2 Om spedbarnet i samspill. På leting etter forklaring
Innledning
I sin redegjørelse for hovedretninger i pykologien viser Piaget (1973, s.7) til to grunnlagsspørsmål som stadig går igjen og er like aktuelle. De gjelder problemet om menneskesinnets natur, eller mer spesifikt (i) spørsmål om sinnets forhold til biologisk opprinnelse og sosial deltagelse, og (ii) spørsmål om sinnets kjennetegn som statiske eller dynamiske med stadig strukturell (om)danning. Dette er aktuelt også for det som skal behandles i det følgende. Med utgangspunkt i utvalgte nyere rapporter om spedbarns "ferdigheter" og deltagelse i samspill skal jeg ta for meg noen modeller for forsøksvis belysning ut fra syn på sinnet som henholdsvis (1) en i utgangspunktet (ego)sentrisk organisasjon, (2) som et system med informasjonsbehandling og kontroll, og (3) som en selvdannende dialogisk organisasjon. Det er det sistnevnte syn som fargelegger de briller jeg anvender på spedbarnsstudiene og i utlegningen av de alternative perspektiver.
Kjernen i noen antagelser om sinnets dialogiske natur
Hvis vi metaforisk anvender et sinnbilde om et mentalt deltager-rom hvis selvomsluttende grense ikke behøver falle sammen med kroppens eller nervesystemets grenser, kan kjernen i de antagelser som blir lagt frem mot slutten sammenfattes på denne måten: Det postuleres et sinnets indre deltager-rom med dialog med en opprinnelig virtuell deltager som innbyr aktuelle deltagere å fylle dette sinnets deltager-rom i umiddelbar dialog.
Dette innebærer antagelsen om at det gis en umiddelbar og opprinnelig sinnets organisasjonsform som utfolder seg (i) i dialog med en virtuell annen, eller (ii) i dialog med en aktuell annen. Med "en virtuell annen" (på engelsk: "a virtual other")2 menes da her en opprinnelig og uspesifikk deltager i sinnets indre og umiddelbare dialog med "seg selv" -- til forskjell fra en forestilt spesifikk annen og til forskjell fra en fysisk nærværende spesifikk annen som kan bli kalt på som aktuell dialogdeltager.
Derved postuleres en medfødt beredskap til å påkalle protodialog med en aktuell annen. Siden menneskesinnet postuleres med et medfødt opprinnelig deltager-rom som innbyr aktuelle andre til umiddelbar dialogisk deltagelse, tillates det slike implikasjoner i spedbarnsdomenet: I kraft av sinnets selvdannende dialogiske form forventes den nyfødte eller nylig fødte å kunne innby til og delta i primærsamspill i gjensidig følt umiddelbarhet i situasjoner som tillater at en sensitiv aktuell annen kan fylle rommet til spedbarnets virtuelle annen.
Dermed blir spedbarnsdomenet et område for å undersøke om det kan gis tilknytningspunkter mellom slike dialogteoretiske implikasjoner og empiri. Først skal jeg ta for meg rapporterte observasjoner som kan tyde på spedbarns finstemte samspill og følelsesmessige samstemthet med andre, innbefattet etterligning av visse følelsesuttrykk og gester. Dernest skal disse bli sett i lys av alternative modeller ut fra alternative perspektiver (innbefattet perspektiver som kommer til uttrykk i rapportene), for så til slutt å bli søkt belyst ved den modell som følger av antagelser om menneskesinnets dialogiske natur.
Spedbarnsstudier som avdekker delvis uforklarte trekk
Det første samspill
I 1970 blir en oppdagelse gjort i et lite filmprosjektør-rom på MIT. I samme periode som hun ammer sin egen nyfødte datter, er Mary Catherine Bateson opptatt med å studere film og video-opptak av andre nyfødte barn og deres mødre. Hun plukker ut serier med korte episoder fra filmene og analyser dem bit for bit, ramme for ramme, der hun også leter etter akustiske mønstre i spedbarnlydene. Hun oppdager at innen det har gått en knapp måned etter fødselen oppviser spedbarnet et mønster av samspill med moren som går ut på en flytende og smidig veksling mellom gester og uttrykk. Senere kaller hun dette mønster for "protoconversation" (Bateson 1975) -- et første samspill som tillater beskrivelse i samtalens forbilde, men som samtidig ikke har fått samtalens verbale karakter. Om en vil, kunne dette mønster beskrives som en slags ikke-verbal, umiddelbar og gjensidig form som kunne være forløper til den verbale og middelbare samtale. Det vil si, en protodialog som går forut for det verbale dialogmønster som senere vil komme istand.
Dette første gjensidige samspillmønster har også andre merket seg. Som er en av verdens fremste spedbarnsforskere er antagelige Colwyn Trevarthen (1980) den som har gjort de mest nitide og systematiske studier og analyser av slike mønstre. Hans eksperimentelle oppsett omfatter bruk av speil og kamera på en slik måte at både mor og barns minespill og bevegelser fanges inn samtidig. Han illustrerer sine funn med filmsekvenser som viser hvordan mor og spedbarn under den annen måned etter fødselen samordner og samstemmer sine uttrykk og der de vekselvis uttrykker seg på en så finstemt måte at han beskriver det som "precicely timed turntaking". Det er en gjensidig utfylling og oppfølging av hverandres uttrykk og bevegelser, og der de begge -- barnet og den voksne -- venter på tur i et finstemt samspill og smetter inn i hverandres uttrykksrekker på en måte som ikke er avbrudd eller forstyrrelser. Samspillet utfolder seg som en dialoglignende dans eller spiral. Lydmessig eksempel på det finstemte samspillet er hvordan en "koo" smetter inn i sekundene mellom morens gjentatte ytringer. Selv i de første uker etter fødselen får spedbarn og mor til en slik samordning og får snart i stand et mønster med sykliske former for utfylling og oppfølging av hverandres uttrykk.
Sosiale spedbarnsferdigheter?
Gjennom sine mangeårige og nitidige spedbarnsstudier byr også Bower (1982) på observasjonsresultater som tyder på at barnet er rede til å ta del i samspill allerede fra fødselen av. Spebarnet er initiativtager til - og ikke bare en som følger med i - det finstemte synkrone samspill som utfolder seg med mor eller omsorgsperson. I usedvanlige sterke ordelag slår Bower fast hvor sosialt dyktig barnet viser seg å være allerede fra fødselen av: rede til å anerkjenne andre som samspilldeltagere, til å initiere dialogpregete samspill som er fullt ut synkrone og samstemte i det han kaller interactional synchrony. Dette samspillsynkrone forløp innebærer at taler og tilhører beveger seg sammen på en finstemt og samstemt danselignende måte, og der bevegelsene hos den ene føyer seg finstemt og synkront inn i den andres forløp. Han viser til Condon og Sanders undersøkelser som avdekker tegn på evne hos nyfødte som bare er noen timer gamle til å gå inn i slike samspillsynkrone forløp: Tolv timer gamle barn, født i nordøstlige del av USA, ble eksponert for lydbåndopptak av engelsk og av kinesisk tale, så vel som isolerte vokal-lyder og regelmessige bankelyder, og oppviste synkronitet i sine bevegelser med både engelsk og kinesisk tale, mens de øvrige lydmønstre ikke utløste noen reaksjon. Bower tar dette som tegn på medfødte sosiale evner hos spedbarnet som aktiviseres i andres nærvær, eller som ovenfor, ut fra inntrykk fra andres nærvær. Han definerer sosial adferd som slik spesifikk menneskelig adferd som utløses i nærvær av et annet menneske og som opphører når dette mennesket fjerner seg. Samspillsynkron adferd tilfredsstiller denne definisjonen i og med at den utløses av menneskelig tale.
I Nottingham-studiene er spedbarnsforskerne Newson og Shotter (1974) tidlig ute med å studere den kommunikative beredskap til spedbarnet på det før-verbale nivå. De begynte med 10 til 18 måneder gamle spedbarn, men kom etter hvert til å konsentrere seg om spedbarnets første seks måneder. Også de finner de samme slående trekk: Spedbarnets tilsynelatende evne til å delta i komplekse og avanserte samspill. De blir slått av hvordan spedbarn synes å være slik organisert at de kan delta aktivt og selvfølgelig -- uten tegn på anstrengelse -- i samtale-lignende forløp som passer inn i format for toveisdialogen.Det vil si, som en samtale uten ord, men med turn-taking som ett av de formelle kjennetegn.
Spedbarnsferdigheter som forklaringsmessige "mysterier"
Som Newson (1979) påpeker, deres studier retter oppmerksomhet mot spedbarnets evne til å forholde seg på en gjensidig måte til den annens lyd- og bevegelsemønstre, mot grunnlaget for etterligning, og mot de "mystiske" prosesser som ligger til grunn for spedbarnets evne til å ta del i følelsestilstanden til andre:
"...upon those mysterious processes which underlies the baby's capacity to share states of feeling with those around him." (Newson 1979, s.91).
Dette er ett av de trekk som enkelte spedbarnsforskere kaller for "mystiske", det vil si, som fremtrer som underlig i lys av rådende forklaringsperspektiver.
Med oppdagelsen av spedbarnet som en som søker levende ansiktskontakt, som har beredt et visuelt-motorisk system som virker nesten fra fødselen av, og som kan være aktiv deltager i kommunikasjon med andre bare det gis hodestøtte, skjer det vel nærmest en revolusjon i spedbarnsforskningen som kaller på gjennombrudd også på teorisiden. Avdekking av hva spedbarn kunne oppvise var uventet -- og på visse områder i direkte motstrid mot -- teorier på området. Det dreier seg blant annet, som Daniel Stern skriver, om hva spedbarn evner som knytter seg til danning av en selvfølelse,
"...some of the infant capacities that bear on forming a sense of self, capacities that no one imagined to be present so early one or two decades ago." (Stern 1985, s.38)
Nyere spedbarnsobservasjoner peker i andre retninger enn antagelsene om det egosentriske utgangspunkt, og forteller om en gjensidighet og følelse for den andre hos barnet som nesten kunne tyde på en slags biologisk beredskap. Som Jerome Bruner påpeker, de modeller han og hans medarbeidere hadde benyttet var feilaktige; det rådende syn med egosentrisme dugde ikke; observasjonene av spedbarn kunne nesten tyde på at
".. the regulatory self....starting as a biological readiness based on a primitive appreciation of other minds, is then reinforced and enriched by the calibrational power that language bestows,.." (Bruner 1986, s.67)
Det er da også slik Colwyn Trevarthen (1980) ser det når han på grunnlag av sine egne og andres spedbarnsobservasjoner foreslår at det må være et biologisk grunnlag for intersubjektivitet. Som en parallell til evnen til å fornemme posisjon og bevegelser i egen kropp (proprioception) tyr Trevarthen til en ny begrepsfesting om direkte alter-fornemmelser (alteroception) for å kunne beskrive den dokumenterte spedbarnsevnen til å registrere den annens følelser og intensjoner. Han anser at den bemerkelsesverdige bråmodenhet (precocity) hos nyfødte for kontakt med følelsesmessige og uttrykksmessige sider hos den annen kan tyde på forekomst av en medfødt evne til deltagelse i prosesser hos den annen:
"The remarkable precocity of newborns for communication with the emotional and expressive states of other persons, and their immediate readiness to establish a specially close relationship with the mother, or a substitute person offering the same kind of care, indicates that human cerebral perceptuo-motor systems include a great set that has inherent specialisation for engagement with mental control processes in other human subjects." (Trevarthen 1986, ss.252-3)
Det er ikke bare under etterligning at spørsmålet om oversetninger og krysninger på tvers av sansemodaliteter oppstår. Den gjensidige utfylling og oppfølging av den annens utfyllinger og oppfølginger under det primære samspill forutsetter en viss bestandig og foranderlig helhet i følelsen for den annen som en vedvarende og nærværende skikkelse som overskrider grensene mellom de enkelte syns-, hørsels-, lukt- og bevegelsesinntrykk. Det kan ikke bare dreie seg om oversettelser på tvers av modaliteter, anser Daniel Stern (1985, s.51), som ikke nøler med å kalle spedbarnets tilsynelatende amodale persepsjon for mystisk, som uavklart og foreløpig uforklarlig.
Det var forsøket til Meltzoff og Borton (1979) som avdekket denne egenskapen. Tre-uker gamle spedbarn fikk bind for øynene og en av to narresmokker å suge på som så litt forskjellig ut. Etter at barnet hadde sugd på den en stund, ble smokken tatt ut av munnen og lagt ved siden av den andre og bindet ble fjernet fra øynene. Etter noen raske sammenlignende øyekast festet barna blikket mest ved den smokken som de nettopp hadde suget på. Selv Stern, som ellers tyr til begreper om representasjon, avviser at spekulasjoner om spedbarnets danning av skjemaer kan brukes til å forklare slike forløp. Det kan ikke være slik at barnet først danner et berøringsskjema av hva smokken kjennes som i munnen, og et visuelt skjema av hvordan den ser ut, og så danner seg et slags kryss-skjema, som samordner munn- og synsinntrykk, og som i sin tur blir brukt under gjenkjenningen. Et slikt danningsforløp synes ikke å passe med det som rapporteres. Det ser ut som spedbarnet så å si umiddelbart fornemmer hvilken det er av de to det ser som nettopp har vært i munnen. Allerede under de første uker etter fødselen synes spedbarnet å være i stand til å samordne hva det ser og føler (berører), og etterhvert også hva det ser og hører, slik at blikket for eksempel lettere festes mot den som snakker. Spesielt sensitivt er barnet for endringer i syns- og hørselsuttrykk for følelsestilstander, for eksempel smil, rynker i pannen eller heving av øynebryn og andre uttrykk for overraskelse (Field et al. 1982). Alt dette tyder på en kapasitet for kryssmodalitet som utgjør en utfordring for forklaringsforsøk.
Spedbarns etterligning som mysterium?
Ikke bare tegnene på følelsesmessig og helhetlig samstemthet, men også spedbarns etterligning blir av enkelte ansett som uforklarlig, av andre trukket i tvil. I den smidige og dansende gjensidige utfylling som kan observeres i spedbarns samspill med den voksne, i en rytme der de begge finstemt fletter seg inn i hverandres lydspill og uttrykksspill, synes det også å forekomme etterligning eller imitasjon -- ikke bare fra den voksnes side, men også fra spedbarnets side. Enkelte anser at det nå er bekreftet at det nesten nyfødte spedbarnet ikke bare kan følge opp, men også etterligne enkelte av morens bevegelser og uttrykk. Det er særlig Meltzoff og Moore (1977) som har rapportert slike observasjoner av hvordan selv den nyfødte snart synes å være i stand til å imitere ansiktsuttrykk og bevegelser hos den voksne. Andre spedbarnsforskere er ikke like overbeviste. Blant annet uttrykker Schaffer (1984, ss.25;121) tvil om at det er blitt overbevisende demonstrert at den nyfødte kan evne dette. Bates (1979, s.332) anser at det i tilfelle må anses som et mysterium: For hvordan kan den nyfødte makte å etterligne handlemåter hos den andre som begynner i det skjulte hos den andre, for eksempel det å stikke tungen frem, spør hun. Og hvis det faktisk forekommer at den nyfødte kan etterligne og gjenta noe som den annen setter igang i sitt indre på en måte som barnet ikke kan se, hvordan skal det så kunne forklares? For hvordan kan spedbarnet med sin nervøse organisasjon ut fra sine sanseinntrykk av noe eller noen i omverden kunne gi motoriske uttrykk som ikke bare svarer på, men endog motsvarer, den voksnes motoriske uttrykk som stammer fra en velutviklet kognitiv og sensori-motorisk organisasjon? Schaffer peker på dette:
"To be able to copy such actions means converting visual images into their proprioceptive equivalent; it requires a degree of inter-modal integration not found in, say, imitating someone's hand movement." (Schaffer 1981, s.25)
Hvordan er det mulig, spør Bates, for spedbarnet å kunne ta visuelle eller lydmessige utgangssignaler fra en annen og omdanne disse som inngangssignaler til et motorisk analogi? Etterligning av en del gester og uttrykk må jo også innebære at spedbarnet er istand til å etterape akter som i utgangspunktet er usynlige for barnet. Det gjelder for eksempel både det å åpne munnen og det å rekke tunge.
Derfor er ikke alle spedbarnsforskere enige i at det definitivt er etablert at den nyfødte er i stand til å imitere for eksempel morens uttrykk. Schaffer (1984, s.121) er blant dem som uttrykker sterk tvil om etterligning hos nyfødte faktisk kan anta å forekomme. Enkelte anser at slike observasjoner snarere bør tas til inntekt for morens eller omsorgspersonens evne til å aksentuere og foregripe den annen. Jeg skal senere ta opp en modell for ensidig kontroll som tillater en slik utlegning, og deretter se det i lys av den modell som er utformet i tråd med dialogteoretiske antagelser.
Bower (1982) bedømmer den nyfødtes evne til etterligning å være spesifikt menneskelig og sosial siden spedbarnet evner å etterligne det å åpne og lukke øyne, munn og hånd, uten sammenblanding, samtidig som barnet på sin side aktiviserer etterligning hos moren eller omsorgspersonen. Dette er en form for etterligning som synes spesifikt menneskelig og som bare kan aktiviseres i nærvær av et annet menneske. Samtidig er etterligningen en del av et samspill, ja, utgjør samspill: Ikke bare etterligner barnet den voksne, men blir opprømt og raskere i bevegelsene sine hvis den annen etterligner barnet.
Det finstemte og følelsesamstemte samspill
Den nylig fødte oppviser ikke bare sosial adferd med å ta del i finstemte samspill med synkront og etterlignende adferd. Det synes også å skaffe seg sosial "erfaring" fra disse første samspillsforløpene. Bower viser til studier av to grupper med spedbarn som oppviste fysiologiske og psykologiske forskjeller ett år etter sine ulike erfaringer med morskontakt etter fødselen. I den ene gruppen hadde barna, i tråd med fødselklinikk-rutiner, regelmessig oppstykket kontakt med mor med fire timers mellomrom, og ellers oppholdt seg i barnestuen, mens de andre hadde hele tiden sine mødre fysisk nærværende (Klaus & Kennell 1974). I en annen fødselsklinikk-studie av nyfødte som skulle adopteres, der barna hadde kontakt hele døgnet gjennom med en og bare en erfaren omsorgsperson under de første 10 døgn, hvoretter omsorgspersonen ble byttet ut med en annen, reagerte barnet på den nye "mor" med hyppigere og lengre gråt, til tross for at den nye var en like erfaren omsorgsperson som den forrige (Sander 1969).
Dette kan tyde på at den annen er tilstede for spedbarnet, ikke bare for iakttageren, ikke bare som et bryst, som et Det annet, men som Den aktuelle Annen for spedbarnet. Det tyder også på at det løpende samspill med spedbarnets aktuelle annen frembringer dyade-spesifikke trekk som en "fremmed" ny annen ikke uten videre kan gå inn i og gjendanne sammen med barnet. Det forhindrer ikke at fremmede kan gå inn og danne en ny samspillsdyade, blant annet gjennom å legge seg på et "lyst" og melodiøst stemmeleie. Mens en påtrengende ny voksen annen kan, men ikke behøver, bli avvist med bortvenden eller endog gråt, kan en annen bli innbudt til samspill, til og med et annet spedbarn kan bli møtt med positiv oppmerksomhet.
Selv om det kan reises tvil om etterligning fra spedbarnets side, står vi overfor rapporterte observasjoner av spedbarnsfenomener som kaller på forklaring. Det ser ut til at det nesten nyfødte spedbarn kan delta i en tidsmessig finstemt protodialog med gjensidig utfylling og samstemt oppfølging av den annens uttrykk og bevegelser.
De første samspill fremtrer som direkte og umiddelbare, til forskjell fra de språklig medierte samspill som finner sted i en livsverden med en felles kulturell meningshorisont. Riktignok har barnet i måneder før fødselen kunnet "ta indirekte del" i visse melodier og tonefall som morens språkverden har frembragt. Det vil si, ikke bare har barnet følt pulsslagene til morens kropp før det kommer til verden, men kanskje også kunnet fornemme visse almenne og særpregede vibrasjoner og rytmer fra hennes kulturelle livsverden. Slik sett er det allerede noe som de begge har både kroppslig og kanskje språkrytmisk tilfelles allerede til grunn for det første samspill. Men likefullt fremtrer det som direkte og umiddelbart, ikke mediert gjennom kulturell mening. Det er særlig blikkfestingen mellom de to som tyder på det direkte og umiddelbare forholdet, men også den samstemte oppfølging av tonefall i lyder og rytmisk gjensidighet i små bevegelser peker i samme retning.
Dermed fremstår en del pregnante trekk som kaller på teoretisk belysning. De primære samspill (i) oppviser observerbare protodialogiske kjennetegn med finstemt "turntaking" og samstemt oppfølging og utfylling av gester, bevegelser og minespill (Bateson; Trevarthen), som (ii) kan tyde på gjensidig forståelse og finstemt samfølelse (affect attunement) i sensorisk kryssmodalitet (kanskje endog i en slags "mystisk a-modalitet" (Stern)) i en slags fellesgjort helhetlig opplevelse, som (iii) synes å være direkte og umiddelbar -- i hvert fall i den forstand at selv den nyfødte eller nylig fødte synes å være i stand til å delta.
Til dette bildet kan vi altså også tilføye rapporter om spedbarns (iv) etterligning, selv om det her er en viss uenighet blant spedbarnsforskere. Schaffer som er skeptisk til imitasjonskjennetegnet, godtar det protodialogiske. Bruner som har stått på en streng kognitiv tradisjon, innrømmer at noe var blitt oversett ved den umiddelbare tilgjengelighet som synes å forekomme mellom sinn. Trevarthen er ikke i tvil om det gjensidige forståelsegrunnlaget: Han antar at det må foreligge et biologisk grunnlag for de uttrykk for den gjensidige finstemthet i følelse og "intersubjektive" forståelse som det ser ut som mor og barn opplever. Stern (1985, s.10) peker på hvordan allerede den nyfødte synes å være forhåndsbestemt til å ta del i selvdanningsprosesser, eller som han uttrykker det: "predesigned to be aware of self-organizing processes". Bower er helt klar også med hensyn til etterligning; han ser det som uttrykk for spedbarnets sosiale natur, mens Bruner ser det som banalt kun å tilskrive "sosial"; spedbarnet er fra starten av stemt for (tuned to) å ta del i den samordning som menneskelig (sam)handlemåte fordrer og søker aktivt opp slike samordninger.
I disse utsagn er det allerede implisitt ulike perspektiver som forskerne anvender, og i denne fremstillingen, det perspektiv jeg selv anvender. La oss se hva slags grunnlag de gir for danning av modeller under leting etter forklaring på avdekkede deltagerferdigheter hos spedbarnet. Dette blir tema for neste del.
Noen modeller av mor-barn samspill
I det følgende skal disse utvalgte spedbarnsstudier med de trekk som er blitt rapportert bli sett i lys av blant annet de perspektiver som kommer til uttrykk hos noen av dem som rapporterer observasjonene, og i lys av dialogteoretiske antagelser. Vi skal ta for oss forsøksvise modelluttrykk for blant annet disse syn:
- syn på spedbarnet som en sentrisk organisasjon med Det annet i periferien og Den annen som ikke-eksisterende (Piaget og Inhelder 1974);
- syn på spedbarnet som informasjonsbehandlings- eller kontrollsystem, og der forholdet til den annen blir sett på som henholdsvis tilknytning mellom to kontrollsystemer (Bowlby 1984); som et ensidig forhold der den ene er i kontroll, som et gjensidig forhold der kontrollen forskyves (Bruner 1983),
- som en bro mellom to systemer med brofeste i deres respektive representasjoner av hverandre (Stern 1985), og endelig
- som et dialogisk selvdanningsforhold der spedbarnets aktuelle annen fyller deltager-rommet til spedbarnets virtuelle annen i en enhetlig dyadisk organisasjon (Bråten 1988ab).
Jeg skal drøfte i hvilken grad modeller ut fra disse ulike syn kan kaste lys over fenomenene med samspill, samstemthet og etterligning. Som innledende spissformuleringer i en kort karakteristikk av de ulike syn kommer jeg til å bruke "spissbilder", og som derved innbyr til berettiget kritikk for unødig og vridd forenkling eller ensidig fremstilling. Det gjelder for eksempel grunnsynet hos Piaget, som er formulert mot en så rik og nyansert horisont at selv drevne Piaget-forskere stadig finner nye sider ved det avgjørende grunnlag som han la for forståelse av barns kognitive utvikling.
Synet på barnet som (ego)sentrisk system (Piaget)
Når en leter etter forklaring på hvordan det nesten nyfødte spedbarn kan delta i en tidsmessig finstemt protodialog med gjensidig utfylling og oppfølging av den andres uttrykk og bevegelser, synes det naturlig å spørre: Hvordan kan spedbarnet med sin uferdige kognitive og sensorimotoriske organisasjon ut fra sine sanseinntrykk av noe eller noen i omverden kunne gi uttrykk som svar på uttrykk fra den andres velutviklede kognitive og sensorimotoriske organisasjon? Slik vi er vant med å lete etter forklaring, innebærer spørsmålet at vi nærmest kan slå en sirkel rundt spedbarnet for å avgrense det som et sentrisk informasjonsbehandlende eller selvregulerende system. Dette er antydet i Fig. 2.1.
Sirkelen markerer grensene for barnets sensori-motoriske organisasjon. I tråd med Piaget kan vi betrakte den som et system med selvregulering (autoréglage) som klarer seg uten fremmedelementer (de blir gjort til egen-elementer) og som i utgangspunktet har en sentrisk organisasjon som kan forholde seg til noe annet gjennom assimilering, akkommodasjon og adapsjon, men ikke til noen Annen, siden andre foreløpig ikke eksisterer for systemet. Piaget har senere beklaget at han valgte betegnelsen "egosentrisme". Sentrisme hadde passet bedre:
"I have used the term egocentrism to designate the initial inability to decenter, to shift the given cognitive perspective (manque de décentration). It might have been better to say simply "centrism", but since the initial centering of perspective is always relative to one's own position and action, I said "egocentrism"..." (Piaget i Vygotsky 1986, s.262n)
Piaget og Inhelder (1974, ss. 57, 81) erklærer at de ikke lenger vil bruke betegnelsen "egosentrisk", men heller tale om "med sentrum i jeg'et". Men det grunnleggende begrepsinnholdet med et egosentrisk utgangspunkt for senere de-sentrering holder Piaget fast ved. Spedbarnet kan operasjonelt forholde seg til objekter, men ikke til subjekter, siden subjekter ikke eksisterer for denne selvomdannende og selvgjendannende strukturen før andre slipper inn i sirkelens periferi gjennom desentrering.
Utgangspunktet for utviklingen er å finne i organismens spontane og totale virksomhet. Den er sensori-motorisk og går forut for det symbolske, for hvor skulle "symbol- eller forestillingsevne komme fra, lenge før de første mentale bilder er dannet?", spør Piaget og Inhelder (1974, ss.1011). I løpet av de første atten måneder foregår det en allmenn forskyvning av midtpunkt, som de kaller for en slags kopernisk revolusjon: På slutten av denne utvikling plasserer barnet seg som en gjenstand blant de andre i en verden som har kommet til å bestå av varige gjenstander. Barnet bygger opp et objektivt univers med et nytt tyngdepunkt under de sensorisk-motoriske faser, der følelseslivet utgår fra en tilstand der det ikke finnes noe skille mellom jeg'et og de fysiske og menneskelige omgivelser. Alt følelsesliv er konsentrert om egen kropp og handling, siden bare et skille mellom jeg'et og de andre ikke-jeg'er gjør det mulig med forskyvning av kognitivt og følelsesmessig tyngdepunkt. Men etterhvert bygges det utvekslinger og mellommenneskelige følelser mellom jeg'et som utskilt og menneskene omkring, og der etterligning har betydning for utforming av jeg'et og den gjensidig utfylling i dannelse av ego og alter. Her spiller det varige gjenstandsskjemaet en viktig rolle. Inhelder og Piaget anser at barnets følelsesliv knytter seg til varige og stedfestbare gjenstander og som kilde for den ytre årsakssammenheng som personene i dets omverden blir.
Dermed er sinnbildet av barnet i sentrum for en sirkel med bare objekter i periferien forlatt. For Piaget blir prosessen med de-sentring en forutsetning for et gjensidig forhold til en annen. Men dette krever tid og en langsommelig spiral der biologisk grunnlag og sosial deltagelse samvirker. Det er vanskelig å se hvordan dette perspektiv kan anlegges på det finstemte og følelsessamstemte sampill med den annen som spedbarnforskerne beskriver.
Tilknytning beskrevet ved begreper om kontroll (Bowlby)
Bowlby (1984) byr på en rikdom av empirisk materiale om og innsikt i den tilknytning (attachment) som oppstår mellom mor og barn. Han beskriver det ved begreper om kontrollsystemer og adferdsformer. Signalering fra barnets side bringer moren til barnet, og morens tilnærming bringer barnet til moren. Tilknytningen kommer i stand gjennom formidling av adferdssystemer som delvis er mål-korrigerende - i barnet i hvert fall etter dets første år. Dermed legger han grunnlag for en beskrivelse av mor-barn samspill ved hjelp av begrepet om tilbakeføring og kontroll i to individuelle organismer som er utvendig forbundet gjennom inngangs- og utgangssignaler og kontrollmekanismer som formidler og opprettholder tilknytningen.
Sinnbildet av samspillet blir to sirkler forbundet med hverandre gjennom inngangs- og utgangspiler som illustrert i figur 2.2 (over).
Her er den forskjellen fra bildet uttrykt ved figur 2.1 at en i stedet ser A og B som to sensori-motoriske organismer forbundet via ytre stimuli, selv om den ene, B, har en mer uferdig organisasjon enn den andre, og der A blir å betrakte som en overordnet kontrollinstans i forhold til B. Bowlby gir en operasjonell beskrivelse i adferds- og kontrolltermer av hvordan tilknytningsbånd oppstår og omdanner seg i spesifisert adferd.
Med dette kan den følelsesmessige samstemthet mellom mor og barn (be)gripes. Men det er vanskelig å se hvordan Bowlbys kontrollsystemperspektiv anlagt på to utvendig tilknyttede systemer skulle kunne brukes til å belyse den finstemte og samstemte synkronisering i den slående og tette "protodialogiske dans" som mor og spedbarn sammen oppviser, og som to velutviklede kontrollsystemer vanskelig kunne gjøre etter.
I lys av en modell for ensidig voksenkontroll
I så fall måtte vi kanskje anta at den voksne aktuelle annen hadde den hele og fulle kontroll. Det vil si at det er moren og bare moren som styrer primærsamspillet med barnet kun som et (villig) redskap, og som til nød kan innebære visse forstyrrelser for morens styring. Dette ville i tilfelle innebære at den finstemte og frapperende synkronisering intet annet er enn morens koordinering av sine egne handlinger med barnet som objekt.
Jeg formoder at en slik modell ville kunne innpasses i Bowlbys perspektiv. Dette forutsetter da mekanismer i moren som setter henne i stand til å kunne foregripe og etterligne barnets reaksjoner, slik at det som fremstår for iakttageren som barnets etterligning, kan bli å utlegge som resultat av morens foregriping, og at det som utlegges som finstemt samspill i stedet blir å betrakte som virtuost spill fra morens side.
Jeg anser at dette vil kunne være en plausibel modell av mange forløp som kunne fremtre som samspill, og som i stedet kan betraktes analogt med morens spill på et piano. Det vil si, det er ikke et samspill, men et spill med barnet som et instrument, ikke som en deltager.
Men for at morens foregriping og etterligning av barnet skulle kunne være fullstendig, måtte vi gjerne anta at hun hadde indre mekanismer, kanskje med representasjoner av seg selv og av barnet, som tillater slik foregriping og etterligning. Jeg har fremlagt en slik modell, som jeg anser som en alvorlig og skarp konkurrent til den dialogiske modell jeg kommer til. Denne ensidige symbolske kontrollmodellen kan utlegges slik: Den tar utgangspunkt i forskjellene, ikke likhetene, mellom mor og barn. I deres innbyrdes forhold stiller moren opp med sine forestillinger og forventninger som hun kan gi lydmessige og kroppslige uttrykk for i språkformer som vi som tilskuer kanskje forstår, siden vi har del i hennes lingvistiske meningsverden. Men barnet på sin side er foreløpig en fremmed overfor denne meningsverdenen, selv om det under måneder har kunnet "lytte" til lydmessige og rytmiske uttrykk for den kultursammenheng som moren har levd i. I møtet med barnet bringer den voksne med seg sin symbolverden som hun eller han ikke kan sette i parentes. Men det behøver likevel ikke bli et utvendig symbolforhold fra hennes side. Hun er i stand til perspektivtagning og kan ta barnets synsvinkel. Som deltager kan hun i Meads forstand gjøre (sam)spillet meningsfylt gjennom å kalle opp i seg barnets reaksjon på sine ytringer og derigjennnom kunne påkalle og foregripe barnets "svar" på det hun foretar seg. I simuleringsspråk kan vi til og med si at hun kan etterligne prosesser i seg selv og gjennom dette foregripe de ytre uttrykk som barnet gir til kjenne. Det innebærer også at hun vil kunne være i stand til produsere foregripende og etterlignende uttrykk som kan samsvare med barnets uttrykk.
For at det skulle kunne bli fullstendig kontroll gjennom morens foregriping og etterligning, tilskrives da ikke barnet tilsvarende symbolske (schemata) hjelpemidler som setter det i stand til en tilsvarende perspektivtagning av den voksnes synsvinkel. For den symbolske kontrollmodellen som beskrives i dette avsnitt, må i tilfelle slike rudimentære schemata forutsettes satt i parentes eller være relativt uvirksomme siden de ellers ville virke "forstyrrende" på morens virtuose (sam)spill gjennom hennes nesten fullkomne foregriping og etterligning. I kraft av den erfaringsbakgrunn og kulturelle kunnskap som den voksne bringer til samspillet, bruker hun forestillinger om seg selv og den andre innenfor situasjonsrammen til å foregripe og gjendanne reaksjonene til barnet, og til å rekonstruere barnets intensjoner (Bråten 1988b, s.194)
Denne modellen er i tråd med mitt første utkast til en dialogteori anlagt på komplementære språkhandlinger ved hjelp av begreper om symbolske representasjoner der deltageren foregriper og etterligner den annens adferd gjennom sine indre simuleringskretser (Bråten 1973ab; jfr. Mead 1934, Rommetveit 1968; 1972, og skrift nr. 4 og 5 i denne essaysamlingen). Det går an å føre en sterk argumentasjon for denne symbolske kontrollmodellen eller for varianter av den.
For det første kan den utlegge spedbarnets tilsynelatende evne til etterligning som noe som fremstår i kraft av morens evne til å foregripe barnets reaksjon på eget minespill, og som derved oppviser det minespill som barnet i neste iakttagertidspunkt kommer til å oppvise.
For det andre kan modellen belyse det som fremtrer som et finstemt samspill gjennom utlegning av det som et virtuost spill under (nesten) fullstendig kontroll fra morens side, men der moren samtidig behandler barnet som en fullverdig kommunikasjonsdeltager ved hjelp av det "reisverk" som hun reiser, og som Bruner kaller for 'scaffolding'. Det blir billedlig et reisverk under morens kontroll som barnet får støtte seg på etterhvert som det gjennom samspillserfaringer selv opparbeider en viss egen kontroll:
"..mothers, by treating their infants as beings already capable of some communication and by assuming that they are continuously developing an ever-expanding corpus of shared understanding with them, about actions that can be performed, and happenings of which they are both aware, tend to perform a 'scaffolding function' by which intentions are imputed or attributed as a stage towards their subsequent acquisition by the infant." (Newson 1979, ss.94-95).
Derved danner den ensidige kontrollmodellen et mulig utgangspunkt for en gradvis tiltagende gjensidig kontroll gjennom (med)delt forståelse, og som Newson påpeker et annet sted, også for at et deltagerperspektiv etterhvert kommer inn i bildet.
For det tredje kan modellen passe med det forhold at det vare og finstemte (sam)spill som mor og spebarn oppviser, ikke kan gjentas når barnet er blitt større. Ved hjelp av denne symbolske kontroll-modellen kan dette utlegges som at grunnlaget for en ensidig kontrollen bare fra den voksnes side ikke lenger er til stede, og at barnet også har vokst ut av det gjensidig reisverket. Det har i mellomtiden på sin side utviklet skjemata og kontrollmekanismer som gjør at det ikke lenger blir et villig "instrument" i den annens hender eller som deltager i den annens reisverk, selv om dette samtidig er et reisverk som fører inn i felles kultur.
For det fjerde må det kunne antas og kunne oppleves situasjoner med mor-barn interaksjon der enhver mulighet for protodialogisk "dans" er satt i parentes, der for eksempel barnet er trett eller døsig eller opplever vagt ubehag med våt bleie, og omsorgspersonen er rask og effektiv med brått om tid, og samtidig til fulle behersker de knep som skal til for å få barnet under sin kontroll. Dialogmodellen, som vi senere kommer tilbake til, kan ikke anlegges på slike sammenhenger. Men modeller for kontroll og kanskje informasjonsbehandling fra den voksnes side kan være gyldige, der særlig den voksne antas å benytter sine erfaringsskjemaer i reguleringen av barnet. For å bruke Newsons eksempel, moren kan være i stand til å foregripe at barnets underleppe begynner å skjelve og forhindre at det skjer ved raskt å distrahere barnet, på samme måte som hun like vart kan fornemme smilet før det kommer og bygge videre på det.
For det femte kan dette anføres som proargument for den symbolske kontrollmodellen, selv om det går på grensen av det saklige: En internasjonalt fremstående spedbarnspsykiater som er anerkjent av spedbarnsforskere utenfor og innenfor den psykoanalytiske tradisjon, tyr til begreper om symbolsk representasjon og regulering i sin teoretiske måte å utlegge mor-barn samspill på, selv om det gjenstår uforklarte "mysterier" slik han ser det ut fra dette perspektivet. Dette er Daniel Stern. Han anser å kunne identifisere en indre ledsager i spedbarnet, som er i tråd med hva som også kan forventes ut fra postulatet om en indre virtuell annen. Men som vi skal se, han utlegger denne indre ledsager ved begreper om representasjon (som bryter med postulatet).
Med "brofeste" i representasjoner av den annen (Sterns modell)
Stern (1985) er altså blant dem som tyr til begreper om erfaringskjemaer og regulering i sin redegjørelse for mor-barn forhold. Samtidig anser han at spedbarnsstudier tyder på at barnet har et gryende selv og et grunnlag for å aktualisere en ledsager (evoked companion) i sitt indre i møtet med andre og under fravær av andre.
Anlegger vi perspektivet med symbol- og informasjonsbehandling, kan vi altså forsøke å beskrive og modellere morens adferd ved hjelp av begreper om hennes representasjoner av seg selv og barnet. Det vil si de symbolske uttrykksmidler hun har til sin rådighet og de regler og sammenhenger som gir seg ut fra den ramme eller det (manu)skript for spedbarnspleie som hun har gjort til sitt.
Beskrivelsen kan utvides til å gjelde samspillet der også spedbarnet kunne betraktes som aktiv deltager. Følger vi Schank (1982, ss.129-30), kan til og med begrepet om (manu)skript bli forsøkt anlagt på spedbarnets deltagelse: Barnet forholder seg til en fysisk bestemt scenisk (beskrivelse), samtidig som det parallelt bygger opp andre høynivå-kunnskapsstrukturer. En scene er en kombinasjon av fysiske aspekter og mål eller forventninger. Forventningene er fysisk scene-tilknyttede. Samtidig bygger barnet opp et personlig (manu)skript ved hjelp av den fysiske scene som omgir de handlingsmønstre barnet kan identifisere. I tillegg til dette skript, som primært er et sett av forventninger om hva som vil hende i en gitt situasjon, begynner barnet å danne seg det Schank kaller MOPs, for MinneOrdningsPakker, som tillater rekonstruksjon, generalisering og læring fra forutgående erfaring (Schank 1982, ss.83;129). Men før barnet kommer så langt, omkring 6 måneders alder ifølge Schanks antagelser, har det fra nesten første øyeblikk av tatt del i samspillet med moren.
Stern viser til Schanks antagelser om en dynamisk hukommelse, og foreslår i tråd med dette at både spedbarn og den voksne omsorgspersonen opererer ut fra generaliserte samhandlingsrepresentasjoner (RIGs - Representations of Interactions that have been Generalized). Når barnet viser at det kjenner morens ansikt og stemme med det velkjente "gjenkjenningssmilet", utlegger Stern det som mer enn bare uttrykk for behag over morens nærvær; det er også fornøyelsen over å ha en representasjon som duger til gjenkjenning.
Ved hjelp av sitt representasjonsbegrep, RIGs, bygger Stern opp en modell av spedbarnets mentale representasjoner og aktiviserte minne i samvær med den annen. Den annen kaller han for den Selv-regulerende Annen, med henvisning til spedbarnets selv. På grunnlag av generaliserte samhandlingsrepresentasjoner aktiviseres i spedbarnets minne en fremkalt ledsager (Evoked Companion) som et aktivt eksemplar i nærvær av en aktuell annen. Her kan Meads begrep om den generaliserte annen gjenkjennes. Relevante RIGs tillater en fremkalling i det aktiviserte minne som gjør at spedbarnet erfarer å være sammen med eller i nærvær av en Selv-regulerende Annen.
Dette utvikles så videre i en modell til belysning av forholdet mellom spedbarn og mor/omsorgsperson. Her beskrives de ved hver sine sett av representasjoner, som utgjør en mental operativ modell (working model) av den andre. Deres respektive erfaringsverdener er bygget opp på samme måte, men med den forskjell at den voksne har et rikere innhold med mentale representasjoner av den annen, av seg selv, av sin mor, osv. (jfr. Stern 1985, s.120).
Det er særlig to ting ved Sterns modell som virker slående (sammenholdt med den dialogiske selvdanningsmodellen som vi kommer til senere). Det ene er at Stern finner det nødvendig å belyse det gjensidige samspill og den følelsesmessige finstemthet (affective attunement) ved hjelp av et begrep om en indre ledsager (evoked companion). Det andre er hvordan selve kjernepunktet i samspillet, det han kaller for aktuell samspillsopplevelse (current interactive experience), fremstår som en tynn bro mellom tunge opphopninger i hver av deltagerne, spesielt da i den voksne deltager.
Det første slående trekk er altså at Stern på grunnlag av sine nitidig spedbarnsstudier finner grunnlag for å anta at spedbarnet kan fremkalle i seg selv en indre ledsager eller deltager, som ikke er identisk med lagrede generaliserte forestillinger, og som faller under det han kaller levende opplevelse (lived experience). På norsk ville dette mer selvfølgelig kunne uttrykkes ved at det aktiviseres en ledsager eller deltager i barnets opplevelse. Det passer delvis med hva som følger av dialogantagelsene. Men det er disse to forskjeller: For det første er det ikke nødvendig å anta ut fra dialogteorien at den indre (virtuelle) deltager skyter seg inn mellom spedbarn og den aktuelle annen når den andre faktisk deltar. Jeg antar i stedet at den indre annen åpner seg med sitt deltagerrom for å bli fylt av den aktuelle annen. For det andre forutsetter ikke dialogteorien at sinnets indre virtuelle deltager stammer fra erfaringer, selv om den antas gi grunnlag for den dialogiske selvomdanning med aktuelle andre som fører til dannelse av også forestilte og generaliserte andre. Denne virtuelle deltager postulerer jeg som opprinnelig, som å gi rom for senere dannelser av forestilte andre, men som ikke springer ut av slike forestillinger.
Likevel er det viktige fellespunkter, ikke minst når Stern anfører at den indre ledsager lar seg fremkalle for indre samspill også under fravær av faktiske andre. Dette er helt i samsvar med forventninger ut fra postulatet om sinnets virtuelle annen. Men et hovedpoeng ved dialogmodellen (som jeg snart kommer til) er at barnets (proto)dialog gjendanner seg både i samspill med aktuelle andre og i barnets samspill med sin virtuelle annen.
Det andre trekket som slår meg ved Sterns modell, er de store og tunge "brofester" på begge sider for den "bro" mellom de to deltagere som selve samspillopplevelsen utgjør. Modellen beskriver et samspill med to tungt belastede monader, utstyrt med hvert sitt repertoar av forestillinger, selv om det er et innholdstynnere register hos spedbarnet. Dette blir på en måte stikkordet for det som denne modell sikter mot å forklare, nemlig broen mellom de to sinn, slik de avtegnes i modellen som to subjektive erfaringsverdener med hver sin mengde med medierende representasjoner. Det er da også dette som Stern ser som den store utfordringen i lys av sitt store materiale som forteller om selvets utvikling og det intersubjektive forhold til den Annen: Hvordan kunne redegjøre for broen mellom de to sinn og de to erfaringsverdener, barnets og morens? Modellavsnittet har nettopp som overskrift: "brodannelse mellom spedbarnets subjektive verden og morens subjektive verden".
Men det er også dette som implikasjoner av de dialogteoretiske antagelser tillater et forsøksvis svar på, eller rettere, som tillater at spørsmålet ikke behøver å bli stilt på denne måten. Ved hjelp av postulatet om en virtuelle annen i sinnets dialogiske konstitusjon, kan samspill og sinn antas å ha samme grunnform enten en virtuell eller aktuell annen deltar. Da behøver vi ikke anta noen brodannelse (som er en analogi med brobygning mellom ytre grunnfester). Gjennom det indre umiddelbare og gjensidige forhold der den Aktuelle annen oppfyller og trer inn i stedet for den virtuelle annen, fortsetter det dialogiske samspillet som en naturlig fortsettelse av spedbarnets indre protodialog med sin virtuelle annen.
I lys av dialogteoretiske antagelser
Stern har på en gjennomdrøftet og grundig dokumentert måte vist at det synes å være en direkte og umiddelbar opplevelse som knytter mor og barn sammen ("lived experience" er det uheldige ord Stern må ty til i og med at det ikke gis noe dekkende engelsk ordpar for forskjellen på erfaring og opplevelse). Det ser ut som Stern ut fra egne og andres spedbarnsstudier har funnet grunnlag for å anta at spedbarnet kan kalle opp i seg en indre deltager, men at hans måte å utlegge dette på er sterkt påvirket av informasjonsbehandlingsparadigmet (blant annet påvirket av Roger Schank). Det får han til å beskrive barnets indre deltager som grunnlagt i generaliserte representasjoner. Dermed er det først for de senere stadier da barnet har dannet seg noen generaliserte samspillserfaringer at hans modell kan anlegges. Men samtidig finner Stern tegn på et gryende selv allerede fra fødselen av, og som innebærer et slags gryende selv-annen (Self-Other) forhold. Dermed melder spørsmålet seg om det opprinnelige grunnlaget for dette forhold som Stern finner tegn på som en vedvarende differensiering helt fra fødselen av. Samtidig fremstår den smidige og dansende gjensidige utfylling i mor-barn samspill (med "precicely timed turntaking") i en rytme der de finstemt fletter seg inn i hverandres lydspill som vanskelig å forklare ut fra perspektivet med bro mellom to symbol- og informasjonsbehandlende systemer.
Men hva om spedbarn og mor utgjør én selvdannende og dyadisk organisasjon, og ikke to i samspill? Det tillater oss å betrakte spedbarn og mor som ett operasjonelt system med den samme form for selvgjendannende dyadiske organisasjon som de også har hver for seg, bare med den forskjell at de som aktuelle Altera til hverandre "tar plassen til" hverandres virtuelle Alter. Det vil si, de kommer hverandre i møte med hver sin dyadiske organisasjon som er til for å gjendanne seg gjennom deltagelsen til den aktuelle annen, ikke gjennom forstyrrelse eller kontroll, men som en helt naturlig gjensidig indre utfylling der sinnets virtuelle annen lar seg fylle av den aktuelle annen. Slik kan de fortsette som en helhetlig, dyadisk organisasjon, i stand til å oppvise mønstre som observatøren vil kalle for protosamtale og etterligning, men som blir denne realiserte organisasjons dialogiske dans med seg selv, i gjentagelse og fullbyrdelse av sine egne selvomsluttende dobbeltspiraler.
Siden jeg ovenfor (i figur 2.1 og 2.2) har gitt billedmessig forenklende innledninger til henholdsvis det (ego)sentriske perspektiv og tilknytningsperspektivet med to kontrollsystemer, er det rett og rimelig å gjøre det samme for dialogperspektivet med dyadisk selvgjendanning. Nedenfor er dette antydet med et bilde (figur 2.3) som med rette innbyr til assosiasjoner med Yin-Yang hjulets komplementære og gjensidig konstituerende form mellom hjulets deler. Med et slikt rundkast blir spørsmålet om hva spedbarnet er i stand til i forholdet til den annen erstattet av spørsmålet om hva som blir frembragt og synliggjort for tilskueren av en og samme dialogisk-operasjonelle grunnform, enten den utspiller seg i den enkelte, i barnet (B) med sin virtuelle annen (*A) og i den voksne annen (A) med sin virtuelle annen (*B), eller i samspillet mellom A og B, og som innebærer dialogisk selvomdanning for dem begge.
Hvis vi antar en medfødt dyadisk organisjon som allerede har opprinnelig rom for andre, og som tillater at den aktuelle annen kan fylle dette deltager-rommet i et umiddelbart samspill, så kan B og A danne én organisasjon, og ikke to: Gjennom sin virtuelle Alter, A*, har barnet allerede et umiddelbart rom for Alter, A. Den virtuelle annen, *A, er altså forskjellig både fra den aktuelle annen, A, og fra den generaliserte annen, 'A' som samspillet med den aktuelle annen kan lede til dannelsen av. Hvis vår medfødte mentale organisasjon allerede rommer en slik opprinnelig deltager, *A, så er det et naturlig grunnlag for at den aktuelle annen, A, kan ta umiddelbar del i samme mentale organisasjon og gjendanne en dyadisk enhet for umiddelbar forståelse eller samfølelse. Hvis spedbarnet, B, allerede er født med et deltagerrom som kaller på å bli oppfylt av en aktuell annen, så skjer det intet kvalitativt sprang under selvgjendanningen av den aktuelle organisasjon. Den aktuelle Annen, A, tar plassen til den virtuelle Annen, *A.
Det samme gjelder for den voksne omsorgspersonen. På samme måte som barnets aktuelle annen antas å fylle barnets deltager-rom, antas barnet qua aktuell annen til voksne å fylle den voksnes indre deltager-rom. Hvis barnets aktuelle annen, A, er moren, kunne det nesten bli betraktet som analogt med hvordan barnet har fylt hennes indre biologiske rom før fødselen og tatt plassen til hennes virtuelle annen. Men det følger av grunnsetningene at dette forventes å være gjensidig, ikke ensidig: Begge fyller hverandres indre deltager-rom som gjendanner seg i deres felles dialog-rom. Gjennom den opprinnelige annen blir individet i stand til å delta i en dialogisk spiral for selvomdanning med sin aktuelle annen uten noe kvalitativt sprang. Da dreier det seg ikke lenger om to utvendig relaterte monadiske organismer eller deltagere i et mediert forhold, men om en enhetlig dyadisk organisjon, som i sin tur gir grunnlag for utvikling av medierte andre og inngang til en fellesspråklig livsverden. La oss gå nærmere inn på noen dialogteoretiske antagelser som tillater en slik utlegning.
Antagelser om sinnets dialogiske natur
Utgangspunktet kan formuleres ved disse tre grunnsetninger:
(1) Menneskesinnet konstitueres gjennom en selvgjendannende operasjonell grunnform med dialogisk selv(om)danning.
(2) Sinnet har en dyadisk organisasjon som gjendanner sin form og omdanner sitt innhold gjennom dialog med en annen - en virtuell, aktuell eller forestilt dialogdeltager.
(3) Det er i sinnet en medfødt virtuell deltager, en virtuell annen, som åpner for (proto)dialog med en aktuell annen i en modus av gjensidig følt umiddelbarhet.
Gitt en nærmere avgrensning av de tettpakkede uttrykk "selvgjendanning" og "dialogisk selvomdanning", tillater grunnsetningene dette utsagn:
(4) Det gis en primærprosess med selvgjendanning av sinnets dyadiske grunnform som tillater dialogisk selvomdanning av innhold i en modus med gjensidig følt umiddelbarhet som utfolder seg i (i) dialog med en virtuell annen, eller i (ii) dialog med en aktuell annen.
Denne operasjonelle grunnform antas i tråd med (4) å være den samme enten den utfolder seg i dialog med (i) en virtuell annen, *A, eller med (ii) en aktuelle annen, A [slik dette er vist nederst i figur 15.1 i skrift nr. 15 i denne essaysamlingen].
Derved postuleres sinnets natur å ha en invariant operasjonell dyadisk grunnform som tillater selvomdannende dialog med aktuelle andre gjennom den operasjonelle grunnforms selvgjendanning. Det som her kommer til uttrykk i (4) kaller jeg for prinsippet om dialogisk selvdanning eller mer omstendelig: dialogisk selvomdanning gjennom dyadisk selvgjendanning.
Begrepet om selvdanning er ikke nytt. Det anvendes i kybernetikken om selvorganiserende systemer. Til forskjell fra et system som produserer eller blir produsert av noe som er forskjellig fra systemet selv, gjendanner et selvdannende system sin organisatoriske identitet gjennom prosesser sammenflettet i den spesifikke form for produksjonsnettverk med komponenter som realiserer det nettverk som produserer dem og konstituerer systemet som en enhet. Tilnærmet slik innfører Maturana og Varela (1980:80) sitt begrep om selvdanning (autopoiesis) med forbilde i den levende celles aktivitet og anlegger det på kognitive prosesser. Men siden det anlegges på biologisk avgrensende enheter ut fra en monadologisk grunnholdning blir samspill mellom slike enheter et problem. Problemet til Leibniz om hvordan lukkede selvomsluttede monader kunne kommunisere dukker opp i en ny skikkelse.
Problemet oppstår ikke hvis vi legger setningene (1 - 4) til grunn for et prinsipp om dialogisk selvdanning. Det vil si, hvis vi tilskriver sinnets invariante form for selvdanning som dyadisk og som samtidig finner sin utfoldelse gjennom dialogisk selvomdanning med den annen som deltager - virtuell eller aktuell. Dette kan defineres slik:
Med "dialogisk selvdanning"3 menes her et primærsamspill mellom deltagerprosesser som gjensidig konstituerer hverandre og omdannes gjennom dialog i det dyadiske nettverk som gjør dem til deltagere i den indre dialog som konstituerer dyadens selvomsluttende grense i det "deltager-rom" som de er gjensidig virksomme innenfor.
Siden menneskesinnet postuleres med et medfødt opprinnelig deltager-rom som innbyr aktuelle andre til umiddelbar dialogisk deltagelse, tillates det implikasjoner av hva som kan forventes av spedbarnet. Gitt visse situasjonsspesifikke og ressursmessige forutsetninger tillater de dialogteoretiske antagelser denne forventning:
(5) Den nyfødte (eller nylig fødte) innbyr aktuelle andre til primærsamspill som åpner for en modus av gjensidig følt umiddelbarhet.
Takket være det postulerte opprinnelige indre deltager-rom med barnets virtuelle annen, gis det mulighet for at den sensitive aktuelle annen i en situasjon som tillater det uten noe kvalitativt sprang kan gå inn i den dialogiske selvomdanning som allerede er virksom i barnet.
En dialogisk selvdanningsmodell
La beta betegne organismen til det nyfødte barn, som er virksom i sin indre dialog, B*A, med sin virtuelle annen,*A, og la alfa betegne organismen til moren eller omsorgspersonen, som også har sitt indre deltagerrom med sin opprinnelige annen intakt, om en vil, som har bevart barnet, *B, i seg som sin virtuelle annen. Ut fra prinsippet (4) om den dyadiske selvdanning som det allerede er grunnlag for gjennom dyaden A,*B (til alfa) og gjennom dyaden B,*A (til beta), så kan denne dyadiske grunnform gjendanne seg gjennom dialogen mellom A og B (til alfa-&-beta), men altså nå realisert gjennom begge organismer. Kort uttrykt, når vi lar pilen -> overgangen fra at den operasjonelle grunnform er realisert i organismene alfa og beta enkeltvis til at den blir realisert i den dyadiske forening av alfa og beta: A,*B (til alfa) } ---> A,B (til alfa-&-beta) B,*A (til beta) Det følger av denne tankerekke at spedbarnet i kraft av sin primære dyadiske organisasjon, B med *A, der allerede den virtuelle annen deltar, er i stand til å gå opp i en operasjonelt lukket mental organisasjon med den aktuelle Annen, A, og oppvise mønstre som observatøren vil kunne karakterisere som prodialog eller protokonversasjon med etterlignende og utfyllende uttrykk, men som i systemet selv er gjentagende og fullbyrdende sirkulære prosesser i en indre dialoglignende spiral som A og B former gjennom å gjenforme sin egen grunnform i foreningen.
Ved hjelp av denne modellen kan både etterligning og den følelsesmessige finstemthet i det frapperende synkrone samspill belyses på dyadenivå. Det blir frembragt av én dyadisk organisjon, ikke to. Etterligningen er fullføring og gjentagelse av sirkulære prosesser i en og bare en organisasjon, ikke to. Samstemthet er stemthet, men samtidig en gjensidig utfylling der de to gjensidig konstituerer hverandre og den helhet som gjør dem til deltagere, tilnærmet i Yin-Yang hjulets bilde (Fig. 2.3).
Nytt lys på spedbarnsobservasjon betegnet som "mysterier"?
Dette kan bidra til å kaste lys over spørsmålet til Bates (1979) om hva som skulle kunne forklare etterligning fra spedbarnets side. Det er et fullstendig mysterium, anser hun, hva slags informasjonsbehandlingsmekanismer som tillater forekomst av etterligninger, og spør om hvordan det er mulig for barnet å kunne foreta de modale oversettelser som må til, til og med når utgangspunktet for den gest som etterlignes ikke er synlig. Mysteriet oppheves kan hende når vi i stedet betrakter det som fremtrer som den enes etterligning av den annen som gjensidige utfyllende og gjentagende prosesser frembragt av én dyadisk organisajon, omtrent like selvfølgelig som de gester og uttrykk vi kan iaktta blir frembragt av den individuelle organisasjon som realiserer seg blant annet gjennom to hjernehalvdeler i et delvis samordnet dyadisk system.
Men det gjelder ikke bare for etterligning at utfordringer til forklaring og avklaring av "mysterier" melder seg. Spørsmålet om oversetninger og krysninger på tvers av sansemodaliteter oppstår også i den gjensidige samstemte følelse med den annen. Den gjensidige utfylling og oppfølging av den annens utfyllinger og oppfølginger under det primære samspill forutsetter en viss bestandig og foranderlig helhet i følelsen for den annen som en vedvarende og nærværende skikkelse som overskrider grensene mellom de enkelte syns-, hørsels-, lukt- og bevegelsesinntrykk. Det var altså narresmokk-forsøket med tre-uker gamle spedbarn (Meltzoff og Borton 1979) som avdekket denne egenskapen. Som tidligere nevnt synes spedbarnet allerede under de første uker å være i stand til å samordne hva det ser og berører, og etterhvert også hva det ser og hører. Spesielt sensitiv er barnet for endringer i syns- og hørselsuttrykk for følelsestilstander, for eksempel smil, heving av øynebryn, rynking, ol. Som vi så, anser Stern (1985) at det ikke bare kan dreie seg om oversettelser på tvers av modaliteter. Han nøler ikke med å kalle spedbarnets tilsynelatende amodale persepsjon for mystisk, som uavklart og foreløpig uforklarlig:
Spedbarn synes således å ha en medfødt (innate) almen kapasitet, som kan kalles for amodal persepsjon, til å ta inntrykk (information) mottatt i en sansemodalitet og på et eller annet vis oversette det til en annen sansemodalitet. Vi vet ikke hvordan de er i stand til dette. Informasjonen blir antagelig ikke erfart som å tilhøre en bestemt sansemodus. Det er mer tenkelig at den overskrider modus eller kanal og finnes i en ukjent over-modal form (unknown supra-modal form). Dermed blir det ikke et spørsmål om direkte oversettelser på tvers av sansemodaliteter, men snarere om innkoding i en mystisk amodal representasjonsform (encoding into a still mysterious amodal representation), og som så kan gjenkjennes i hver enkelt av sansemodalitetene. (Stern 1985, s.51)
Stern (1985, s.58) antyder senere et slags svar på spørsmålet om amodalitet ved et begrep om aktiviseringskontur (av indre følelsesfornemmelser) der konturens form kan være invariant på tvers av sansemodaliteter, og slik at for eksempel både syns- og hørselinntrykk kan utløse sammen slags mønster med nevron-avfyring, og der konturen blir det avgjørende kjennetegn,
Igjen synes den dialogiske selvdanningsmodellen å kunne tilby en viss belysning, det vil si, en slags forklaring på dyadenivå. Det forekommer meg at det mystiske og uforklarlige i spedbarnets beredskap til å forholde seg gjensidig til den annen bunner i perspektivet med å betrakte spedbarnets organisasjon og den annens organisasjon som to separate og adskilte systemer med hvert sitt sett av inngangs- og utgangskanaler, istedenfor å betrakte dem som gjensidige konstituerende deltagere i en og samme dyadiske organisjon, der de begge kan føle hverandre og seg selv som gjensidig utfyllende deler av samme helhet. Det er dette postulatet om sinnets dialogiske konstitusjon med en medfødt virtuell annen tillater avledning om. Som aktuelle andre for hverandre fyller spedbarn og omsorgsperson det opprinnelige indre "deltager-rom" til hverandre som allerede er der i hver av dem gjennom sinnets dialogiske konstitusjon og som kaller på å bli utfylt av aktuelle andre. Gjennom at de begge som aktuelle andre for hverandre fyller plassen til den virtuelle annen, blir det dannet og gjendannet en dyadisk organisasjon, og ikke to, og med en form for kontakt som kan hende er mer direkte enn for eksempel kontakten mellom høyre og venstre hånd, eller mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Hjernen med sine to hjernehalvdeler er selv eksempel på et system som tillater beskrivelse ved kjennetegn med en dyadisk organisasjon der de to halvdeler delvis står i et gjensidig utfyllende, om enn ytre, forhold til hverandre. Vi har ikke vanskelig for å forestille oss den enkelte kropp med sentralnervesystem og sensori-motorisk utrustning som en og bare en organisjon, og det til tross for at det dreier seg om et system med en rekke tosidige og komplementære kjennetegn, blant annet med hjernemessig asymmetri.
Den radikale implikasjon av postulatet om sinnets dialogiske konstitusjon som en dyadisk organisjon med et indre komplementært "deltager-rom" som venter på å bli utfylt av en aktuell annen innenfor en og samme organisatoriske grunnform, nemlig den dyadiske, er at mor og spedbarn -- når de lykkes i danning og gjendanning av et gjensidig primært samspill, ikke konstituerer to organisjoner i et utvendig forhold, men danner og gjendanner en organisjon med den samme dialogiske grunnform som også kjennetegner dem enkeltvis når de hver for seg er involvert i dialogen med sin respektive virtuelle annen.
Dette er kanskje lettere å forestille seg i morens tilfelle enn når det gjelder spedbarnet, siden det går an å trekke en fysisk analogi mellom det indre "deltager-rom" som kan oppfylles av den aktuelle annen, og det indre kroppsrom som spedbarnet som aktuell annen utfyller før fødselen. De kan begge fornemme og føle hverandre.
Slik kan de også etter fødselen danne og gjendanne en dyadisk organisjon i kraft av sinnets postulerte dyadiske grunnform med det opprinnelige "deltager-rom" med det som er blitt kalt for en virtuell annen. Det forutsetter at situasjonen ligger til rette for det, blant annet alik at spedbarnet er mett og våken, ikke sulten og trett; og omsorgspersonen er avslappet og i godlag, ikke stresset og anspent. De fortsetter bare på en naturlig måte den dialogiske dobbeltspiral som begynner i hver av dem, og som fletter seg sammen i gjendanningen av den samme dobbeltspiral når den aktuelle annen fyller deltager-rommet til den virtuelle annen.
Da følger det at de kan fornemme og forholde seg i forhold til hverandre som deltagere, og ikke bare til spredte deltagersignaler eller deltagersymptomer. Det blir naturlig at de begge har del i den samme følelsesgjensidige samstemthet, og det på en helhetlig måte, som gjensidig utfyllende og konstituerende dyadedeltagere i en helhetlig gjensidig modus av følt umiddelbarhet. Heller ikke etterligning synes være noe mysterium i et slikt perspektiv. Det er tale om en indre gjensidig utfylling, oppfølging og fullføring av bevegelser og uttrykk, omtrent som i en pardans med finstemt og samstemt gjensidig utfylling av hverandre.
I lys av dialogteorien blir det som for observatøren fremtrer som "turn-taking" og etterligning (imitation) av to separate organisjoner isteden å betrakte som indre og gjensidig utfyllende prosesser i en dyadisk organisjon som virkeliggjør seg selv gjennom de to kropper som observatøren avgrenser og adskiller. Det er dette som følger av antagelsen om at sinnets kjennetegn er dialogisk i sin form med en dyadisk grunnorganisjon som kan virkeliggjøres av det enkelte individ eller av individer i et gjensidig indre forhold. Sinnets virtuelle annen er postulert som nødvendig, men ikke tilstrekkelig, grunn for begge typer virkeliggjøring, ikke bare som en operasjonell nødvendighet, men som et følt og virksomt deltagerperspektiv, et uoppfylt, men likevel virksomt deltager-rom som venter på å bli fylt: en uaktualisert annenhet som kaller å bli virkeliggjort gjennom at den aktuelle annen går inn i sinnets dialogiske selvomdanning med sin gjensidige utfylling.
Den imponerende samstemthet og finstemthet som de visuelle og akustiske tidsseriestudiene til M.C.Bateson, Trevarthen og andre oppviser av spedbarn i samspill med moren (eller en annen i omsorgsposisjon) er ikke imponerende i lys av perspektivet ovenfor. Det er bare i forhold til den u(ten)forstående tilskuer at tiden løper og fordrer synkronisering fra parallelle deltagende systemers side. Som deltager i en og samme dyadiske organisjon har denne organisjonen sin indre rytme, og ikke to, og begge tar del i hverandres gjensidige utfylling og oppfølging i takt med samme indre rytme og som naturlig følge av at de tar del i en og samme organisjon. Det samme gjelder det forhold at de begge er i stand til umiddelbart å fornemme og føle hverandres fornemmelser og følelser. For den iakttager som måtte se tegn som tyder på dette, må det virke utrolig, og for den voksne deltager som får anledning til å oppleve det, kan det virke uforståelig: Disse vage eller diffuse følelseskvaliteter som "kjennes" innvendig som et fint fornemmelsesbrus som oppleves å favne om begge i gjensidighet.
Susanne Langer (1953) beskriver hvordan vi kan fornemme formen av noe levende i for eksempel en treskulptur, der et virtuelt bevegelsesvolum (virtual kinetic volume) kan bli skapt av og ved likheten med den levende form. I tråd med blant annet Alfred North Whitehead, anser hun at følelsesfornemmelsen (feeling) er en grunnkvalitet ved all fornemmelse av livsformer, det vil si, i forhold mellom organismer. Det er dette virtuelle aspekt av følt liv som kan fornemmes for eksempel i forhold til treskulpturen. Stern kaller slike følelsesfornemmelser vitalitetsaffekter (vitality affects). Det dreier seg om flyktige fornemmelseskvaliteter som kan antydes ved ord som "surging", "fading away", "fleeting", "bursting", "drawn out". Han antar at spedbarnet opplever slike kvaliteter både i seg selv og i den annen. Han undrer seg på om de kan være kjennetegnet ved ulike mønstre med aktiviserte nevronavfyringer, det vil si ved karakteriske aktiviseringskonturer (av indre følelses- fornemmelser) der konturens form kan være invariant på tvers av sansemodaliteter. Med henvisning til Langers behandling av det virtuelle romaspekt ved følte livsformer, stiller han dette spørsmålet:
"Is it possible that the activation contours (intensity in time) perceived in another's overt behavior become a virtual vitality affect when experienced in the self?" (Stern 1985, s.158)
Det følger av de her foreslåtte dialogteoretiske antagelser at dette ikke bare er mulig, men at det nødvendigvis må være slik hvis de skal kunne tillegges en viss gyldighet: Den annen føles umiddelbart og direkte, ikke middelbart og indirekte, gjennom det postulerte "deltager-rom" til sinnets virtuelle annen som den aktuelle annen kan oppfylle. Spedbarnets følelser med sin opprinnelige indre annen tillater også at den aktuelle annens livsform kan føles på samme umiddelbare og helhetlig måte. Følelse og forståelse i den dyadiske gjendanningsmodellen blir i den samme modus: Den impliserte modus av gjensidig umiddelbarhet.
Gjennom sin opprinnelige annen kan spedbarnet åpne seg i gjendanning med sin aktuelle annen som fyller det indre deltagerrom i en modus av gjensidig umiddelbarhet. Dette byr altså på en art forklaring på dyadenivå av den gjensidige kryssmodilitet som Stern anser for uforklart. Samtidig som det tillater at den indre ledsager som han identifiserer å opptre i spedbarnet også under fravær av aktuelle andre, kan tilskrives den nylig fødte før samspillserfaringer har kommet til (som Stern må forutsette som grunnlag for danning av den aktualiserte ledsager).
Avslutning
Et uttrykk for empirisk bekreftelse
Postulatet om sinnets virtuelle annen kaster samtidig lys over oppdagelsene til Mary Cathrine Bateson og Colwyn Trevarthen. Den sistnevnte synes å bekrefte dette i en nylig redegjørelse. Fortsatt mangler en gjennomgripende beskrivelse av hvordan primærsamspill er organisert i all sin rikholdighet. Men ved et av verdens ledende miljøer på spedbarnsforskningens område har en i hvert fall funnet forhold som synes å bekrefte antagelsen om at det er noe opprinnelig i spedbarnet som jeg kaller en virtuell annen som er rede til å ta imot og gå inne i protodialog med den aktuelle annen. Samtidig som Trevarthen tar avstand fra forsøk på forklaring ved begreper om representasjon, som han anser for å være en misforstått tilskriving, erklærer han dette:
"We have varied the conditions for mother-infant engagement; asked the mother to change her behavior, substituted a stranger or an inanimate object for her, and looked at the infants at different ages. These have been attempts to test ideas of how the infant can contribute flexibly to the interaction, and how this contribution grows with the mother's help. What we have found proves that there is something in the mind of the baby, in its emotive and communicative organization, that expects and wellcomes the real mother. The Norwegian cognitive psychologist Stein Bråten calls this entity a 'virtual other'. The mother has to fulfil certain requirements set by the baby's readiness for her, supply certain invariants that offer a support for responses that the baby is ready to make, obey a 'script', if she is to help the baby grow in ability to communicate. The potentialities of this 'other' in the infant for discovery of real instances in the behaviours of particular real people in the baby's life, especially the mother, change dramatically in the first two years, as the infant becomes a speaking child." (Trevarthen 1988, s.15; mine uthevelser. S.B.)
Tilbake til innledningsspørsmål om sinnets natur
Det siste som Trevarthen tar opp, er ikke her blitt berørt. Det følger av den postulerte selvgjendannende grunnform at sinnets natur er sosial i den forstand at aktuelle andre blir påkalt som nødvendige med-deltagere i sinnets dialogiske selvomdanning gjennom sosialiserende samspill. Den postulerte umiddelbare primærprosessen gir inngangsport til de kulturelle, middelbare former for samspill.
De spørsmål som Piaget (1973) skiller ut, og som ble vist til i innledningen, besvarer jeg altså forsøksvis på denne måten: Sinnets natur postuleres både å være opprinnelig invariant i sin operasjonelle grunnform og under stadig fornyelse gjennom dialogisk selvomdanning i sosiale sammenhenger. Sinnets natur åpner for den umiddelbare forståelse og sosiale deltagelse som leder inn i et kulturelt grunnlag for sinnet stadige dialogiske selvomdanning.
Dermed synes det som det er blitt etablert et tilknytningspunkt mellom dialogteoretiske implikasjoner og empiri, mest tydelig i forhold til de funn som Trevarthen og hans medarbeidere har gjort, men også tilnærmet til den indre ledsager (evoked companion) som Stern identifiserer i barnet, selv om han utlegger dette på en annen måte.4 Samtidig ser det ut til at den dialogiske selvdanningsmodellen kan kaste et visst lys over uforklarte forhold som enkelte spedbarnsforskere erklærer for uavklarte. Men ovenfor har jeg også redegjort for en sterk konkurrent til denne modellen, nemlig kontrollmodellen. Kanskje er det slik at spedbarnsdomenet innbyr til konkurrerende modeller ut fra teoriperspektiver i dialog med hverandre. Det er slik jeg helst ser vitenskap, som en dialog mellom kryssende perspektiver der endemålet ikke er den ene endegyldige teori eller modell, men en løpende dialogisk prosess.
1 Noe forenklet og redusert versjon av en avhandling (42 sider med noteapparat), skrevet ved og utgitt av Institutt for kognitiv psykologi, Bergen (februar 1989), som sammen med fem artikler på norsk og engelsk ble forsvart for dr.philos. graden, Det Psykologiske Fakultet, Universitetet i Bergen.
2 Betegnelsen på engelsk faller nok lettere i munnen enn den norske. På engelsk er bruken av "virtual" (av latin: virtus) mer utbredt. Det betyr å virke i gavnet, men ikke i navnet.
3) På engelsk bruker jeg betegnelsen "dialogic closure" for å fremheve det autonome ved det selvgjendannende grunnformen for det gjensidige. Med gresk rot kunne jeg kanskje nølende bruke "diapoiesis" for å markere slektskap med og forskjell fra gjendanningsbegrepet til Maturana og Varela.
4) Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at antagelsene forelå i sin første form og ble fremlagt for et internasjonalt forum (juni 1986) før jeg fant frem til rapporter om spedbarn i samspill med voksne. De dialogteoretiske forventninger om spedbarnsadferd har således ikke kommet frem via empiriske generaliseringer. De første som ga respons i form av slike henvisninger (til Trevarthens rapporter), var i tidsrekkefølge Ragnar Rommetveit, Tordis Dalland-Evans og Karsten Hundeide. Sistnevnte takkes også for nyttige kommentarer til et utkast til de foreliggende notater. Senere har i sin tur Colwyn Trevarthen og Sophie Freud vist meg til Daniel Sterns spedbarnstudier.
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE