnets side på tilbakespillingsmoren.
5 Barnets første leveår preges i mangt av samspill i nærmiljø med kvinners livsverden som sentralt, selv om samfunnets institusjoner kommer stadig sterkere inn i sosialiseringsbildet, alt fra fødselsklinikken som erstatter eller setter jordmoren på plass, til førskoleinstitusjoner som tilbyr omsorg, pass og opplæring, og som i kraft av å være institusjoner som er rangmessig og funksjonelt ordnet blir sosialiseringsformidlere av slike kulturtrekk. Likefullt er det gjerne også innen slike rammer kvinner og barn som preger småbarnomsorgen, i motsetning til den hierarkiske og rangordnende tenkemåte som barna senere møter i samfunnet (sml. bl.a. Dinnerstein 1977).
6 Det er lett å fordømme annerledes holdninger og handlinger når man glemmer hvilke former for holdninger og handlinger som vi stilltiende godtar som politisk korrekte på vegne av det som fellesskapet definerer som den "gode sak", og som til og med omfatter tilintetgjørelser av uønsket liv, og inntil nylig, sterilisering for å forhindre uønsket forplantning.
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE