3 Altersentrisk delaktighet forklarer hvordan spedbarn kan gi og gjengjelde omsorg
Ingen i Norden har mer inngående enn Johan Asplund avdekket og belyst det sosiala livets elementære former. I denne artikkel skal jeg søke å vise at det som Asplund begrepsfester som elementär social responsivitet, gir seg til kjenne allerede i tidlig spedbarnsalder.
Det stemmer ikke med Piaget-tradisjonen som tilskriver spedbarn et egosentrisk utgangspunkt. Jeg skal vise til noen eksempler på at spedbarn kan vise og gjengjelde omsorg, og som tyder på en medfødt evne til delaktighet i andre og til læring gjennom altersentrisk deltagelse i andres aktivitet. En nøkkel til den forklaring jeg skal tilby er antagelsen om at et indre Alter-perspektiv (virtual other) ledsager og utfyller spedbarnets kroppslige egen-perspektiv, og som derved tillater alter-sentrisk deltagelse i andres bevegelser på samme direkte måte som spedbarnet opplever sin egen kroppsfølelse. Spebarnets kroppslige ego blir gjensidig utfylt av spedbarnets virtuelle Alter med samme virkemåte (latin: virtus) som aktuelle andre kan utfylle spedbarnets kroppslige ego.
Spedbarns deltager-rom og observatørens tilskuerplass
Vi trenger nye begreper og et annet teoretisk utgangspunkt enn det tradisjonelle for å kunne gi mening til og forklare funn i nyere empirisk spedbarnsforskning som forteller om sosial kontaktevne allerede fra fødselen av. Det gjelder for eksempel hvordan nyfødte kan besvare voksnes ansiktsuttrykk med samme slags uttrykk, og hvordan de allerede under de første uker deltar i gjensidig samspill med omsorgsgiver og reagerer når den andre ikke er riktig med (sml. Murray 1991, Stern 1985, og bidragene til Heimann, Kugimutzakis, Meltzoff & Moore, Murray, og Trevarthen i Bråten (red.)). Idag arbeider vi med å forsøke å forklare slike fenomener ved hjelp av nye begreper om spedbarns sosiale natur og evne til affektiv inntoning og intersubjektiv deltagelse. Den forklaring jeg foreslår, lar seg avlede av dette postulat:
(P) Spedbarnets egen-sentrerte kroppsperspektiv (kroppslig ego) ledsages av et indre opprinnelig deltager-perspektiv (virtuell alter) som tillater Altersentrisk deltagelse i andre i en umiddelbart følt forstand (mode of felt immediacy) (Bråten 1988a, 1994).
Jeg tilskriver altså spedbarnet et indre Alter-perspektiv, som ledsager og utfyller spedbarnets kroppslige egen-perspektiv, og som derved tillater Altersentrisk deltagelse i andres bevegelser på samme direkte måte som spedbarnet opplever sin egen kroppsfølelse. Vår egen-sentrerte kroppsfølelsen er medfødt og umiddelbar, og jeg påstår det samme om denne evnen til alter-sentrisk deltagelse i andres bevegelse ( (i dobbelt forstand av følelse og bevegelse). Det er ikke mer merkelig enn vår medfødte kroppsfølelse og vår evne til sosial og kulturell læring, og som jeg skal vise er avhengig av slik evne til deltaktighet..
Begrepsmessig blir det da nødvendig å skille slik direkte sanseopplevelse av egne og andres bevegelse fra det som skjer når vi i reflektert forstand betrakter oss selv og andre som objekter i kraft av tillærte forestillinger. For å vektlegge forskjellen mellom objekt-orienteringen i naturvitenskap og den indre forståelse som samfunnsvitenskap kaller på, innførte den norske filosofen Hans Skjervheim (1957) det fenomenologiske skille mellom deltager og tilskuer. For å få frem den kroppslige umiddelbare og direkte deltagelse i andre, velger jeg å bruke en rom-metafor: spedbarns deltager-rom innbyr til og åpner for å bli fylt av andre i gjensidig og umiddelbar forstand, til forskjell fra en betraktning fra tilskuer-plassen til en utenforstående -- og noen ganger uforstående -- observatør. Noen stikkord for denne forskjellen på det umiddelbare indre form for opplevelse av andre og den middelbare ytre form for erfaring er angitt nedenfor:
DELTAGER-ROM TILSKUER-PLASS den annen som gjensidig utfyllende subjekt andre som betraktningsobjekter opplevelse på umiddelbart følt måte erfaring formidlet av begreper og forestillinger forstående innlevelse i andre u(ten)forstående teori om og simulering av andre gjensidig følt umiddelbarhet ensidig fortolket middelbarhet deltagelse i egne og andres bevegelse refleksjon over egne og andres erfaring samfølt medbevegelse innenfra begrepsmessig avklaring utenfra
La meg først gi eksempel på veksling mellom deltager-rom og tilskuer-plass med henvisning til noen forsøk utført av Daniel Stern (1985). I sin teori om spedbarnets mellompersonlige verden begrepsfester han affekt-inntoning (affect attunement) som det umiddelbare intersubjektive deltager-akkompagnement som for eksempel mor kan ledsage barnets aktivitet med. I en serie forsøk med mor og barn som er 9 måneder gamle eller eldre, ber han hver enkelt mor om å forsøke å overspille eller undertrykke sitt akkompagnment til barnets lek. Barnet leker på gulvet, gjerne med ryggen vendt mot moren, og som normalt og naturgitt akkompagnerer barnets lek med samstemte lyder. Men hva skjer når moren gjør seg til og overdriver eller underdriver sitt lyd-akkompagnement? Stern ville undersøke hvordan et slikt brudd i affekt-inntoning ble opplevd av barnet. Han instruerte mødrene til å forsøke å overspille eller dempe sine ellers naturlige ledsagende kommentarer. Sterns instruks innebar at de mentalt skulle trekke seg ut av deltager-rommet, og oppføre seg som utenforstående i forhold til barnet. Ikke alle mødrene fikk det til. Det viser hvor naturgitt og naturlig uttrykk for slik deltagelse oppstår. Når moren slik overspiller eller underspiller sitt naturlige akkompagnement, stopper barnet med en gang leken sin og snur seg mot moren -- som for å se etter om hva som er på ferde. Hvis moren så igjen gir uttrykk for sin naturlige affekt-inntoning, fortsetter barnet å leke videre.
Her får vi illustrert en viktig side ved slik samfølelse: den er umiddelbar, ikke formidlet ved forestillinger. Når moren forsøker kunstig å forsterke eller svekke uttrykk for sitt delaktige akompagnement, stenger hun seg ute fra det samstemte deltager-rommet. Det merker barnet og stopper leken. Og barnet blir et øyeblikk tilskuer. Først når denne kunstgjorte tilstanden opphører, forsetter barnet å leke med den voksne som ledsager i deltager-rommet.
Forskjellen på deltager-rom og observatørens tilskuerplass kan også illustreres ved noen episoder barn i mellom, den første fra fra en strandhytte i Norge:
Katharina (26 uker) reagerte på sutringen til storesøster Kine (4 år) og som kom til å føle at hun ble trøstet. De lå i sengen sammen med moren, som holdt Katharina på maven sin. Med ryggen mot moren fingret hun med et stykke papir. Kine lå ved siden av dem og maste på å få en juice-flaske. Hun begynte å sutre. Katharina stoppet opp med det hun holdt på med, strakk armene ut og lente seg over Kine. Kine begynte å le. "Hun trøstet meg!", forklarte hun senere. (Bråten 1992:77).
For en observatør som ikke kjenner til Kines kommentar i ettertid, vil denne episoden kunne fortone seg fra tilskuerplassen som en tilfeldig hendelse: ute av stand til å holde balansen, falt babyen over søsteren sin, som begynte å le. Men i deltager-rommet utspilte det seg et annet fenomen: Kine lå ved siden av mor med lillesøster på fanget og kan ha kjent seg utestengt fra deres deltager-rom. Hennes sutring og mas på juiceflaske kunne være uttrykk for at hun ville være med. Når Katharina stopper opp og lener seg over mot Kine, føler Kine seg kroppslig inkludert i deltager-rommet. Enten nå Katharina førsøkte å trøste eller ikke, følte Kine hennes bevegelse som trøstende og opplevde at hun ble trøstet.
Betrakt også episoden med Paul (23 mdr.) som forsøker å hjelpe Edith på med sokken (eksempel 1 skrift nr. 1 i denne essaysamlingen), som Anna Freud rapporterer fra et krigstidsbarnehjem i Storbritania. Fra tilskuerplassen forekommer dette å være en ensidig situasjon der gutten forsøker å hjelpe jenta. I deltager-rommet for de to jevnaldrende fortoner situasjonen seg annerledes. Selv om det er Paul som utfører bevegelsene, viser Edith med sitt samstemte uttrykk for strev at hun opplever bestrebelsene sammen med ham. Barna er ikke tilskuere til hverandre, men fyller deltager-rommet.
Slik deltagelse i andre er ikke bare begrenset til gode følelser. Som jeg kommer inn på mot slutten, kan også en overgriper fylle barnets deltager-rom -- slik at offeret opplever deltagelse før utstøting og forsvarsmekanismer settes inn. Både hat og kjærlighet, innlevelse og hengivelse, forutsetter anerkjennelse av den annens eksistens, som subjekt, og angår derfor deltager-rommet. Likegyldighet, derimot, såvel som sympati- og avsky-erklæringer rettet mot en subjekt-løs Alter som fremmed (Alien) kommer fra en tilskuerplass som reduserer andre til gjenstander. Det første er beslektet med det Buber kaller Jeg-Du forhold; det andre med Jeg-Det forhold. Og det er i tråd med Asplunds fremhevelse av hat og kjærlighet som sider ved Gemeinschaft som et deltager-fellesskap, til forskjell fra rasjonalitetsfordringene og gjenstandsgjøringen som hefter ved Gesellschaft. I sine bekjennelser forteller for eksempel Augustin (omtalt og fulgt opp av Asplund 1992) at han i sin ungdom gikk på pæreslang -- ikke for å skaffe seg pærer som det var nok av hjemme i egen have, men i "glede i fellesskapet", opplevelsen med de andre -- en felles-opplevelse som hører til i deltager-rommet og ikke angår tilskuerplassen.
Når spedbarn gjengjelder mating i en spisesituasjon
Få sammenhenger i sosialt liv viser med større tydelighet sosialt fellesskap og følelsesmessig og kroppslig manifistert samvær i deltager-rommet enn det å spise sammen. Det latinske ordet companio (for den man bryter brød sammen med) er dekkende for ledsager- og deltager-aspektet ved måltidet. Under måltidet kommer samfølelse til uttrykk, såvel som uttrykk for konflikter og spenninger -- som når tenåringen demonstrativt reiser seg og forlater bordet, eller den mindreårige sendes vekk fra bordet for å ha forbrutt seg.
Men hva med matestunder mellom omsorgsgiver og spedbarn? For tilskueren fremtrer gjerne slike matestunder som enveis-hendelser: Matmor gir mat, og spedbarnet mates. I deltager-rommet (som jeg på engelsk kaller companion space) dreier det seg om et kvalitativt annet og gjensidig fenomen. Matfar eller matmor og barn deltar i en gjensidig situasjon med samordnede bevegelser. Vi ser tegn på gjensidig utfylling og samordning når babyen kroppslig tilpasser seg materens bevegelser. Slik delaktig gjensidighet får vi også demonstrert hver gang en omsorgsgiver ubevisst åpner munnen som han eller hun fører skjeen til babyens munn. På det viset tar omsorgsgiver del i barnets spising på en umiddelbar og direkte opplevd måte.
Det samme viser seg i de video-opptak som illustrasjonene nedenfor bygger på (Fig. 3.1).
(Tegning etter foto- og video-dokumentasjon av Stein Bråten)
Et upåaktet fenomen: Perseptuell speilvending i spebarns ansikt-til-ansikt læring
Eksemplet med Thomas som gjengjelder skje-matingen (Fig. 3.2) viser at at han har lært fra tidligere situasjoner med å ha blitt matet med skje. Det er tilsynelatende ikke noe underlig ved dette: i det første året skjer læring, og herunder imiterende læring, først og fremst i protodialog og andre former for samspill med voksne.
Men la oss først se på hvordan Thomas er blitt skje-matet (Fig. 3.1). Spedbarnet sitter ikke på fanget til matmor og ser i samme retning, og blir heller ikke hånd-ledet av omsorgsgiveren. De sitter en face, med ansikt og kropp vendt mot hverandre. Likefullt må spedbarnet ha opplevd å delta i omsorgsgivers bevegelser som grunnlag for å gjengi de samme slags bevegelser. En tilskuer som ikke tar del i matmors matebevegelser, ville ut fra sin tilskuer-plass bare se henne rekke maten henimot munnen til den spisende. I motsetning til en slik tilskuer som betrakter matmor utenfra, og som bare registrerer at hun rekker frem skjeen, så må Thomaas i deltager-rommet ha vært i stand til å delta i matmors bevegelse ut fra matmors posisjon. For at spedbarnet skal være i stand til delaktighet i matmors bevegelser, forutsetter dette at spedbarnet i sin sanseopplevelse av matmors bevegelser har vært i stand til å speilvende det øyet ville vist for en tilskuer i denne en face situasjon. Det er dette som ligger i det jeg har begrepsfestet som Alter-sentrisk deltagelse: spedbarnet opplever ikke bare å kunne ta imot maten fra sitt egen kroppslige sentrum, men er også med på å delta i matmors bevegelser fra hennes (Alters) sentrum.
Dette dreier seg ikke om perspektivtagning i generalisert og abstrahert forstand, men om altersentrisk deltagelse i konkret, kroppslig og umiddelbar forstand. Det forutsetter operasjoner med pre-verbale mekanismer på det nevropsykologiske og kanskje delvis subkortikale nivå, og til forskjell fra høyere-ordens prosesser med begrepsmessige og symbolske forestillinger.
For det første dreier det seg om, som jeg tidligere har anført, en følsom modus som innebærer at egne og andres kroppslige posisjoner, bevegelser og lyder blir direkte sanset og opplevd. Den direkte sanseopplevelse av egne kroppsbevegelser og posisjon kalles i nevropsykologi for propriosepsjon (sammensatt av proprio for egen og -sepsjon forkortet for persepsjon). Den direkte sanseopplevelse av andres gester, bevegelser og motivasjon har spedbarns- og hjerneforskeren Trevarthen (1994) foreslått å kalle "alteroception". Vi antar begge at selv om spedbarnet ikke har noe forestillingsmessig grunnlag for de første samspill, så foreligger et motivmessig og sosio-emosjonelt grunnlag for det han kaller "primær intersubjektivitet" og som gir seg til kjenne i tidlige samspill, antagelig understøttet av nettverkssystemer og nervebaner som helt eller delvis er subkortikale. Stimulert av de første gjensidige samspill danner det seg muligens mer eller mindre stabile nettverksmønstre for nevronal avfyring, og som kan fungere som et slags bevegelse-minne i spedbarnet -- ikke intellektuelt og forestillingsmessig, men emosjonelt og kroppslig. Med tanke på denne dobbelte betydning har jeg foreslått å kalle dette for "e-motional memory".
For det andre, for at spedbarnet skal være i stand til å oppleve deltagelse i den andres bevegelser i ansikt-til-ansikt situasjon som grunnlag for et slikt bevegelse-minne, så må spedbarnet, som jeg har påvist, ikke bare være i stand til slik direkte sansning av Alter, men faktisk kunne oppleve Alters bevegelser som speilvendte (Bråten 1994). I ansikt-til-ansikt situasjoner innebærer det jeg kaller Alter-sentrisk deltagelse en slik speilvending. Thomas har lært seg å gjengi sin matmors bevegelser gjennom sin sanseopplevelse av matmors bevegelser på et vis som innebærer at han har vært i stand til å oppleve som speilvendt de bevegelser som hun utfører.
Denne form for perseptuell vending har unngått andre spedbarnsforskeres oppmerksomhet -- kanskje fordi de ikke har hatt en teoretisk referanseramme som har festet uppmerksomheten ved dette forhold. De har sett på imitativ læring som observatører ut fra sin tilskuerplass og uten begreper for den gjensidige deltagelse som kan gjøre seg gjeldende i det fenomenoologiske deltager-rommet. Spedbarnsforskere som har studert imitering i unge spedbarn i situasjoner med håndtering av gjenstander, har vist at de kan gjengi håndteringen etter en dag, selv om de ikke fikk røre ved gjenstanden dagen i forveien. Meltzoff i USA og Heimann i Sverige har studert 9-måneder gamle som får demonstrert håndtering med gjenstander utenfor deres rekkevidde, for eksempel å trykke på en knapp som lager en pipe-lyd. De viser seg være i stand til å etterligne håndteringen 24 timer senere når de selv får røre gjenstanden. For at spedbarnet ikke skulle kunne røre gjenstandene under demonstrasjonen dagen i forvegen, er eksperimentbetingelsen blitt lagt opp slik at spedbarnet på morens fang sitter på andre siden av bordet i forhold til den som demonstrerer de nye bevegelsene. Resultatene viser at spedbarna er i stand til slik utsatt imitering (Sml. bidragene til Heimann og til Meltzoff & Moore i Bråten (red.)). Men forskerne har ikke gjort noe vesen at spedbarnets tilegning skjedde i en ansikt-til-ansikt situasjon. I lys av tdet jeg her anfører kan imidlertid disse resultatene samtidig tas til inntekt for et annet fenomen: Spedbarna gjengir bevegelsene som om de skulle ha sittet på modellens fang og blitt hånd-ledet av modellen. Deres en face tilegnelse av modellens bevegelser forteller om speilvending, om Altersentrisk deltagelse i håndteringen fra modellens posisjon.
Her får vi demonstrert den samme egenskap som Rose oppviser når hun vender koppen så Edith kan få drikke (eksempel 3 i skrift nr.1), og som Thomas (figur 3.2) viser gjennom sin tilegnelse av mating med skje ut fra situasjoner som vist i Figur 3.1. I likhet med forsøksbarna i imiteringseksperimentene viser de sin evne til speilvending i Altersentrisk forstand. Det var postulatet (P) om en medfødt virtuell Alter som fikk meg til å feste oppmerksomheten på dette upåaktede fenomen med speilvending i læringssituasjoner en face. Det har også tillatt en utledning av en mulig utlegning på det vi kunne kalle det "nevrososiale nivå" (sml. essay nr. 16 i denne samlingen), og som er testbar, men foreløpig ikke testet (bortsett fra en avledet prediksjon i domenet for autisme som jeg så vidt skal berøre).
Skal det virtuelle Alter-perspektivet kunne gjensidig utfylle det kroppslige egen-perspektivet (i komplementær forstand), forutsettes det at de to perspektiver realiseres av systemer som ikke er identiske, men parallelle i en form for asymmetri som kanskje kunne sammenlignes med det vis som høyre og venstre hånd forholder seg til hverandre. Venstre og høyre hånd er ulike, men når den ene hånden speilvendes, så fremstår begge med samme grunnform.2 På noenlunde tilsvarende samme vis tenker jeg meg forholdet mellom den nevrologiske realiseringen av spedbarnets kroppslige egen-perspektiv og virtuelle Alter-perspektiv. Spedbarnets virtuelle Alter forholder seg til spedbarnets kroppslige Ego med samme virkemåte (latin: virtus) som aktuelle andre forholder seg som fyller spedbarnets deltager-rom. Slik kan barnets dialog med andre og barnets dialog med seg selv (med sin virtuelle Alter) realiseres i samme operasjonelle grunnform, og slik blir den speilvending muliggjort som imitativ læring gjennom Alter-sentrisk deltagelse innebærer. Altersentrisk deltagelse forutsetter at andre fyller spedbarnets deltager-rom i umiddelbart følt forstand, og blir derved grunnlag for gjendanning i andre sammenhenger.
Er det forstyrrelse i denne evnen til umiddelbar sosio-emosjonelle deltagelse i andre, og slik at andre holdes utenfor deltager-rommet, svikter muligheten for Altersentrisk deltagelse. Svikter dette, kan heller ikke speilvending finne sted. Som utledning fra postulat (P) og tilleggsantagelser har jeg derfor forutsagt at barn med autisme i ansikt-til- ansikt situasjoner vil ha vansker med å kunne etterligne gester og bevegelser som forutsetter evnen til deltagelse i andre (Bråten 1993, 1994; skrift nr. 16 i denne samlingen). Det er blitt fremlagt data som tyder på empirisk støtte av denne teoretiske utledningen. De viser at i ansikt-til-ansikt situasjoner får forsøkspersoner med autisme vansker med å etterligne gester og bevegelser.3 Blant annet har Whiten & Brown (i Bråten (red.) 1998) påvist dette i forsøk som går ut på etterligne håndbevegelser, som for eksempel å gripe tommelen. Til forskjell fra andre barn som gjengir modellens gester fra modellens posisjon, gjengir forsøkspersoner med autisme det de ser med tilskuer-øyne og som de kan sammenligne med det de ser hos seg selv, altså som tilskuere og ikke som deltagere slik andre barn er i stand til.
Sirkulær gjendanning av omsorgspersoners aktivitet gjennom medfødt deltaktighet
Dermed har vi kanskje fått en slags nøkkel til å fange inn noe av samverkan mellom på den ene side medfødte disposisjoner for den form for deltagelse som omsorg forutsetter og på den andre side hvordan opplevelse av omsorg gir et læringsgrunnlag for å kunne gjengjelde og vise omsorg for andre. Selv om de kommer fra klart ulike miljøer, har alle barna i eksemplene ovenfor fått oppleve omsorgsgiving. Det gjelder selv de som ble reddet fra tilintetgjørelsesleirene og som er blitt tatt hånd om av andre fanger i konsentrasjonsleirene. Men læring er ikke i seg selv tilstrekkelig. Barns egen omsorgsgiving overfor andre barn forutsetter evnen til deltagelse både i den som kaller på hjelp og i de omsorgsgivere som barnet selv har fått sine omsorgsopplevelser fra. I begge tilfelle forutsetter det gjensidig utfylling i det intersubjektive deltager-rommet i følt og umiddelbar forstand, til forskjell fra den betraktende refleksjon til tilskueren som står utenfor, og som nok kan gi uttrykk for sympati, men som mangler innlevelse i den andre som subjekt. Det er denne deltagelsen som settes i parentes av de mødre som lykkes i å overspille eller underspille sitt akompagnement til barnets aktivitet i Sterns (1985) forsøk med affekt-inntoning. Det forhold at dette er vanskelig for enkelte mødre å få til, forteller om det naturgitte -- ikke kulturgitte -- grunnlaget for slik deltagelse.
Samme slags deltagelse viser Thomas (Figur 3.2) når han åpner munnen samtidig med at han fører skjeen med mat til storesøsters munn, og Edith (i eksempel 1, skrift nr.1) når hennes ansiktsuttrykk for strev gjengir ansiktsuttrykket til Paul i hans forsøk på å hjelpe henne. Som omsorgsgivere demonstrerer både Paul og Rose, som vender koppen sin så Edith kan få drikke (eksempel 2 i skrift nr.1) hvordan de kan gjendanne den mating og påkledning som selv er blitt til del. De kan gjendanne den omsorgsgiving de selv har opplevd ut fra denne medfødte evne til direkte deltagelse i andre. Og det er den samme evne som blir aktivisert når deres omsorgsfølelse vekkes av et annet barn i nød.
To teoremer
I denne utlegning har jeg forsøkt å vise at dette forutsetter en medfødt evne til Alter-sentrisk delaktighet i andres bevegelse -- i dobbelt betydning av bevegelse og følelse -- og som grunnlag for at lignende omsorgsgivning kan gjendannes og gjenskapes overfor andre som kaller på omsorg. Vi kan sammenfatte denne teorien om grunnlaget for spedbarns omsorgsgiving i disse to teoremer:
(T 1) Omsorgsgivning, som fra tilskuerplass fremtrer som enveis-aktivitet, blir i deltager-rommet en gjensidig samordnet aktivitet i kraft av Altersentrisk deltagelse i den andre som både spedbarn og omsorgsgiver deler som medfødt egenskap.
(T 2) Den form for omsorgsgivning som spedbarnet hyppig kommer til å oppleve gjennom sin Altersentriske deltagelse i omsorgsgivers aktivitet, danner følgelig læringsgrunnlag for gjendanning av slike aktivitet overfor andre barn som kaller på omsorg.
Dette kan passe med resultater av undersøkelser av hvordan omsorgsbakgrunnens kvalitet kan slå ut i barns reaksjoner overfor et annet barn i nød: Det er barn fra omsorgsfulle miljøer som viser seg mest tilbøyelige til å trøste og hjelpe andre enn barn i nød (Berk 1994; Zahn-Waxler et al. 1979).
Men hvis teorem (T 2) er holdbart, så skulle vi også kunne vente at det er en viss mulighet for at barn som er ofre for overgripere og mishandlere, selv kan risikere å bli overgripere og mishandlere. Før forsvarsmekanismer settes inn og innen ugjerningspersonen utstøtes fra offerets deltager-rom, så kan offeret i kraft av sin evne til Altersentrisk deltagelse ikke unngå deltagelse i overgripingen og mishandlingen, dvs. ikke bare være offer, men bli hjelpeløs deltager i ugjerningen før barnet rekker å støte ugjerningspersonen ut av deltager-rommet.4 Dermed setter det seg en sort e-mosjonelt minne i offerets kropp som grunnlag for å gjendanne ugjerningen overfor andre. Det gis empiri som kan tyde på dette, og at slik gjendanning kan vise seg allerede i spedbarnsalderen, noe visse observasjoner av barn i dagsentre i USA kan tyde på. Spedbarn som var blitt grovt mishandlet, reagerte med frykt og aggresjon overfor andre barn som var lei seg. Henimot toårsalder var det som om de gjendannet overfor andre barn den mishandling de selv hadde vært ofre for, og til forskjell fra barn uten en slik mishandlingsbakgrunn. Småbarn i stabbealderen som reagerer med sinne, frykt og mishandling overfor andre barn som gråter eller er lei seg, stammer gjerne fra et omsorgsmiljø med hårde foreldre som har behandlet dem med streng straff eller mishandling. (Berk 1994; Klimes-Dogan & Kistner 1990; Main & George 1985).
Slik kan det bli en dobbelt ond gjendannende sirkel i enkelte ofres skjebne: Den som har vært utsatt for mishandling og overgrep, kan selv bli mishandler og overgriper. Men det gis også andre skjebne-veier for ofrene. Selv om minnene sitter i kroppen, kan barne-ofre undertrykke opplevelsene og holde dem borte fra sitt bevisste og begrepsmessige minne, og slik at de først i voksen alder bryter frem gjennom kriser. Barne-ofre for mishandling og overgrep kan også forsvare seg med bokstavelig talt å skille seg fra sin egen kropp. Det kan her beskrives som om barnets kroppslige ego og virtuelle Alter løper adskilte veier. Derfor hender det at ofre i voksen alder oppviser" alternative personligheter" (Altera) som skifter med å ta kontroll over kroppen (med diagnosen MPD -- for Multiple Personality Disorders).
Uansett ligger det denne dobbel-betydning i utsagnet (T 2): Den form for aktivitet fra voksnes side som barn opplever på godt og ondt i kraft av sin Altersentriske deltagelse i aktiviteten, kaller på å bli gjendannet i gode og onde sirkler senere i livet.
Avslutning
I denne artikkelen har jeg pekt på og søkt å belyse det forhold at spedbarn kan gi og gjengjelde omsorg, innebefattet påvisning av hvordan spedbarn før fylte ett år kan gjengjelde omsorgsgivers mating med skje. Utgangspunktet er en teori om spedbarns deltager-rom med en medfødt virtuell annen som kaller på å bli utfylt av aktuelle andre i en modus av gjensidig følt umiddelbarhet. Teorien fester oppmerksomheten på spedbarns medfødte evne til å lære gjennom det jeg har benevnt som Altersentrisk deltagelse, og tillater en forklaring av den speilvending av opplevd bevegelse som slik deltagelse i andre innebærer i ansikt-til-ansikt situasjoner. Dermed trekkes både medfødte tendenser og lærings- og næringsmessige faktorer inn i den komplekse ligning som ligger til grunn for tidlig prososialitet. Vi har sett eksempler på hvordan spedbarn kan vise deltagelse i andre barn som er lei seg eller har behov for hjelp, og kanskje fått belyst hvordan spedbarns deltagelse i voksne omsorgsgiveres aktivitet danner grunnlag for barns sirkulære gjendanning av voksnes aktivitet. Uhyggelig nok kan det samme i visse tilfelle gjelde overgrep og mishandling i barneårene -- hvis ikke ofrene i tide mobiliserer forsvarsmekanismer som avverger deltagelse og får hjelp som forhindrer gjendanning overfor andre. Slik kan det danne seg både gode og onde sirkler med gjendanning ut fra Altersentrisk deltagelse.
Men denne medfødte evne til deltagelse i andre gir også et løfte om omsorgsgivning på tross av miljøbakgrunn. Det viser blant annet rapporten til Anna Freud (1951) om den innbyrdes omsorg vist av seks krigsbarn som ble reddet fra nazistenens tilintetgjørelsesleire da.de var omkring 3 år gamle. Mellom barna var det tette bånd. De kunne bli sinte på hverandre, men var seg imellom også ytterst omsorgsfulle og hjelpsomme (sml. eksempel 5 i essay nr.1). Dette sto i skarp kontrast til den avvisende oppførselen overfor personalet, som var utelukket fra barnas deltager-rom. Disse barna måtte lære seg å leke. De hadde levd under vanvittige og grusomme omstendigheter, og som ga næring -- ikke læring -- til å utløse beskyttende omsorg for hverandre.5 .
I den medfødte evne til deltagelse i andre ligger roten til moral -- fra det å kunne sosialt besvare andre slik til og med nyfødte er i stand til, til å bli moralsk ansvarlige. Som Rommetveit påpeker i Bråten (red.), det går en bro fra det Asplund betegner som elementär social responsivitet til sosial responsibilitet.
1 Sterkt forkortet norsk utgave av oversatt bidrag i festskrift, tilegnet Johan Asplund, med tittel Seendets pendel, red. B. Isenberg & F. Oddner (Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag Symposion 1997, ss.181-200). "Åskadarrum" ("tilskuerrom") er i denne norske versjonen erstattet med "tilskuerplass".
2 3 Den interesserte leser kan selv prøve foran speilet. Hold venstre hånd slik at du ser håndflaten i speilet, og sammenlign så den håndflate du ser i speilet med høyre hånds håndflate. Der er først da -- etter speilvendingen at de blir sammenfallende. Det var Kant som påpekte det spesielle asymmetriske forholdet mellom venstre og høyre hånd. I dag kalles slik asymmetri i biokjemien for "kiralitet" (etter det greske ord for det som har med hender å gjøre ("håndhet")).
3 I min Teoriforum-gruppe ved Senter for Høyere Studier ved Det Norske Videnskaps-Akademi arbeider vi for tiden bl.a. med "nervenett"-simuleringer av slike aspekter ved spedbarns imitering av gester i ansikt-til-ansikt situasjoner og eksplorering av prediksjonen om svikt i slik altersentrisk speilvending i autisme (omtalt i appendiks til denne Sigma-utgaven). Den samme vansken har tydeligvis den autistiske modellen for filmen "Rainman". I likhet med andre barberer han seg foran speilet, men han må lukke øynene for å få det til.
4 Det er antagelig derfor det ikke er uvanlig at barne-ofre for seksuelle og andre overgrep ofte selv føler uberettiget skyld. Det kan forklares ved at de i begynnelsen ikke lyktes med å "skru av" sin Altersentriske deltagelse i overgriperen.
5 Ett av barna, Paul, var imidlertid tidvis en unntagelse. I sine gode perioder var han vennlig, oppmerksom og hjelpsom mot de andre barna. Men i vonde perioder trakk han seg vekk fra de andre og inn i seg selv. Da kunne han nesten tvangsmessig og uopphørlig suge på tommelen eller masturbere. Denne form for egen-aktivitet, fremhevet Johan Asplund under en spasertur i Lund en vårdag i 1994, kan tas til inntekt for mitt postulat om virtuell Alter. Jeg er ham takk skyldig også for stimulerende dialog om forholdet mellom G.H. Meads teori og min egen.
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE