11 Tilintetgjørelsens tjenere og totalitære systemlogikk
Presserende spørsmål som delvis forblir uten svar
Hvordan kunne det ha seg at tyske nazi-leger -- som hadde avlagt den Hippokratisk ed og sverget på at de skulle vie sitt kall til å lindre lidelse og redde liv -- eksperimenterte med og var med på massedrapene av jøder i de nazistiske dødsleire under Holocaust? Hva drev innkalte reservepolitifolk -- middelaldrende menn uten noen spesiell "yrkesforberedelse" -- til massedrap og deportasjoner av jøder til dødsleire i Polen? Og lar det seg gjøre å finne spesielle kjennetegn på norske fangevoktere som mishandlet og drepte serbiske fanger i nazistiske konsentrasjonsleire i det okkuperte Norge? Hvis det kunne påvises avvikende og patologiske kjennetegn ved disse ugjerningsmenn så kunne det brukes til å forklare deres ugjerninger. Men så enkelt er det ikke.
Lifton (1986) intervjuet nazi-leger som hadde vært virksomme i dødsleiren Auschwitz der nærmere en million kvinner, menn og barn -- de fleste av dem jøder -- ble gasset ihjel eller drept på annen måte, og ble slått av hvor vanlige de fleste av disse legene virket. I sin studie av fangevoktere i nazi-leire som mishandlet og drepte serberfanger i Nord-Norge fant Christie (1972) at de ikke skilte seg ut med personlighetsmål fra de andre fangevokterne som ikke deltok i ugjerningene. De var alle vanlige folk med vanlig bakgrunn. Etter at Browning (1993) hadde avhørt 210 menn som deltok i en tysk reservepoliti-bataljon som 1942-43 massakrerte mer enn 38.000 jøder i forskjellige byer og områder i Polen og deporterte mer enn 42.000 jøder til dødsleire i Treblinka, måtte han i sin bok "Ordinary Men" konstatere at at de var uten spesielle bakgrunns- eller personlighetskjennetegn som skulle tilsi at de kunne bli yrkesmordere.
Men det var også et fåtall som nektet å være med på flertallets ugjerninger. I likhet med det som kommer frem i de fleste studier jeg skal omtale, kan dette ikke tilskrives forskjeller på målbare personlighetsvariable, som mål på autoritativ holdning eller stabil personlihet. Uavhengig av hverandre antyder Christie (1972:169) og Lifton (1980:503) og Browning (1993:161) derfor omtrent det samme: noen og enhver av oss kunne like gjerne ha blitt som disse ugjerningsmennene. Da må vi spørre: Hvis det er vanlige folk som deg og meg som slik kan bli tilintetgjørelsens tjenere -- så utrolig det enn kan virke -- hva slags spesielle virksomme forhold er det som kan forlede og drive oss til slike uhyrligheter? Hvis de kunne avdekkes, så kunne de kanskje overskrides eller oppheves.
Browning advarer mot å "demonisere" krigsforbryterne -- mot å tegne andre i djevelens bilde -- for da underkjenner vi at de er mennesker som oss selv og at vi kan bli forledet på samme måte som de kan ha blitt forledet:
"Både politifolkene i bataljonen som gjennomførte massakrene og deportasjonene og det beskjedne antall politifolk som nektet eller avstod, er alle mennesker. For at jeg skal kunne forstå og forklare så godt jeg kan adferden til begge må jeg anerkjenne at i samme situasjon kunne jeg selv ha enten blitt en drapsmann eller en som avstod. (Browning 1992: s.xx)
Forsøk på å forstå eller forklare ut fra en slik holdning er selvsagt ikke å unnskylde: Men kanskje kan det få oss til å erkjenne hva slags forhold og kjennetegn vi kan ha felles med dem vi gjerne demoniserer, og som kan gjøre oss alle til tilintetgjørelsens tjenere hvis vi da ikke erkjenner hva slags mekanismer som kan være virksomme med å lamme eller pervertere vårt naturgitte grunnlag for samfølelse og delaktighet.
Hva kan drive oss til å bli tilintetgjørelsens tjenere?
Selv om det kan virke håpløst med forsøk på å begripe det som forekommer som ubegripelig, må vi likevel søke etter å avklare forhold som kanskje -- for naivt å bruke en medisinsk lignelse -- kunne gi opphav til kulturelle "mot-vaksiner" ved milleniumsterskelen. For i det 20. århundret har mennesket vist seg spesielt uhyggelig effektiv i systematisk utryddelse av egne og andre og i sin påkalling av virkelighetsdefinisjoner for å rettferdiggjøre sin tilintetgjørelse. Kan vi avdekke noen sosiokulturelle kjennetegn og mekanismer som fremmer slik effektivitet og rasjonalisering? For de virker i tilfelle rakt motsatt av det naturgitte grunnlag for delaktighet og omsorg som selv spedbarn kan oppvise. Gis det en slags egenartet kulturell sosio-logikk -- en slags patologisk system-logikk -- som kan gjøre oss til tilintetgjørelsens tjenere, og som stilner dialogen i oss og passifiserer omsorgsfølelse? Jeg skal antyde noen forhold og mekanismer som kan trekke i en slik retning
For det første kan det tenkes at vi lar oss innveve i en form for kommunikativ lukket system-logikk som tillater oss å oppleve tilhørighet til et kollektivt fellesskap, men som samtidig innbyr til en nærmest bevisstløs tilslutning til verdiene rundt et kollektivt prosjekt uten rom for individ eller individuell bevissthet.
For det andre kan vi bli oppslukt i et sosiokulturelt system som gjendanner seg med kommunikasjon i en form for totalitær logikk som gir modellmonopol til en slags renselseslære som nærmest gir moralsk status til et kollektivt påbud om å tjene denne "gode sak": Befri verden fra de(t) onde
For det tredje kan vi bli viklet inn et iscenesatt maskineri som gjør "betjeningen" til maskin-operatører og som uvirkeligjør våre ugjerninger ved at de stadig gjentas og gjentas som om de var maskin-rutiner, og som med sin rutinekarakter etterhvert inngir oss en følelsesmessig nummenhet.
Og for det fjerde kan vi komme til å bøye oss for modellmektige definisjoner av ofrene, stemplet og utdefinert som ikke-mennesker, og anonymisert gjennom å bli gjort til gjenstander som telles og nummeres, og ikke individuelle subjekter med navn og nærhet.
Totalitær moral
Som jeg kommer til senere, finner Herbst (1976) at praktisk talt alle moderne totalitære regimer som bygger på massestøtte, tar utgangspunkt i budet om å fri verden for de(t) onde, knyttet til en to-verdi-logikk som innbyr til å skille mellom gode og onde i en absolutt og ufravikelig forstand. For eksempel, i inkvisisjonen var tegnene på omgang med djevelen ufravikelige når de først var fastslått, i Stalins Sovjet var personers permanente egenskaper bestemt av foreldrenes sosiale klasse, i nazi-ideologien av foreldrenes rase og folketilhørighet. Hvis hovedpåbudet er å befri verden fra de(n) onde, og hvis logikken er en enten-eller logikk der andre tilskrives slike vedvarende kjennetegn ut fra religion rase, klasse eller som ikke kan endre seg, da blir den ubønnhørlige konsekvens at de(n) onde må tilintetgjøres.
"Mange folk [--] har mer eller mindre bevisst for seg at 'enhver fremmed er en fiende'. For det meste stikker dette seg bort i dypere lag som en latent infeksjon, og som bare dukker opp i tilfeldige og spredte handlinger. Det er en overbevisning som ikke utgjør et systematisk grunnlag for fornuft. Men når det først skjer, når dette u-uttalte dogme blir hovedpremisset i en syllogisme, da er det at det siste i slutningsrekken blir das Lager" (Levi 1958/1993:9).
Slik uttaler Primo Levi seg i forordet til sin bok om Overlevelse i Autschwitz. Ordet das Lager (leiren) blir ordet for konsentrasjons- og dødssleiren.
Holocaust
Holocaust var en verdenshistorisk katastrofe forbundet med det jødiske folks historiske skjebne og lidelser, og forbyr derfor sammenligninger med andre folkemord og massefordrivelser. Men når det gjelder overgriperne, de som tok del i massakre og deportasjoner, og de som har stått for systematisert fjernutryddelse, må vi likevel forsøke å etterspore visse allmenne trekk og forhold som kan forlede et flertall til å bli tilintetgjørelsens tjenere.
Goldhagen (1996) peker på at det geografiske omfanget til den tyske utryddelsesinnsatsen mot jøder er uten historisk sidestykke. Det ble gjennomført overalt der de kunne komme til. Han fremhever rasehat grunnlagt i langsiktig indoktrinering og mobilisering av følelser som den mobiliserende drivkraft i nazistenens utryddelse av 6 millioner jøder (kanskje er tallet nærmere 7 millioner), mens Bauman (1997) ser på Holocaust mer et utslag av byråkratisk og instrumentell rasjonalitet -- som særkjennetegn på moderniteten. Jeg skal senere vise hvordan de tilsammen byr på gjensidig utfyllende belysninger, men som kanskje likevel må utdypes i leting etter forsøksvise svar på spørsmålet om hvordan et flertall av vanlige mennesker kan bli tilintetgjørelsens tjenere. Det ser ut som det blant annet forutsetter at tilintetgjørelsen kan "fornuftiggjøres" og rettferdiggjøres av et monopolistisk verdisystem med moralske påbud om å rense verden, gjennomslag for en modellmektig definisjon av hva det urene består av, og gjendanning av tilintetgjørelsens maskineri som et lukket sosialt system som anonymiserer ofrene og lammer gjerningsmennenes individuell bevissthet og følsomhet til fordel for det kollektive prosjekt.
Hva visste verden om Holocaust?
Kristian Ottosen stiller spørsmålet i sin bok om nazistenes deportasjon av jøder fra Norge. Det var i 1942 at de første opplysninger om Holocaust nådde vestmaktene. November det året fikk fremstående politikere, kirkeledere og militære ledere i de vestlige land en rapport fra en flyktning, Jan Karski, om den enorme jødeutryddelsen som Hitler hadde satt igang i Polen:
"De aller fleste han møtte, viste positiv interesse. De var villige til å lytte til ham [Jan Karski], og de var sjokkerte over hva han hadde å fortelle. Men det er heller ingen tvil om at en del, også politiske og jødiske ledere, stilte seg avventende til hans rapport. Årsakene til dette kan være mange. På dette tidspunkt, høsten 1942, arbeidet de politisk ansvarlige ledere i USA og Storbritania under et enormt press. Det som opptok deres tanker dag og natt var abeidet med å stable på bena de våpenstyrker og våpenmengder som i sin tid skulle brukes i et frontalangrep mot Hitler fra vest. De tok til etterretning at jødene i Europa var i en forferdelig situasjon. Men det var lite de kunne eller ville gjøre for å lette den, enn si bidra til å stoppe masseutryddelsen. De fleste vurderte det slik at først måtte Hitler nedkjempes.
Da Hitler omsider var nedkjempet, var de fleste jøder i Europa døde." (Ottosen 1994, s.333)
Ottosen gjengir uttalelser fra ledende politikere og fremstående jødiske ledere etter krigen som vitnet om at de hadde vanskelig for å tro på ryktene om jødeutryddelsene lenge etter at de var satt igang. Under den annen verdenskrig hadde britisk etterretning, gjennom å knekke tyskernes Enigma-kode, allerede sommeren 1941 snappet opp tyske politimeldinger fra Østfronten om masselikvidasjomer med omhyggelige tallangivelser. Dette er nylig blitt kjent etter at etterretningsrapportene ble frigitt mandag 19.mai 1997. Men dette kunne ikke avsløres uten at tyskerne fikk kjennskap til at britene hadde knekket deres radiokode. Likefullt holdt Churchill en tale i august 1941 der han skal ha omtalt ufattelige forbrytelser med titalls tusener likvidasjoner gjennomført av tyske polititropper.2
Det Churchill viste til var masselikvidasjonene som ble gjennomført av fire profesjonelle SS Einsatzgrupper som Hitler hadde gitt ordre til å "rydde opp" med masseskyting av jøder etter angrepet mot Sovjetunionen, som tok til 22. juni 1941. For det var her som Kristian Ottosen påpeker i sin bok at de fleste ofre for Hitlers "opprydning" var å finne. Etter hvert var det tydeligvis blitt klart for Heinrich Himmler, som hadde disse SS innsatsgruppene under sin kommando, at utryddelsen av jøder ikke kunne gjennomføres bare ved masseskyting. Det skulle bygges spesielle utryddelsesleire i Polen, og leiren Auschwitz-Birkenau kom til å få en helt spesiell plass i dette uhyggelige bildet grundig dokumentert i boken til Jean-Claude Pressac om Krematoriene i Auschwitz. I mars 1941 hadde Himmler sin første inspeksjon i Auschwitz. Han ga ordre om å øke fangetallet til 30.000 og om bygging av en leir for 100.000 krigsfanger i Birkenau. Den første drapsgassing med blåsyregass, som skal ha vart over 2 døgn, fant sted i desember 1941. Og etterhvert som massedrapsmaskineriet ble effektivisert, vist for eksempel med en patentsøknad 27.oktober 1942 med tittel "Kontinuerlig arbeidende likforbrenningsovn for massedrift", økte ihjelgassingen i omfang. Pressac anslår at ialt ble 630.000 jøder gasset ihjel i Auschwitz, i tillegg til nærmere 200.000 drapsofre med jøder og ikke-jøder som ble tatt av dage med andre metoder. I forskjellige perioder under Holocaust var det rundt 7.000 fangevoktere i Auschwitz med de tilstøtende 50 satellittleire, og der det altså også var nazi-leger.
Nazi-leger i Auschwitch (Liftons undersøkelse)
Robert Lifton (1986) har intervjuet nazi-legene som hadde vært virksomme i Auschwitz der nærmere en million kvinner, menn og barn -- de fleste av dem jøder -- ble gasset ihjel eller drept på annen måte. Lifton blir slått av hvor vanlige de fleste av disse legene virket -- hverken spesielt onde eller sensitive moralsk sett. Det var vanskelig å forestille seg dem som de demoniske skikkelser som de uhyggelige ugjerningene skulle tilsi. Så Lifton måtte forsøke å avdekke svar på disse spørsmålene: Hvordan kunne vanlige mennesker slik komme til å begå djevelske ugjerninger, og hva er det med adferd -- individuelt og kollektivt -- som forvandler mennesker som skal lege lidelser til drapsmenn?
Lifton finner at det ikke bare går an å besvare spørsmålet med å vise til den rasjonaliserende "logikk" for nazistenes massemyrderier som de leger kunne støtte seg på som trodde på nasjonalsosialismens visjon om en "velsignet verden" befridd fra jødene som "grunnleggende onde". Lifton finner i Auschwitz-legene uttrykk for en form for dobbeltmoral og et slags dobbelt selv som syntes å være virksomt i folkemordets psykologi. Det var som om disse legene hadde et splittet selv: På den ene siden hadde de en selv-identitet som tillot dem å se på seg selv som humanitær lege, ektemann og far og med en forutgående mellompersonlig oppførsel i tråd med dette. Dette forutgående selvet var på den annen side skarpt adskilt for det selv som var blitt næret av nazi-ideologien og som tillot, ja fordret at de kunne drepe og i stillhet ordne med massedrapenes maskineri, og det uten at det utløste skyldfølelse. Deres Aushwitz-selv syntes å ha virket som et helhetlig og avgrenset selv som tok over og omfattet hele Auschwitz-virksomheten som et kollektivt prosjekt. Det ble opprettholdt av samvirket og styrket av samfølelsen med de andre Auschwitz-legene. En av nazi-legene uttaler seg for eksempel om den umiddelbare følelse av fellesskap (Gemeinschaft) og om de felles anstrengelser som knyttet dem sammen i deres Auschwitz-(u)gjerning.
Men dette Auschwitz-selvet står altså i skarp kontrast til legenes forutgående selvfølelse og identitet i tråd med den Hippokratiske ed de hadde avlagt som medisinerstudenter. Denne eden (etter den greske legen fra ca. 460 f.Kr.) går ut på behandling til beste for pasienten og til å avstå fra alt som kan skade, og dessuten en livsførelsel som eksempel til etterfølgelse. Legenes Auschwitz-selv sto i grell kontrast til dette at en fullstendig splittelse måtte til for at legene skulle unngå å føle skyldfølelse, anser Lifton. Samvittigheten ble så å si redusert til å virke innenfor en institusjon med andre kollektive normer og kriterier for hva som var rett og galt, godt og ondt: plikttro tjeneste i et "effektiv maskineri" var kollektive "dyder" som Auschwitz-selvet virket ut fra og som forvandlet betydningen av massedrap. Et ondt kollektivt prosjekt kom til å gripe over praktisk talt alle sider ved legens adferd og profesjonelle selv uten å inngi følelsen av å være en morder. Her var en kollektiv gruppefølelse virksom med å gjøre legene til tjenere i et stort teknologisk senter som var sentralt i oppfyllelsen av Hitlers "endelige løsning".
Splitting av selvet og følelseslammelse
De legene som ble utskrevet til sentrene for "autanasia" (barmhjertighetsdrap) og til dødsleirene, hadde gjerne et sterkt og forpliktende forhold til nazi-ideologien. De var antagelig i følge Lifton spesielt disponerte for en slikt splitting av selvet, og for en form for følelseslammelse som Lifton kaller "numbing". Det avskar dem fra samfølelse med ofrene. I stedet ble pliktfølelse og fellesskapsfølelse knyttet til et profesjonelt samvirke om et "kosmisk prosjekt for raserensing". Det ble en selvdannende drivkraft for deres Auschwitz-selv og som satte deres vanlige og forutgående selv ut av kraft gjennom den prosess som Lifton kaller for "fordobling"3 av selvet:
"Nazi-legene fordoblet [sitt selv] på en morderisk måte; det samme kan andre gjøre. Fordobling innebærer et prinsipp som knytter forbindelsen mellom nazi-legenes morderiske adferd og det universelle potensial for nettopp slik adferd. Det samme gjelder for evnen til uopphørlige drap i nasjonal-rasistisk renselens navn. Under visse betingelser kan så å si enhver komme til å slutte seg til et kollektiv kall om å utrydde til siste rest de grupper som tilskrives å være bærere av "dødens kime" (Under certain conditions, just about anyone can join a collective call to elminate every last one of the alleged group of carriers of the "germ of death.") (Lifton 1986, s.503.)
Nazi-fangevoktere i konsentrasjonsleire i Norge (Christies undersøkelse)
Også Nils Christie (1972) fremhever at det var vanlige folk uten spesiell bakgrunn som skulle tilsi at at de kunne bli fangevoktere som sto for mishandling og drap -- de han intervjuet fra vår egen okkupasjonshistorie. Etter den annen verdenskrig ble 50 fangevoktere dømt for drap og mishandling av serbiske krigsfanger i nazi-leire i Nord-Norge 1942 1943. I sin sosiologiske undersøkelse av disse og andre fangevoktere som ikke tok del i drap og mishandling finner Nils Christie at de ikke skilte seg fra hverandre verken med hensyn til personlighetsmål eller bakgrunnsdata. Han fant ingen forskjeller med hensyn til tidligere kriminalitet eller yrkesmessig bakgrunn. Heller ikke fant han forskjeller i en test som skulle måle grad av autoritær personlighet, det vil si en personlighetstype som definerer seg å leve i en rangordning der han eller hun er underdanig overfor overordnede og hårdhendt mot underordnede.
Men Christie fant en viss forskjell i alder og i meningsmønstre: De som tok aktiv del i mishandling og drap, var yngre enn de andre, og adskilte seg dessuten ved at de i sterkere grad opplevde situasjonen som enda mer frustrerende enn de andre. Endelig hadde de en annen oppfatning av og innstilling til serberne: De som tok aktiv del i mishandling og drap, viste mangel på forståelse av hvordan fangenskap kan bryte ned tidligere atferdsmønster hos fangene, slik at nye vokser frem som kan synes mer primitive. Christie finner at de oppfattet serberne som en gruppe med en rekke mindreverdige egenskaper - i en mellomtilstand mellom dyr og mennesker. Her angis en mulig nøkkel til forklaring: Fordi de kunne se fangene mer som dyr enn som menesker, kunne de begå ugjerningene i tråd med nazi-ideologi om "herrefolk og undermennesker". Og Christie peker på at de ellers kunne ha vært som andre unge mennesker, og at andre kunne ha oppført seg som dem:
Vakter som mishandler og dreper i konsentrasjonsleire, er yngre og har mindre erfaring - mindre evne til å bedømme årsak og virkning - enn de som i samme situasjon ikke mishandler og dreper. Antakelig er de også mer aktive og lettere å påvirke. Men ellers behøver flertallet blant dem ikke å avvike fra andre unge i tilsvarende sosialøkonomiske lag - når disse får samme ideologiske trening.
De kan ha de samme normer, og kan ha de samme meninger, de kunne ha blitt som de andre unge. Og viktigst: de andre kunne blitt som de, hvis de var havnet i samme situasjon og utsatt for det samme press. Andre tilsvarende unge ville heller ikke forstått, og derfor hatt samme mulighet for å omgå sitt normsystem når det gjaldt spesialtilfellet serberne" (Christie 1972, s. 169)
Dette kan være en nøkkel til å belyse hvordan de yngre ble mishandlere og drapsmenn. De kan ha utvist mindre motstandskraft mot forutgående nazi-indoktrinering og blitt mer lettvint bytte for modellmektige virkelighetsbilder som definerer visse grupper som laverestående vesener som bør fjernes. Dermed kunne de lettere fanges inn i den onde sirkel som situasjonen utgjør med tilhørighet til et leirsystem lagt opp for tilintetgjørelse. Fangevokterne "rasjonaliserte" sine drap og mishandlinger med at serberne var ikke mennesker, og de så på serberne som ikke mennesker fordi de gjorde dem til ofre for sine mishandlinger og drap.
Reservepolitibataljon 101 i Polen (Brownings studie)
Christies funn om at det dreide seg om var vanlige folk med vanlig bakgrunn er ikke enestående. Det samme antyder Christopher Browning på grunnlag av sin studie av fremferden til innkalte reservepolitifolk til Bataljon 101. Under sommer og høst 1942-43 kom de til å stå for masselikvideringer og deportasjoner til dødsleire av over 80.000 jøder i Polen. Men her var ugjerningsmennene middelaldrende menn, og Brownings må slå fast at de var blitt yrkesmordere uten at noen spesielle bakgrunns- eller personlighetskjennetegn skulle tilsi at de kunne bli slik. Massemord og rutine var glidd over i hverandre -- fra å være normale mennesker var "det normale blitt ytterst unormalt".
Det er massakeren som bataljon 101 gjennomfører i Joseflow landsbyen sommeren 1942 som Browning særlig konsentrerer seg om -- nettopp fordi dette var den første av den serie av massakre som bataljonen kom til å gjennomføre. Her sto denne bataljonen med middelaldrende reservepolitimenn overfor massedrap av mer enn 1500 jøder. Det var reservepolitifolk som ikke hadde vært i kamp eller stått overfor noen dødelig fiende, så deres grusomhet kunne ikke tilskrives den brutalisering som forutgående kamp på liv og død medfører.
Definering av ofre som ikke-mennesker
Dette dreide seg ikke om brutale "udyr" som fikk en anledning til utfolde sin brutalitet. Det var snarere tvert imot; brutalisering ble en virkning av hva de gjorde; det de gjorde førte til en form for detasjering og avstandsgjøring gjennom å betrakte ofrene som ikke-mennesker. Browning siterer John Dowes påpekning: Det å gjøre den andre til ikke-menneske, de-humanisere andre, bidrar på en helt avgjørende måte til den psykologiske avstand som gjør det lettere å drepe.
Her ser vi en parallell til Christies observasjon av fangevokterne i Nazi-leirene. Re-definering av de serbiske fanger til ikke-mennesker var det bildet som kom til uttrykk hos de fanger som torturerte og drepte serberne -- enten denne re-defineringen kom på forhånd eller underveis som følge av ugjerningene. Dette kan også samsvare med Liftons fremheving av hvordan nazi-legene i Auschwitz oppviste en form for følelsesmessig nummenhet.
I Joseflow var det i følge Brownings avhør slik at reservepolitimennene bokstavelig talt "vasset i blod" der de skjøt ned sine ofre, og kom i en tilstand der de ble ufølsomme og detasjerte, men en slags følelse av at de ikke virkelig deltok i massakren -- en uvirkelig følelse av ikke å være delaktige og heller ikke følte seg ansvarlige for getto-utrenskningene (Browning 1992:163).
Kan eksperimentelle studier kaste noe relevant lys?
Hadde de da likevel ikke, kan vi igjen spørre, patologiske eller i det minste autoritære personlighetstrekk? Adorno og hans medarbeidere hadde nemlig fremkastet den antagelse at nazi-drapsmenn hadde visse karaktertrekk felles, spesielt det autoritære trekk som innebærer at de oppfører seg som om de befinner seg på en rangstige, der de "slikker" dem over dem og tramper på dem under dem på stigen. Browning har til forskjell fra Christie ikke foretatt målinger for å avdekke eller avkrefte slike karaktertrekk, men hans konklusjon på sin kvalitative studie er den samme. Han finner ikke noe som tyder på bestemte autoritative karaktertrekk; adferden med massedrap skyldtes ikke spesielle personlighetstrekk, men sosiale og situasjonsmessige forhold.
Browning finner paralleller med de funn og innsikter som Stanley Milgram (1963) vant gjennom sine forsøk med den "elektriske lærestol", og med Zimbardos resultater fra forsøk med Kalifornia-studenter som spilte fangevoktere. Det første var eksperimentelle studier med forsøkspersoner som trodde de var med på et læringsforsøk, og som ga støt til en elev fastspent i en "elektrisk lærestol". Fangevokter-forsøkene gikk ut på at en gruppe studenter ble inndelt i fangevoktere og innsatte som ble satt i fengsel i universitetskjelleren og der bedt om å spille sine respektive roller. Jeg skal kort omtale begge forsøkene.
Forsøkene med "elektrisk lærestol"
I Milgrams (1963) forsøk med "elektrisk lærestol" får forsøkspersoner som oppgave å straffe med elektriske støt hver gang det kom feil svar fra en "elev" som satt bak veggen fastspent til en elektrisk stol. Forsøkspersonene visste ikke at "eleven" var en skuespiller som skrek og stønnet når liksom-støtene nærmet seg livsfarlig nivå. Elms og Milgram (1966) fant ingen signifikant forskjell med hensyn til "normalitet" mellom de lydige og de som motsatte seg ordren om å avgi maksimale støt. I Milgram (1963) forsøk med 40 menn var det 26 som adlød forsøkslederens ordre med å straffe offeret helt opp til det sterkeste støtet tilgjengelig på støtgeneratoren. I en dansk replikering av forsøket gikk både kvinner og menn opp til maksimal støtstyrke med det de trodde var 450 volt. I etterhånd forklarte en av forsøkspersonene at selv om hun opplevde dette som ille underveis, følte hun at hun måtte fortsette for ikke å ødelegge for forsøkslederen som hun fant svært så sympatisk. I dette tilfellet er det andre mekanismer som er virksomme enn autoritet og lydighet, som er de stikkord Milgram fremhever (sml. gjennomgangen av ulike forhold som kan ha vært virksomme i Bråten 1998a:180-185). Også Browning vektlegger andre forhold enn autoritet, nemlig konformitetspress som virksomt i bataljon 101.
Forsøk med simulert fengsel
Forsøksledernes autoritet spiller liten rolle i det andre forsøket som her skal omtales. Her er det studenter som spilte fangevoktere i en universitetskjeller og etterhvert tok det på alvor. Under prosessen forandret enkelte seg fra å være fredsommelige til å bli voldelige. Forsøkslederne hadde lagt opp forsøket for å vare to uker, men de måtte avbryte det allerede etter 6 dager. Det som overrasket forskerne mest var hvordan sadistisk oppførsel så lett situasjonsmessig kunne fremkalles i helt vanlige unge menn, og hvor lett det kunne smitte til de andre. Og dette var forsøkspersoner som nettopp var blitt valgt ut blant annet på grunnlag av følelsesmessig stabilitet (Zimbardo et al. i Rubin (red.) 1974). Her ble demonstrert hvordan en situasjonsdefinering på liksom ble situasjonsdefinering på alvor. Det illustrerer en variant av det såkalte Thomas-teoremet om hvordan en virkelighetsdefinisjon virkeliggjøres; i dette tilfelle om hvordan en simulert virkelighetsdefinisjon blir mer og mer reell. Den simulerte situasjon med å spille fangevokter i et "simulert" (etterlignet) fengsel forvandler "duer" til "hauker", og det utviklet seg tilløp til en "vi"-følelse blant fangevokterne etter hvert som situasjonen ble virkeliggjort og fangebehandlingen ble brutalisert..
Avdekker forsøkene noe som kaste lys over tjenere i organisert tilintetgjørelse?
Disse forsøkene med henholdsvis den "elektriske lærestol" og med studenter som spilte fangevoktere i etterlignede fengsler peker mot noen av de mekanismer som kan være virksomme når vanlige mennesker deltar i organiserte forbrytelser mot menneskeheten. Den plikttro tjener kan være med på å påføre lidelser og begå drap i lydighetens navn, fordi det tjener et "godt formål" og med ofrene utdefinert på en måte som får oppslutning og rettferdiggjørende gjennomslagskraft. Historien gir stadige eksempler på: den kirkelige inkvisisjon; føreren, folket og den utvalgte rase; føreren, partiet og den tidligere undertrykte klasse; bevegelsen; staten eller andre overordnede hensikter som "helliger midlene". I nazi-ideologien var det herrefolket som skulle rense verden for "utskudd"; blant dem var funksjonshemmede, sigøynere, og fremfor alt: jødene i Europa gjennom iverksetting av Holocaust.
Hitlers villige bødler og moderniteten (Goldhagen versus Bauman)
To kryssende perspektiver på Holocaust blir framsatt av henholdsvis Goldhagen (1996) og Bauman (1997). Den første vektlegger et antisemittisk kulturgrunnlag bygget opp over lang tid og som så å si ventet på å bli utløst; den andre fremhever det byråkratiske maskineri med sin egenartede umenneskeliggjørende logikk. Antagelig var begge nødvendige betingelser, men kanskje ikke tilstrekkelige betingelser. Jeg skal kort redegjøre for deres to studier.
"Hitler's villige bødler" (Goldhagen's studie)
I sin bok med tittelen Hitler's Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust avviser Goldhagen at Holocaust skulle kunne tilskrives ytre tvang, blind lydighet eller konformitetspress. Riktignok var det vanlige folk -- ikke patologiske avvikere -- som ble "Hitlers villige bødler". Men han avviser at det skulle kunne tilskrives noen av disse forhold: 1) ytre tvang, 2) blind lydighet, 3) konformitetspress, 4) byrakratisk ansvarsfraskrivelse, eller 5) uforstand. Han fremhever at de som virkeliggjorde Holocaust, var vanlige folk som fikk utløp for sitt jødehat som hadde bygget seg opp i det tyske folk. Overgriperne var oppildnet og ansporet av den form for antisemittisme som fikk dem til å anse at jødene burde utryddes ("that the Jews ought to die") (Goldhagen, 1996, s.14).
Per Egil Hegge (1997) forteller om hvordan den tyske sosiologen Jürgen Habermas har kastet seg inn i den tyske historikerstriden om hvilke sammenhenger som gjorde seg gjeldende under Holocaust. I sin hyldningstale til Goldhagen, som fikk tildelt demokratiprisen for 1997, erklærer Habermas seg i følge Hegge stort sett enig med et hovedsynspunkt hos Goldhagen. Ett premiss er at så mange vanlige tyskere deltok i jødeutryddelsen. Et annet premiss er dette: det gikk an å nekte å delta i utryddelsene uten risiko for eget liv (slik også eldre norske fangevoktere i nazi-leirene kunne nekte å mishandle og drepe serberne). Når likevel så mange vanlige tyskere deltok, så kan det tyde på at de hadde latt seg forlede til eller blitt overbevist om det at jødene fortjente å bli fordrevet og at det kanskje endog var berettiget med tilintetgjørelse. Habermas peker på at den som ut fra sin overbevisning er med på ugjerninger som han eller hun ellers tar avstand fra som avskyelige eller forkastelige, må ha [fått] sterke normative grunner til å rettferdiggjøre sine ugjerninger:
"Det onde er ikke den rene aggresjon som sådan, men aggresjon som gjerningsmannen føler seg berettiget til. Det onde blir det gode på vrangen." (Habermas i Hegges (1997) oversettelse)
Når det gjelder slik moralsk rettferdiggjøring, kommer jeg snart til hvordan Herbst (1976) utlegger en totalitær moral med utgangspunkt i et normativt bud om å befri verden for de(t) onde. Når dette blir bundet inn i en totalitær ideologi som benytter en enkelt to-verdi logikk der mennesker inndeles i en absolutt og ufravikelig forstand, så kan resultatet bli uhyggelig og umenneskelig. For eksempel blir i inkvisjonens lære om Satan som tar bolig i "heksens" legeme bålbrenningen uungåelig, og det uansett om torturen fremtvinger tilståelse eller ikke. Som Habermas sier, det onde blir det gode på vrangen -- tortur og vold som gjerningsmenn forledes til og forleder seg til å føler seg moralsk berettiget til.
Moderniteten (Baumans perspektiv)
Mens Goldhagen viser til at overgriperne, "vanlige tyskere", var oppildnet og ansporet av antisemittisme som hadde bygget seg opp gjennom indoktrinering over lang tid og som fikk dem til å slutte opp om Hitlers "endelige løsning",4 trekker Bauman (1997) dette i tvil i sin bok om Moderniteten og Holocaust. Han anfører at Holocaust ikke fremst var et utslag av rasehat hos det tyske folk, men nærmest kan forstås som en konsekvens av opplysningstiden og det moderne prosjekt, der nytte, produksjon og orden blir overordnede mål for nasjonalstaten, og der ansvar for medmennesker blir skjøvet over på et byråkrati, i et ansiktsløst saksbehandlingsapparat. Slik sett blir nazistenes utryddelsesmaskineri det ekstreme uttrykk for den moderne stat der enkeltindivider og personlig moralsk ansvar settes i parentes. Baumann forsøker å vise at det var ikke mellompersonlig hat som utfoldet seg i ansikt-til-ansikt møter mellom bøddel og ofre, men hele det tyske moderne samfunn som i sin helhet var virksomt i jødeutryddelsen. Som Arne Johan Vetlesen skriver i sitt etterord til Baumans bok på norsk:
"Folkemordet er flyttet ut av nærhetens setting og opp på et upersonlig byråkratisk nivå. [Folke]mordet er avmoralisert, det er sakliggjort, forvandlet fra et anliggende for hatende personer til en lidenskapsløs oppgave.....Samfunnet i sin moderne komplekse helhet rekrutteres for med størst mulig presisjon og effektivitet å fullføre den nye oppgave." (Vetlesen i Bauman 1997:.283).
Vetlesen etterlyser likevel individene i Baumans fremstilling. Hvor blir det av den enkeltes handling og samhandling som kaller på moralsk ansvarlighet?. Men det er kanskje dette som gjør Baumans analyse berettighet: Individet og den enkeltes ansvarlige (sam)handling faller utenfor det moderne byråkratiske maskineri. Dette er det vanskelig å få begrep om hvis en ikke også kan begrepsfeste virkemåten til sosiale systemer som funksjonelt tjenende subsystemer for den moderne staten, samtidig som individualitet, kroppslighet og menneskelighet per definisjon frakjennes de skarer som tjenestegjør i systemene. De er bokstavelig talt funksjonærer med presist definert rang og arbeidsoppgaver, og der deres individualitet, kropp og sjel ikke angår systemet, men bare er et omverdens-anliggende.
Tilintetgjørelsesystemers sosio-logikk: kommunikativt lukket modellmonopol
Og her at det at Luhmanns systemteori kommer inn med sin relevans. Bauman ser på nazistenes utryddelsesmaskineri som det ekstreme uttrykk for den moderne stat der enkeltindivider og personlig moralsk ansvar settes i parentes, og der deres individualitet, kropp og sjel bare blir et irrelevant omverdens-anliggende. Og slik sett kan Luhmanns systemteori om egen-gjendanning gjennom kommunikativ og bevissthetsmessig lukkethet brukes til å utfylle Baumans tankegang. Luhmanns teori som angår sosiale systemer, kommer inn på et mellomliggende nivå i forhold til Baumans samfunnsanalyse, men også på dette nivå med den samme utelukkelse av individ og moralsk ansvarlig samhandling fra systemers lukkede egenkommunikasjon. Moral er nærmest noe som angår en mellompersonlig overenskomst. Individer hører ikke hjemme i den sosiale systemverden. Det sosiale system gjendanner seg gjennom kommunikasjon, dvs. gjennom informasjon, meddelse og forståelse. Men systemets egen-kommunikasjon skjer utelukkende på systemets egne premisser. Og her deltar ikke individer. De hører til systemets omgivelser, og blir som individer brysomme omgivelser. Som tjenere i systemet er de blottet for individualitet, og blir bare funksjonelle tjenere i den kommunikative egen-gjendanning om systemets egentlige anliggender, og der det for all del gjelder å redusere omverdenens brysomme kompleksitet.
Selv om Luhmanns teori om sosiale systemers autopoietiske gjendanning (Luhmann 1984, 1986, 1997) neppe kan kjennes gyldig for sosiale systemer i sin allmennhet og snarere må regnes som idealtypisk, egner den seg til å begrepsfeste noe egenartet ved visse typer av kollektiver og fellesskap, spesielt når et monolittisk verdens-, menneske- og verdisyn får gjennomsyre all innadvendt kommunikasjon som rasjonale for systemets "produksjonsmål". For eksempel kom ideen om Herrefolket truet av undermennesker og u-mennesker ikke bare til å gjennomsyre nazistenens propagandamaskineri og indoktrinering av de unge, men ble en bærende grunnide for hele deres tilintetgjørelsesmaskineri.
Når en slik monolittisk kultur gjendanner seg som et modellmonopol i et kommunikativt lukket system, oppstår også spesielle vilkår for modellmakt. Når dette får samvirke med samfølelse gruppemedlemmene imellom, oppstår sterke krefter som kan kanaliseres i kommunikativt fellesskap (Gemeinschaft) i den "gode saks" tjeneste. Slik kan det kollektive sosiale system som et kommunikativt lukket system, med sin egen totalitære moral i form av en frelses- eller renselsesideologi, bli uhyggelig virksom til å fremkalle , "rasjonalisere" og "rettferdiggjøre" tilintetgjørelse..
Parallell med selvmordssekter?
Det kan synes å være en parallell mellom et kommunikativt lukket system som søker å utradere deler av sin omverden og et kommunikativt lukket kollektiv som forbereder sin egen tilintetgjørelse. Selvmordssekter, f.eks. den som førte til Guyana-massakeren i Jonestown 1978 og Himmelport-sekten som begikk kollektivt selvmord i påsken 1997 (beskrevet i Bråten 1998:178-80), synes å forene modellmakt-mekanismer med den type kommunikativ og bevissthetsmessig lukkethet som Luhmann (1984, 1986) fremhever i sin systemteori. Medlemmenes individualitet blir opphevet til fordel for fellesskapet. De underkaster seg en streng disiplin og gjendanner fellesskapet gjennom sterke og trygge "sannheter" -- gjennom et modellmonopol som ikke lar seg formidle til u(ten)forstående. Den enkelte har avskrevet sin individuelle virkelighetsoppfatning fra rekrutt-tiden og godtatt som endegyldig den virkelighetsdefinisjon som tillater hengivelse til fellesskap og fører, og som blir opprettholdt blant annet gjennom modellmakt-mekanismer. I tillegg kommer den avgjørende rolle som følelser spiller -- både i rekrutteringsprosessen med "love bombing" og affektiv-kognitiv dissonans, og innad i kollektivet med følelsesbinding til karismatiske førerskikkelser og samfølelse, forsterket av et problematisk forhold til omverdenen. Luhmann anser at et sosialt system er ute av stand til å formidle til sin omverden det som er vesentlig i systemets egen-definisjon. Den ekstreme religiøse eller politiske sekt har nettopp dette operative kjennetegn: den gjendanner seg ensidig innad gjennom en spesiell monologisk kommunikasjon som skaper en barriere av uforstand i forholdet til omverdenen (sml. Bråten 1998a:177-180). Riktignok anser Luhmann at kommunikasjon bare er "mulig som en begivenhet som overskrider bevissthetens lukkethet: en syntese av innhold i mer enn en bevissthet (Luhmann 1984:143). Men denne syntese av innhold kan -- som jeg har påvist -- bli monolittisk når motforestillinger utraderes, og når dialog mellom individer med kryssende forestillinger utdefineres fra systemets indre anliggende og egen-kommunikasjon. Da er det felles-bevisstheten, for eksempel om "frelsen" og den "rene, nye verden", som erstatter individenes dialogiske eller bevissthetmessige egen-gjendanning, og sekten kan gjendanne seg i en monologisk form for kommunikativ lukkethet som rasjonaliserer tilintetgjørelse av egne eller andre, utløst av konflikt med omverdenen..
Ut fra Luhmanns systemteori kan dette forventes: siden et sosialt system bare kan kommunisere innad, og dermed ikke kan kommunisere eller gjøre seg kommunikativt forståelig utad om det som er systemets eget og egentlige anliggende, så blir konflikt en av de få former for interaksjon med miljøet som gjenstår. For kommunikasjon om det som er vesentlig for systemet, er forbeholdt systemet selv. Og siden omverdenen per definisjon er et brysomt kompleksitetsproblem, så må omverdenen meningsmessig reduseres, dvs. omdefineres på en måte som reduserer variasjonsrikdommen i miljøet.
Og her kan vi trekke denne system-logikken videre, slik Luhmann ikke gjør. Siden kommunikasjon utad om det som er systemets eget-anliggende er umulig, innbyr en slik sosio-logikk til rettferdiggjøring av andre former for reduksjon av brysomme omverdensforhold. Det innbyr til konflikt, innbefattet voldelig konflikt, som en av formene for interaksjon med omverdenen. Angrep og forfølgelse blir legimitert ut fra systemet egen-definisjon som søkes pålegges omverdenen med vold: Verden må "renses" for det som ikke passer inn.
Modellmonopol i form av totalitær moral
Når et helt samfunn fremstår som et slikt kommunikativt lukket system -- ute av stand til å relatere seg kommunikativt til sin omverden om sitt eget-anliggende, fremstår krig og forfølgelse som en av de få mulige interaksjonsformer i konflikt med omverdenen. Det legitimeres gjennom å bli omdefinert i en annen språkdrakt. Den kollektive virkelighetsforståelsen, språket, ja, til og med moralen, får en slags totalitær og absolutt karakter --- som et enegyldig modellmonopol i den kultur som det sosiale system kommunikativt gjendanner, og som utelukker eller umuliggjør kommunikasjon ut fra andre forestillinger enn de som er i tråd med den monolittiske (tros)forestilling som er rådende i systemet (Bråten 1973, 1983, 1984).
For hva skjer når man blir doktrinert inn i et totalitært modellmonopol som påbyr en bestemt form for fremferd, og dermed får karakter av en slags totalitær moral? Nedenfor er angitt hvordan Herbst (1976) har utlagt dette.
I følge Aristotelisk logikk kan det ikke være tilfelle at en gjenstand både har og ikke har en og samme egenskap. Implisitt gjelder det også at en egenskap som er tilskrevet en gitt gjenstand er en varig egenskap. Hvis et modellmonopol på moralske prinsipper blir dannet og koblet sammen i en slik to-verdi-logikk, så kan moralen bli totalitær og adferden i tråd med normene dødbringende. I den engelske utgaven, "Alternatives to Hierarchies", har Herbst (1986) tatt for seg sammenhengen mellom totalitær logikk og adferdsregler. I det følgende skal jeg holde meg nært opp til det første-utkast han skrev. Han viser hva som følger av dette tilsynelatende harmløse moralske påbud:
Fri verden fra det onde!
Herbst viser hvordan noen grunnsetninger innenfor mannikeisk logikk kan danne en monolittisk struktur:
1) Mennesker er gode eller onde. Ett og samme menneske kan ikke være begge dele.
2) Et godt menneske har bare gode egenskaper. Et ondt menneske har bare onde egenskaper.
Disse hjelpesetninger bestemmer hvordan prinsippene virker:
3) Menneskelige egenskaper er permanente og lar seg ikke endre.
4) Menneskelige egenskaper kan identifiseres uten mistak.
For å unngå at en slik totalitær logikk ikke rammes av inkonsistens eller svekkes av uvisshet, kan setning 4) erstattes av denne konfliktløsningsmåten:
4') Hvis et menneske synes å ha både gode og onde egenskaper (som bryter med setning 2), så er enten de gode eller de onde egenskapene bare skinn-egenskaper.
Skulle ikke 4') bidra til å fjerne uoverenstemmelsen, så kan denne følgeregelen hjelpe:
4'') Hvis det fortsatt er uvisst om det er de gode eller onde egenskaper som er skinn-egenskaper, så anta at vedkommende faktisk er et ondt menneske.
To-verdi-logikken innbyr til å skille mellom gode og onde i en absolutt og ufravikelig forstand. Et eksempel i religiøs forstand finner vi i manikeisk logikk med sitt absolutt skille mellom det lyse og det mørke.5 Slik fremstår totalitær moral i en form som "rasjonaliserer" tilintetgjørelsens maskineri og "rettferdiggjør" gjerningene til dens moralske og rettsinnede tjenere.
"Den endelige løsning"
De rasjonaliserende nøkkeltemaer for den ideologiske treningen av medlemmene av SS og politistyrkene var blant annet disse: "Rase som grunnlaget for vår verdensanskuelse", "Blodsfellesskapet til det tyske folk", "Det jødiske spørsmål i Tyskland", og "Opprettholdelse av blodets renhet". Til grunn lå prosjektet med den "endelige løsning": Europa renset for jøder. Offiserene stod for indoktrineringen av sine mannskaper. Det gjaldt også for offiserene for reservepolitibataljon 101. Var da de menige i bataljon 101 spesielt indoktrinet i nazi-ideologien? Browning svarer et betinget ja; dette var innkalte reservestyrker, middelaldrende menn som hadde levd i en flod av rasistisk og antisemittistisk propaganda, og som nok kunne vært inngitt følelse av rasemessig overlegenhet og bøyet seg for en modellmektig definisjon av jødisk underordnethet og annerledeshet. Men uttrykkelig forberedt til oppgaven å drepe jøder var de så absolutt ikke: Browning (1993:183-84) finner ikke noe sted i indoktrineringsmateriale direktiver eller retningslinjer som skulle forberede politistyrker til å drepe uvæpnede jødiske kvinner og barn. Han anfører at både offiserer og menige var både uforberedt og overrasket over de morderiske oppgaver som ventet dem:
Influenced and conditioned in a general way [by the ideological indoctrination], imbued in particular with a sense of their own superiority and racial kinship as well as Jewish inferiority and otherness, many of them undoubtedly were; explicitly prepared for the task of killing Jews they most certainly were not." (Browning (1993:184).
Likevel ble de fleste av dem nesten som detasjerte "søvngjengere" drevet til å gjendanne denne første forferdelige massakre i en serie med massakre, der det unormale ble en uhyggelig rutine, og disse vanlige menn ble umennesker i sin detasjerte fremferd. I løpet av sommeren og høsten 1942 og 1943 steg antallet på massakrerte jøder og jøder deportert til tilintetgjørelseleire bare for denne bataljonen til 80.000.
Selv om de gjerningsmessig kunne være uforberedte, ble de viklet inn i en patologisk systemlogikk med sosiale konformitetskrav som flertallet (mellom 80 og 90 %) ikke kunne stå i mot. Og selv om de opprinnelig var blitt sosialisert inn i en kultur som ikke kalte på utrenskning, handlet de nå som middelaldrende menn innenfor en ideologisk horisont som bød på en slags rasjonaliserende "renselsesmoral" som kunne "fornuftiggjøre" og re-definere de kollektive ugjerningene i tråd med et totalitært verdisystem. Tilintetgjørelsens maskineri virkeliggjøres og gjendanner seg i et kommunikativt lukket sosialt system som anonymiserer ofrene og lammer gjerningsmennenes individuell bevissthet og følsomhet til fordel for det kollektive prosjekt. Under blant annet slike forhold ser det altså ut til at et flertall av vanlige mennesker uten patologiske brister kan bli fanget inn som tjenere i en patologisk system-logikk.
Når flertallet blir tilintetgjørelsens tjenere, hva får de fåtallige til å nekte?
For uavhengig av hverandre antyder både Christie (1972:169) og Lifton (1980:503) og Browning (1993:161) dette: noen og enhver av oss kunne like gjerne ha blitt som de krigsforbrytere de har studert. Nesten enhver kan komme til å slutte seg til et kollektiv kall om å utrydde til siste rest de grupper som tilskrives å være bærere av "the germ of death", skriver Lifton (1980:503). I den grad dette blir en modellmektig virkelighetsdefinisjon som det ikke stilles spørsmål ved og blir ledd i en totalitær ideologi som kaller på kollektiv oppslutning, i den grad er risikoen til stede for at individuelle moralske anfektelser og følelser blir passivisert. Ugjerningsmennene avvek ikke synlig fra andre hverken med hensyn til bakgrunn eller personlighetskjennetegn. De virket å være vanlige borgere med en viss moralinnsikt, uten alvorlige karaktersvikt, og som likevel hadde blitt drapsmenn innenfor en kollektiv sammenheng. Den samme normalitet viste seg også i Milgram-undersøkelsene. Elms og Milgram (1966) finner ingen signifikant forskjell på dem som var lydige og de som motsatte seg ordren om å avgi maksimale støt.
Tross alt var det et fåtall som gjennomgående nektet å ta del i tilintetgjørelsen
Men i dette dystre bildet er det likevel et lyspunkt: det forekom deltagere som maktet å motstå presset, som nektet å la seg kalle til å bli torturister og tilintetgjørelsens tjenere. I Brownings studie var det reservepolitifolk (mellom 10 og 20 %) som nektet å være med masselikvideringen, og det uten at det fikk disiplinære konsekvenser for dem. Det viste seg tross alt en viss forskjell på hvordan folk oppførte seg under disse ekstreme forhold: En liten kjerne ble ihuga drapsmenn som frivillig oppsøkte "jødejakt" og etter hvert entusiastiske stilte opp i avrettelsespatruljer; et stort flertall som ikke lette etter anledninger til å drepe og noen ganger avstod, men ikke desto mindre stilte opp med å skyte og med å renske gettoer, og et mindretall som nektet eller unngikk å delta. (En skal merke seg at det var mulig innta en slik holdning. Browning viser til studier av en rekke krigsforbryterdokumenter der det fremgår av de mer enn hundre etterkrigsrettsaker at nekt eller unnvikelse av ordre om å drepe sivile ikke har ført til alvorlig avstraffelser.)
Browning sammenligner denne fordelingen med oppførselen til de som spilte fangevoktere i forsøket på Stanford universitetet i California. Her fant Zimbardo og hans medarbeidere at det var omkring en tredjedel av "fangevokterne" som ble brutale og hårdhendte ("cruel and tough"), to av de 11 vaktene avholdt seg fra å straffe fangene, mens en mellomgruppe var hårdhendte, men reale ("tough but fair").
Browning sammenligner også med fordelingen blant dem som deltok i Milgrams forsøk med "den elektriske lærestol". Han finner at Milgrams avdekkinger og innsikter synes å stemme med hans inntrykk av mennene i reservebataljonen. Men snarere enn lydighet overfor autoritet synes konformitet å ha gjort seg gjeldende; gjøre som de andre -- ikke stikke seg ut. I Milgrams forsøk var det tross alt 14 av 40 menn som ikke ville følge forsøkslederens ordre. I de danske forsøkene var det også flere som nektet å gå opp til de høyeste volt-nivåene. Noen var i stand til å oppheve forsøkslederens modellmakt, visste nok om elektrisk spenning og volt til ikke å ville bøye seg for forsøkslederens forsikring om at "det blir ingen varige vevskader". Og videre viste det seg at jo nærmere forsøkspersonene kom ofrene, og jo større avstand det var til forsøksleder, jo flere var det som nektet å følge ordren om å gi høye, livsfarlige støt. I sin studie finner Christie at det var de fangevoktere som var eldre, med mer bakgrunnserfaring, som motsatte seg å bli torturister og drapsmenn. På den annen side var ugjerningsmennene i bataljon 101 alle middelaldrende politifolk. Og også Auschwitz-legene måtte forventes å ha normalmenneskelig bakgrunnserfaring. Til forskjell fra de nazistiske leger som Lifton intervjuet, kan enkelte overlevende jødiske ofre fra dødsleirene fortelle om leger og andre i maktapparatet (sml. Schindlers liste) som har ydet hjelp og støtte, og som oppviste en motstandskamp i det skjulte.
Spørsmålet om "vaksine" mot å bli eller påkalle tilintetgjørelsens tjenere
Hva er det så som kan få et fåtall til å motsette seg å følge det flertall som i samme situasjon blir tilintetgjørelsens tjenere? Er det evnen til etisk reflektert bevissthet? Jeg tror ikke uten videre det. Hvis dette var tilfelle, skulle vi kunne ha ventet av opplyste leger som kunne sin lege-etikk at de hadde visst bedre, og vi skulle ha ventet at et flertall av studenter med etikk som ledd i sin allmenne universitetsutdannelse hadde vist seg mer motstandsdyktige i de forsøk som de deltok i.
Men hvis de tilskrives opprinnelig å ha hatt en naturgitt moralfølelse av det slag spedbarn og småbarn kan oppvise, hvordan kunne denne bli passifisert eller satt i parentes? Er det slik at dette naturgrunnlaget i et flertall under oppveksten blir forhindret fra å utfolde seg og blir avskåret fra å kunne være virksom, eller under senere sosialisering og indoktrinering blir pervertert og omdefinert i absoluttistiske moralsystemer uten rom for dialog?
I den samfølelse og omsorgsfølelse som spedbarn kan oppvise, ligger nok et grunnlag for å kunne motstå press om å delta i tilintetgjørelseoperasjoner i den sak som er kollektivt definert som rettet mot "ondskap", men antagelig bare hvis også vi er i stand til å holde ved like dialogen i oss selv og med andre som ensidig og enstemmig forsøker å pålegge oss å være med på logikken med hensikten som helliger midlet. Men det forutsetter kan hende erkjennelse av hvor lett vi lar oss forlede av modellmektige virkelighetsdefinisjoner. Det kan være avgjørende i en motstandskamp mot kollektive krefter som forleder oss til å overskride de samme moralske normer som synes være grunnlagt i spedbarns naturlige væremøte. Skal vi kunne unngå at historien gjentar seg i nye uhyggelige varianter, rekker det ikke å dokumentere og minne om Holocaust, selv om det er en nødvendig betingelse. Kanskje kan det virke som en "vaksine" hvis vi erkjenner og tar dette inn over oss:
Under bestemte betingelser kan noen og enhver av oss -- uansett hvor velutdannede og "opplyste" vi måtte være -- komme til å ta del i tortur og tilintetgjørelse. Blant virksomme betingelser er det kollektive og følelsesmessige fellesskap som er kommunikativt lukket om å understøtte "den gode sak" som helliger midlene. Det virker som vi lar oss lettere forlede jo mer vi kan støtte oss på modellmektige definisjoner av ofrene som "djevler" eller "skadedyr" eller "umennesker" og slik blir i stand til å rettferdiggjøre -- til og med moralsk -- at vi blir med på systematisert vold og tilintetgjørelse.
Men da må vi være i stand til å gjennomskue den drepende handlingslogikk som utelukker alternativer og den rettferdiggjørelse som absolutte moralsystemer tilbyr. Som kulturelle artsvesener har vi ikke bare som særkjenne Jeg-Du dialogen i Bubers forstand, men også en enestående evne til følge det kollektive kallet i våre kulturelle fellesskap om å bli tilintetgjørelsens tjenere i den "gode saks" tjeneste, og der blant annet modellmektige mekanismer hjelper oss til å rettferdiggjøre våre ugjerninger.
Så hvor fikk fåtallet som nektet sin motstandskraft fra?
Jeg har antydet at de med motstandskraft på et vis må ha vært i stand til å overskride eller gjennomskue kollektive kulturelle forhold og mekanismer som forleder andre og like alminnelige mennesker til å bli tjenere i maskinerier for systematisert vold og tilintetgjørelse. Kanskje har dette inngitt motstandskraft:
For det første kan dette motstandsdyktige fåtallet ha holdt fast ved sin individuelle dialogiske bevissthet og ikke bøyd seg for den form for kommunikativ lukket system-logikk som har fått flertallet til å oppleve tilhørighet med et kollektiv og føye seg under et lederskap slik at de nærmest bevisstløst gikk opp i en slags felles "bevissthet" om verdien av det kollektive prosjekt
For det andre, har dette fåtallet ikke latt seg bli overkjørt av systemets egen-kommunikasjon om en form for totalitær logikk som gir modellmonopol til en slags renselseslære som nærmest får en moralsk karakter med påbud om å tjene denne gode sak. De har vært i stand til å påkalle alternative og korrigerende perspektiver til kallet om å befri verden fra de(t) onde.
For det tredje, har dette fåtallet våget og holdt ut å være avvikere, og ikke gitt etter for et konformitetspress om å virke som operatører i et utryddelsesmaskineri som uvirkeliggjør flertallets ugjerninger ved at de gjentas og gjentas som om de var maskin-rutiner, og med den følelsesmessige "nummenhet" som dette åpner for..
Og for det fjerde, har kanskje dette fåtallet vært i stand til å oppheve modellmektige definisjoner som stempler og utdefinerer ofrene som ikke-mennesker, og anonymiserer dem gjennom å bli gjort til tellbare gjenstander med numre. De har bevart sin menneskelige evne til å se ofrene som individuelle subjekter med navn og nærhet. Dermed har også deres naturgitte evne for delaktighet kunne blitt mobilisert -- hvis de da har orket å stå ut med de lidelser deres kolleger har vært skyld i. Uansett har de ved sin motstand vist at de ikke er like-gyldige i forhold til det som skjedde.
Elie Wiesel en av de få som overlevde Auschwitz, og som fikk Nobels fredspris for sitt uttrettelige virke som budbringer om Holocaust. Han advarer mot tausheten, mot likegyldigheten og som er farligere enn selve hatet, for hat kan forvandles til sinne som skapende og delaktig aktivitet. Wiesel (1986) tar til orde for et moralsk samfunn av deltagere, ikke tilskuere. Tilskueren, betrakteren, som til og med kan være moralsk fordømmende ut fra sine upersonlige rettesnorer, er som uengasjert utenforstående lett også uforstående og dermed i en forstand den som gjør alt like gyldig. Tilskueren gjør andre til gjenstander for skuen, og fratar dem dermed dermed deres navn som subjektivt eksisterende individer. .
Det motsatte av likegyldighet og gjenstandsgjøren er delaktighet, dialog og respekt for andre -- ikke møte vold med vold som ufravikelig avler selvforsterkende onde sirkler. Men det uhyggelige er at som tilintetgjørelsens tjenere er vi så langt fra tilskuere, men vanlige folk som oppviser delaktighet -- om ikke med ofrene, så med kolleger i det kollektive og kulturelle fellesskap som påkaller våre ugjerninger og berettiger dem med modellmektige definisjoner.
1 Dette essay bygger delvis på min forelesning "Totalitarian morality and model power" på et doktorgradsseminar/post.doc.workshop om 'Autopoiesis and Organizational Ethics' (Universitetet i Oslo, mars 1995) som jeg arrangerte med Niklas Luhmann. Noen bruddstykkerer tatt med fra kap.4 i Modeller av menneske og samfunn (Universitetsforlaget 1981) og fra kap. 5 og 10 i Kommunikasjon og samspill fra fødsel til alderdom (Tano Aschehoug 1998). Erkjennelsen av hvordan Luhmanns teori om kommunikativt lukkede sosiale systemer -- i kombinasjon med modellmakt-teorien -- passer på tilintetgjørelsesfenomener, har jeg først kommet til i ettertid.
2 Også Det internasjonale Røde Kors i Sveits hadde fått detaljert informasjon om jødeutryddelsen, men valgte å fortie -- angivelig av hensyn til det arbeid som Røde Kors utførte i vanlige krigsfangeleire.
3 Ut fra min teori om at vi er født med en opprinnelig virtuell annen ("virtual other") som utfyller vårt kroppslige selv, er det ikke nødvendig å snakke om noen "fordobling" av selvet slik Lifton beskrivet det. Slik jeg ser det, var det nazi-legens virtuelle annen som splitter seg fra legens kroppslig selv og blir dette Auschwits-selvet som Lifton beskriver. Derfor blir det ikke rom for annet enn det kollektive fellesskapet med de andre legene og tilintetgjørere i utryddelsesapparatet. Den følelsesmessige nummenhet gjelder ofrene som det ikke er rom for i deltager-rommet, som fylles av fellesskapet (Gemeinschaft) med de andre legene.
4 Mens Goldhagen fremhever som hoveddrivkraft den antisemittisme som hadde bygget seg opp, nærmest som om det bare manglet for Hitler å sette i kraft det tyske folks utryddelsesorienterte jødehat, blir dette avvist av enkelte tyske historikere. Wolfgang Mommsen viser for eksempel til 'Krystallnatten' som ble iverksatt av nazistene 9.november 1939, og som innledet et nytt stadium i deres systematiske forfølgelse og tilintetgjørelse. NS-regimet brukte en ung jødes personlig motiverte mord på en tysk diplomat i Paris som påskudd for systematiske aksjoner mot tyske jøder. Goebbels og Hitler fremstilte forfølgelsene de satte i verk "som uttrykk for "folkets vrede" [...] og en advarsel mot "verdensherrejødedommen" og dens angivelige anti-tyske aktivitet. Men NS-ledelsen forregnet seg da den trodde at aksjonene ville utløse en bølge av antisemittisme i befolkningen. På få unntak nær måtte stormtroppene gjøre jobben alene. Befolkningen skal ha sett på med ubehag, om enn uten protester. På massemøter formidlet propagandafilmer hvordan folk begeistret hyldet Hitlers og Goebbels taler om "herrefolket", og mange ble nok revet med. Myndigheter og tjenstepersoner i de lokale og sentrale byråkratier kom til å bli lydige tjenere i det som skulle bli nazistenes utryddelsesmaskineri for transport og oppsamling for "den endelige løsning".
5 Jeg er Helge Høibraaten takk skyldig for denne henvisningen under min forelesning.
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE