8 Skinndialog og dialog i vitenformidling og brukermedvirkning
Skinndialog og medvirkning. Hvordan slippe til brukernes egne erfaringer?
La meg gjengi en anekdote (som jeg plukket opp fra innsenderspalten i et fagtidsskrift) om en lege og en pasient med hjerneskade som kan ha forårsaket benevningssvikt (anomisk afasi). Hjerneskaden ga seg utslag i at pasienten tydeligvis ikke klarte å sette ord på gjenstander. Hver gang pasienten kommer på besøk, trekker legen frem skrivepennen fra sin brystlomme og ber pasienten å fortelle ham hva det er for noe, og hver gang blir pasienten svar skyldig -- inntil en dag da legen spurte: "Men kan kanskje du si meg hvem jeg er, da?". Da kom svaret prompte: "Jo, det skal jeg si deg. Du er den med alle pennene!" (Fig. 8.1)
Det personlige spørsmålet utløste objekt-benevningen som ledd i en mer omfattende fortelling om hvem legen var, slik pasienten hadde opplevd ham under de tidligere besøkene. Dermed ble en kommunikativ sirkel blitt verbalt etablert dem i mellom, og de kan fortsette samtalen. Men til tross for at pasienten tidligere hadde vansker med å finne ord, har de likevel kommunisert med hverandre under alle besøkene. Det har skjedd gjennom deres kroppspråklige og oppmerksomhetsmessige kontakt. Slik kontakt er direkte og umiddelbar (den indre sirkel i modellen ovenfor), til forskjell fra deres verbale kommunikasjon som formidles av begreper, forestillinger og koder, dvs. kulturelt etablerte formulerings- og tydingsregler for innkoding av meningsinnhold til verbale uttrykk og for avkoding (fortolkning) av inntrykk til meningsfylt innhold. Dermed har de etablert en verbal-formidlet kommunikativ sirkel som legger seg utenpå og utfyller den direkte kroppspråklige kontakten og som utfolder seg i den dagligspråklige symbolverden som de har felles. Det er i denne symbolverdenen at modellmakt kan gjøre seg gjeldende og en samtale bli en skinndialog på den enes premisser som tilkjennes av den andre å sitte inne med "fasitsvarene", slik for eksempel legen kan innby til. Dette er mitt tema, men la oss først se på ved hjelp av kommunikasjonsskjemaet i Figur 8.1 hvordan en samtale normalt kan forløpe.
Kommunikasjonsmodellen utdypet: Grunnlag for komplementaritet i språklig sammenheng
Verbalspråklig kommunikasjon omfatter formulering (innkoding) av meningsinnhold til verbale uttrykk og tyding (avkoding) av inntrykk til meningsfylt innhold. Det gir grunnlag for felles forståelse i den grad deltagerne deler en fellesspråklig meningsverden og har tilgang til symbolminne, og som også kan understøttes av ekstra-språklig oppmerksomhetskontakt i mer direkte og umiddelbart følt forstand. .
Som allerede G. H. Mead (1934) påviste, kan den som ytrer seg i en samtale regulere sin egen ytring gjennom sin egen indre foregriping av den andres respons på den ytring som er i ferd med å bli fremsatt. Denne prosessen kaller Rommetveit (1968) antesiperende avkoding. Han fremhever innkoding og avkoding som komplementære (gjensidig utfyllende) prosesser i språkhandlingen. I den språklige innkoding er det innbygd forventninger om avkoding, og lytterens avkoding er taler-orientert og sikter på rekonstruksjon av det som taler intenderer å gjøre kjent, som en opplevelse på ny av intendert budskap.. Det sentrale ved Meads tese om perspektivtagning anlagt på kodingsforløp, er antagelsen om at kommunikasjon forutsetter et gjensidig utfyllende forhold mellom de to deltagere, og dessuten indre sirkler i et mentalt felt som tillater at en kan "sette seg i den andres sted". Med henvisning til en rekke forsøk og studier understreker Rommetveit (1972:178) at komplementariteten i språkhandlingen gir seg til kjenne på alle nivåer. I en dialog eller et løpende samtaleforlöp kan skillet mellom taler og tilhører bli opphevet. Det blir en løpende veksling mellom taler- og tilhørerposisjoner. Begge må så å si innordne seg samtalens premisser som en intersubjektiv helhet som om de inngår en "kontrakt" om en felles kontekst, samtidig som de allerede er virksomme innenfor en slik felles kontekst. Det kommer i stand et gjensidig utfyllende samspill takket være de to deltageres evne til å kunne ta hverandres perspektiv.
Nå går det an å utvide denne antagelsen om perspektivtagning under kodingsforløp ved å anta at også mottageren kan sette seg i avsenders sted, ta hennes perspektiv og bruke dette i en ettergripende innkoding som regulering av egen avkoding. Det vil si at egen inn- og avkoding kan reguleres gjennom henholdsvis foregriping av den andres avkoding og ettergriping av den andres innkoding (Bråten 1973ab). En slik evne innebærer at indre mentale prøvingsprosesser blir aktivisert i deltagerne som om de spør seg: 'Ville jeg i den annens sted kunne forstå (avkode) det jeg er i ferd med å si slik at den andre får tak i det meningsinnhold som jeg forsøker å uttrykke?' ' Slik jeg nå forstår den andre, ville jeg i den annens sted ha uttrykt (innkodet) det slik som den andre har uttrykt seg?' Slik kan foregriping og etterligning av den andres inn- og avkodingsforløp gjennom mental simulering brukes i en slags ubevisst regulering og modifisering av egne uttrykk og egen forståelse.
Dette ville i fortsettelsen av samtalen i eksemplet ovenfor få legen til å avstå fra å anvende det fagspråk som han benytter overfor sine medisinske kolleger i forsøk på å gi uttrykk for sine mentale modeller av skadebildet og for sine metaforestillinger om pasientens manglende evne til å gi verbale uttrykk for sine forestillinger. Renset for medisinsk fagsjargong med latinske spesialuttrykk så vil han og pasienten kanskje også få i stand kommunikasjon på et meta-nivå, det vil si kunne kommunisere om kommunikasjonen dem i mellom og om hva den forteller om pasientens skadetilstand og verbalspråklige utslag. Dermed aktiviseres mentale modeller og metaforestillinger om hans symboliserbare mentale forestillinger, dsv. slike som lå til grunn for legens forsøksvise spørsmål om pennen i utgangspunktet.
Vanligvis forløper samtaler så selvsagt og uforstyrret at vi neppe trenger å ty til mentale modeller av hverandre for å forstå hverandre. Vi forstår hverandre i kraft av at vi tar hverandres perspektiv innenfor den fellesspråklige symbolverden som samtalen utfolder seg innenfor. Men noen ganger hender det at vi ikke bare forstår og tar den andres perspektiv, men til og med lar oss "bergta" av det i den grad at vi underkjenner vårt eget. I medisinske sammenhenger kan dette være en alvorlig sak, siden vi som pasienter gjerne ønsker å tilskrive legen å sitte inne med kompetansen til å kunne fastslå hva som "egentlig" feiler oss; hva lidelsen går ut.
Virkelighetsdefinisjoner og modellmakt
Og som pasienter er vi nærmest blitt sosialiserte til å godta legens definisjon av våre lidelser. Vi forventer gjerne å bli møtt med gyldige svar, ja, til og med måten som spørsmål skal stilles om symptomer og lidelser, er noe som blir tillagt den sakkyndige med medisinsk kompetanse. Selv om det er pasientens lidelse, forventes det at legen, ikke pasienten, kan stille de rette spørsmål, og som åpner for fasitsvarene. Det er dette som skaper for vilkår for den type form for avmakt som jeg kaller modellmakt:
Når en modell (kartet) blir forvekslet med saksområdet (terrenget), og opphavs-personen for modellen tilskrives å være kunnskapskilde for fasitsvar på spørsmål om hvordan virkeligheten "egentlig" forholder seg, aktualiseres spørsmål om *modellmakt. I vitenskapelig sammenheng har f.eks. Aristoteles' syllogismelære, Evklids geometri med parallellaksiomet, og Piagets teori om barns kognitive utvikling hatt status som modellmonopol....
Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelig-hetsmodell som de andre tilskriver som kilde for enegyldige svar på spørsmål om et bestemt saksområde, og som utelukker spørsmålshorisonten for alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner. Det medfører at en tilsynelatende dialog blir en skinndialog på de kunnskapsrikes (modellmektiges) premisser. (Sosiologisk leksikon 1997, ss. 208-209).
Ytterligere forhold som lett fremmer sin modellmakt er dette: Ikke bare fasitsvar, men endog måtene som spørsmål skal formuleres på, er underlagt føringer og reguleringer. Det innebærer at den modellmektige med sin medisinske kompetanse ikke bare tilkjennes å sitte inne med "fasitsvarene", men også så å si med "fasitspørsmålene". Dette kan få konsekvenser. I noen tilfelle kan til og med en pasient med sin egen adferd bidra til å gyldiggjøre en modellmektig definisjon av lidelsen som i utgangspunktet var ugyldig. På 1920-tallet formulerte sosiologen William I. Thomas dette teoremet: Slik du definerer en situasjon for å være virkelig, slik blir den virkelig(gjort) i sine konsekvenser. I situasjoner der dette er virksomt blir det om å gjøre at pasienten er med på å definere sin egen situasjon også på egne premisser og ikke bare ut fra legens situasjonsdefinisjon som enegyldig. En dialogisk krysning der både legens og pasientens innsikt og erfaringer gjensidig kan utfylle hverandre kan åpne for en overskridende og kanskje mer adekvat forståelse.
Formålet med brukermedvirkning i medisinske rehabiliteringssammenhenger er at brukeren skal kunne ta aktiv del i de valg som foretas, og som direkte angår brukerens situasjon. Idealet blir en dialog mellom gjensidig utfyllende perspektiver, der sykehuspersonalets perspektiv og brukerens perspektiv gjensidig får berike hverandre. Men da blir det sentralt å avdekke forhold som kan gjøre slike situasjoner med brukermedvirkning til en skinndialog, dvs. til en tildekket monolog med virkelighetsdefinisjoner som ensidig godtas på den medisinske kompetansens premisser.
Kan den terapeutiske samtale bli dialogisk?
Noe av den samme utfordringen gjelder terapi som en dialogisk prosess. Den amerikanske psykoterapeuten Harlene Anderson (1997, kap. 6) har sammen med sin kollega, Harold Goolishian, lyktes med bidrag overfor pasienter som først kommer til dem etter en lang klinisk "karriere". Hun denne oppskriften på sin terapeutiske fremgangsmåte: Anta en grunnleggende dialogisk holdning til den andre, der du til og med legger vekk merkelapper som "pasient" og "sinnslidelse" og ikke betrakter deg selv som noen ekspert, bortsett fra kanskje på dialogisk samtale. Fremgangsmåten består nærmest i å bli en slags samtalemessig "turkamerat" med den andre, og der veien på et vis blir til mens de går, snarere enn at terapeutene implisitt eller eksplisitt skulle være veivisere. De har satt seg inn i modellmakt-teorien og det dialogiske motstykke med måter å oppheve et modellmonopol og skape et dialogisk deltager-rom for skapende gjensidig utfoldelse og erkjennelse. Her er noen glimt fra den dialogiske erkjennelse som Harlene Anderson gir uttrykk for:
Terapeuten deltar i og opprettholder med seg selv et indre dialogrom,
og skaper og opprettholder en dialog med brukeren.
Brukeren deltar i indre dialog med seg selv,
og brukere deltar i dialog med hverandre.
Brukeren deltar i dialoger med seg selv og andre utenfor terapi-rommet.
Terapeuten deltar i dialoger med seg selv og andre utenfor terapi-rommet.
Med erkjennelse av slike prosesser kan indre og ytre dialoger bli en skapende og grenseoverskridende prosess, og gjennom det åpne for erkjennelse og omforming på brukerens premisser. Det forutsetter at samtalene ikke forfaller til tilslørte monologer på ett snevert sett premisser som stenger ute alternative, berikende og grenseoverskridende synspunkter. Hvis brukeren under veis blir formidlet brøkker av de psykoanalytiske eller medisinske kunnskapsområder, og derigjennom tilskriver den sakkyndige å sitte inne med nøklene til løsning på problemene, så forfaller brukermedvirkning og tilsynelatende dialog til skinndialog.
Kunnskapsformidling -- ut fra ensidig syn eller åpen for andres
Når vi spør om våre holdninger til andres kunnskap, innbys vi samtidig til å reflektere over dette: Kan kunnskap være lokal i forhold til egen ståplass og relativ til kunnskap utviklet på andres premisser? Kan kunnskap utvikles og formidles som en dialogisk prosess -- dvs. der du med din kunnskaps-bakgrunn og jeg med min kunnskapsbakgrunn kan tre inn i en skapende dialog om et felles emne og gjensidig utfylle og berike hverandre? Svaret er ja, men ikke uten forbehold; det forutsetter -- som jeg skal forsøke å vise -- at bordet for samtalen ikke er ensidig dekket ut fra den ene parts premisser slik at den andre parts kunnskap blir satt i parentes og utdefinert som irrelevant.
Forhold som fremmer modellmakt og skinn-dialog
Men går ikke nettopp kunnskapsformidling ut på at den som er rik på kunnskap skal la den andre få del i denne kunnskapen, kan vi spørre, og er ikke kunnskap noe som er gyldig på tvers av alle ståplasser og premisser, som for eksempel i geometri eller logikk? Hva har dialog her å gjøre?
Eksempel på et modellmonopol i geometri. - La meg ta et eksempel fra geometri. Frem til 1800-tallet trodde man at de geometriske "sannheter" i form av aksiomer var fastlagt enn gang for alle av Evklid. Han samlet sin tids geometriske viten i Elementer omkring år 300 f.Kr. Men så hendte det omkring 1820 at matematikeren Gauss fikk et besøkende fra Ungarn som sa noe sånt som dette: "Se her, sønnen min er nok gal. Han vil erstatte Evklids parallell-aksiom. Han mener seg å ha funnet frem til en geometri der det gjennom et hvert punkt i et plan går to eller flere linjer - ikke bare én - som er parallelle til et gitt linje." Det var ungareren Bólyai som faren snakket om. Det hører til historien at Evklid selv hadde vært i tvil om sitt parallellaksiom, og at også Gauss hadde prøvd seg med alternativer. Men han hadde lagt det i skuffen - inntil dette besøket, og som innvarslet alternative ikke-evklidske geometrier.
Dermed var et "modell-monopol" blitt opphevet -- et modellmonopol som hadde bestått i mer enn 2000 år. Så lenge det fikk være enerådende perspektiv, ga det fasiten for svar -- ja, til og med for de rette spørsmål -- som om de var fastlagt og gitt en gang for alle. Dermed ville ethvert forsøk på dialog om punkter og linjer måte bli en skinn-dialog. Skinn-dialogen som oppstår når "bordet dekkes" for utvikling og formidling av kunnskap ut fra et ensidig syn, som gjør at den ene part blir modellmektig og tilskrives fasitsvarene, og slik at den annens parts erfaringsbakgrunn utdefineres som ikke-kunnskap.
Eksempel på et modellmakt i tidligere forståelse av spedbarn. - La meg gi et eksempel fra utviklingspsykologi og formidling til foreldre. I lang tid fikk foreldre med spedbarn dosert vedtatte psykologiske og medisinske "sannheter"om at spedbarn var kontaktløse og egensentrerte -- bl.a. i dr. Spochs håndbøker for mødre og fra lærebøker og lærerstol. De som hadde opplevd gjensidig kontakt allerede fra fødselen, fikk avskrevet sine erfaringer som "hønemor-tilskrivelser." Hvis de mente seg å ha sett sine nyfødte etterlignet deres ansiktsuttrykk, så var det kun en refleks eller tilfeldighet. Og hvis foreldre mente at den nyfødte hadde smilt til dem, så var det bare grimaser som skyldes at den babyen hadde fått luft i magen. Og i likhet med mange forskere, bøyde mange foreldre seg for modellmakten og tilskrev egne opplevelser med barna som villfarelser, bergtatt som de var av det modellmonopol som Freud og Piaget hadde grunnlagt med sitt syn på spedbarnet som asosialt, egensentrert og kontaktløst.
Idag er også dette modellmonpolet på vei til å bli opphevet. Vi har for lengst dokumentert at 15 minutter gamle kan ta etter voksnes ansiktsgester, at 12 måneder gamle kan oppvise og gjengjelde omsorg, og at allerede under de første ukene begynner et gjensidig dialog-lignende samspill med omsorgsgivere som vi kan kalle protodialog. Slik begynner også læringen i de første samspill -- og i dialogens form.
Sokratisk dialog som skinn-dialog?
Og i den verbale dialogens form er det vi møter det klassiske dannelsesidealet hos Platon -- slik han fremstiller Sokrates-dialogene for oss som vei til erkjennelse. I Gorgias drøfter for eksempel Sokrates retoriske overtalelsesmåter med retorikeren og hans disipler. Men er dette eksempet på en dialog der begge parter får utvikle og uttrykke sine perspektiver på egne premisser? Legg merke til hvordan Sokrates styrer samtalen ved sin grensedragende bestemte måte å spørre på -- som om han kan foregripe utfallet på den og har boken med fasitsvarene under armen. Da blir det en skinn-dialog.
Sokrates avslutter da også med det råd at du bør lytte til vise menn inntil du kan tenke og tale for deg selv. Dette er i tråd med læren til Platon (som legger ordene i munnen på Sokrates) om at slike vise menn skulle styre staten. Han unnlater imidlertid å peke på at hvis du lytter lenge nok og begrenset nok bare til disse samme vise menn, og godtar det de har å fortelle som enegyldig kunnskap, kan du komme til å tenke og tale kun i deres termer og på deres premisser. Hva mer er -- gjennom dette vil de indirekte kunne kontrollere deg, for du er blitt tilvendt å vende seg til disse vise menn for å få fasitsvarene. Og siden du nå er blitt tilvendt å tenke og spørre kun på deres premisser, kan de til og med foregripe dine spørsmål formulert innenfor og i kraft av det enerådende perspektiv som de har utviklet om de "evige og endegyldige" sannheter. Dermed har du på et vis gitt dem kontrollen over din forståelse. Det kaller jeg modellmakt.
Idealtypiske (ikke ideelle) betingelser for modellmakt
Grunnlaget for modellmakt blir lagt når et saksområdet blir avgrenset eller forutfastsatt slik at bare den ene part (A) fremstår som rik på relevante begreper og forestillinger, mens de andre (B) finner seg fattige på relevante modellressurser. A kaller jeg en modellsterk og B modellsvak, definert i forhold til hverandre med hensyn til det gitte saksområdet (D). Dette er skjematisk angitt i Figur 8.2.
Det er den modellsvake B som slik skaper sin egen
avmakt gjennom å tilskrive den annen part å
sitte inne med "fasitsvarene" og dermed
bidrar til å opprettholde A's modellmonopol.
Forhold som fremmer et modellmonopol og gjør
samtale til skinndialog er bl.a. disse:
(a) Saksrområdet er stabilt og definert på modellmektige A's premisser.
(b) Samtalerom utelukker andre perspektiver enn A's perspektiv.
(c) Kunnskapen (modellen) er utviklet på A's ståplasss og
(d) godtatt av B som enegyldig -- kanskje endog endegyldig -- kilde til "fasitsvar" på spørsmål om saksområdet D, og til og med som grunnlag for å stille de eneste "rette" spørsmål om D.
Som jeg snere skal vise, gir denne listen en nøkkel til å oppheve et modellmonopol. Men først nok et eksempel fra vitenskapshistorien.
Et eksempel på modellmonopol i logikk. - Modellmakt har intet med intelligens å gjøre. Det følger av vår evne til å ta andres perspektiv, noen ganger i den grad at vi blir "bergtatt2 av det og dermed fornekter egen-erfaring og alternative forestillinger. La meg gi nok et eksempel fra vitenskapshistorien -- denne gang om logikken, om en briljant matematiker og filosof, Leibniz (kall ham B i figur 8.2) som bøyde seg modellmakten til en som hadde gått i graven 2000 år tidligere, nemlig Aristoteles (kall ham A i figur 8.2). Leibniz var like ved å introdusere et alternativ til Aristoteles' syllogismelære. Men det dukket stadig opp feil under hans arbeid med syllogismelæren -- feil som Leibniz tilskrev seg selv og ikke opphavsmannen. Derfor avsto han fra å publisere. Og det skulle bli andre som 150 år senere fikk æren for å introdusere matematisk logikk.
Igjen får vi illustrert hvordan tenkere og forskere kan underordner seg perspektivet i et vitenskapsmiljø som enerådende og dermed stilne spørsmålshorisonten. Kunnnskapen (modellen) utviklet på A's ståplasss blir godtatt av den annen part B som enegyldig -- kanskje endog som endegyldig -- kilde til svar på spørsmål, og feil som måtte oppstå tilskrives å å skyldes egne misforståelser.
Forhold som opphever modellmakt og åpner for dialog mellom kryssende perspektiver
En av forutsetningene for at et slikt modellmonopol opprettholdes og at modellmakt får rå, er at domenet eller saksområdet er veldefinert på A sine premisser. Oppheves denne forutsetningen, så vil modellmakten til A kunne oppheves, og en skapende og grense-overskridende diskurs bli åpnet for. I tilfellet med Leibniz kunne for eksempel modellmonopolet vært opphevet og modellmakten brutt hvis Leibniz hadde innsett at det psyko-logiske domenet for tankenødvendige slutninger, slik Aristoteles hadde definert det, ikke falt helt sammen med det formal-logiske domenet som Leibniz hadde i tankene og som skulle være uavhengig av psyko-logiske tankeoperasjoner. Med andre og billedlige ord, det bord som Aristoteles hadde dekket la grunnlag for et modellmonopol som Leibniz kunne ha opphevet hvis han hadde duket om på bordet, re-definert saksområdet (sml. figur 8.3).
Når et bord dekket på ensidige premisser blir "omduket" slik at andre syn slipper til. - Modellmakt gjør seg gjeldende ikke bare i vitenskapssammenheng, slik jeg har gitt eksempler på, men i ulike sammenhenger der vi innrømmer en ensidig ekspertise å ha monopol på kunnskapen. Enhver tilsynelatende "diskurs" blir en skinndialog på den modellsterkes premisser; alt som ikke passer inn i modellen, slik sakskartet er definert, forblir upåaktet eller defineres bort. Det kan skje i bedriftens styre eller bedriftsforsamling, i et databasert konferansenett ut fra et gitt sakskart, på terapeutens kontor ut fra en gitt skoleretning, eller i klasserommet i kraft av pensumplanen.
Konstruert eksempel med klasserom-situasjon. - Ta for eksempel en klasseromsituasjon på en byskole der det fastsatte tema er byens økologi. Elevene bringer med seg sin bakgrunnskunnskap og skal samarbeide om tegninger og fortellinger. Som bybarn er de modellmektige i forhold til to nyankomne i klassen -- Zari som kommer fra en landsby i Tanzania og Guri som kommer fra en fjellbygd på Vestlandet. Barna slipper dem til. Men hvis Zari tegner en landsby-hytte eller vil fortelle om den nye helsestasjonen ved nabolandsbyen, og Guri tegner en løe og vil fortelle om høy med løpestreng, kan det nok hende at læreren blir tilkalt. Zari og Guri kommer nok til å lære noe om byens økologi av de andre, men de får ikke bidratt på egne premisser, og får dermed kanskje ikke gjort kunnskapen til sin egen. Den forblir de andres fortellinger. Det er bybarna som har monopol på kunnskapen om byen.
Oppheving av modellmakt og åpning for dialog. - Men læreren eller bybarna kan vite råd for å oppheve dette modellmonopolet slik at Zari og Guri slipper til med sine kunnskaper som relevant. Hvorledes kan det gå til? Bordet kan dekkes om uten at det går ut over oppgaven. Saksområdet kan re-defineres slik at teamet blir byens økologi sammenlignet med landsbyens og bygdas økologi. Da blir også Zaris og Guris kunnskaper relevante. Da kan de bidra med sine tegninger og sine fortellinger på måter som utfyller deres egen-kunnskap og de andre barnas bilder, og det på en måte som sannsynligvis skjerper de andre barnas forståelse også for det egenartede ved byens økologi.
Dermed er det skapt en situasjon som skjematisk antydet i Fig. 8.3: Skinndialog blir erstattet av dialog der alle parter slipper til med sine kunnskaper, og det på en måte som beriker helheten, ja, til og med øker innsikten i de spørsmål som i utgangspunktet var ensidig definert.
Nøklene til å oppheve modellmakt og legge forholdene til rette for dialog er negering av de forhold (a-d) som ble opplistet ovenfor til å fremme et modellmonopol. Her er noen opphevingsmåter:
(-a) Flytt grensene for saksområdet slik at også B's bakgrunn blir relevant
Fremfor at saksområdet er definert på den ene parts premisser, re-definer det ved å flytte på grensene slik at også den annen parts premisser blir relevante. Kampen i rettsalen dreier seg ofte om dette, om hvor grensen går for relevante lov-paragrafer og presedenser. I eksemplet med byens økologi så vi hvordan dette kunne gjøres i klasserommet ved å ombestemme saksområdet som komparativt
(-b) Åpne samtalerommet for at flere perspektiver slipper til, for eksempel ikke bare ut fra bybarnas kunnskap ensidig utviklet fra deres ståsted
(-c) Tilrettelegg forholdene for at B kan utvikle egen-kunnskap på egen ståplass, slik at dette fruktbart kan belyse og bli utfyllende i møtet med landby- og bygdebarnas egen-kunnskap, slik viten og forståelse får utfolde seg og utvikle seg på deres premisser som komplementære perspektiver på økosystemer i lys av menneskers ulike måter å ordne seg og sitt samkvem og arbeid på
(-d) Bli bevisst at viten kun er gyldig inntil videre, og at i forhold til et "vedtatt" syn P og et korrigerende komplementært syn Q, er helheten R(P,Q) gjerne gyldigere enn enten bare P eller Q qua isolert del-viten. Dermed kan bybarna ikke lenger tilskrives fasitsvarene på spørsmål om saksområdet. Det komme i et nytt lys gjennom sammenligningen med landsby og bygde-økologien. Skinndialogen på ensidige premisser blir erstattet av en dialog mellom gjensidig utfyllende perspektiver. Nye sider ved byens økologi blir for eksempel oppdaget nettopp gjennom sammenligningen med bygdas og landsbyens økologi som Zari og Guri kan fortelle om med sine tegninger.
Slik oppheves modellmakt (Fig. 8.3). Slik blir helhetsbildet av forholdet mellom byens økologi og landsbyens økologi gyldigere og rikere enn den isolerte del-kunnskapen om henholdsvis byens og landsbyens økologi. Dermed kan skinn-dialogen erstattes med dialogspiral som får utfolde seg mot utvidet erkjennelse for alle deltagerne.
Avslutning: Når Sokrates blir spørsmål skyldig i møtet med Diotima
Jeg kritiserte tidligere Platons Sokrates-skikkelse for å stå i skinn-dialog til andre, for å styre spørsmålsstillingen slik at bordet dekkes for de "rette" svar i Platons ånd. Men det gjelder ikke alle dialogene. I Symposion, gjestebudet, forteller Sokrates om sitt møte med den fremmede kvinnen fra Mantineia. Diotima heter hun og forteller om stigen til sjelens skjønnhet som den søkende må lære seg å sette høyere enn kroppens -- fra menneskets virke til kunnskapene, for at hans sinn skal bli vàr skjønnheten der, -- "med våkent øye stå skuende vendt mot skjønnhetens vide, veldige hav, og så i aldri mettet visdomshunger skjenke liv til mange edle ord og mang en dristig tanke ...." (Platon: Symposion i E.Wyllers overs.).
Samtalen gjelder formålet for menneskers kjærlighet, det skjønne, og hun sier til Sokrates (gjengitt av Platon og oversatt av Arnfinn Stigen 1972):
"I den elskhugen kunne kanskje du òg bli innvigd, Sokrates. Men den endelege og høgaste innviinga, som den andre berre er til for, og som ein kan nå om ein går rett fram, den trur eg ikkje at du kan bli til del. Men eg skal gjere greie for det" (Platon 1972:84),
sier Diotima og ber Sokrates prøve å følge med, så langt han kan. Her blir Sokrates, som ellers lar andre være svar skyldig, også den som blir spørsmål skyldig. Men som Diotima antyder, han må selv gå veien. Noen fasit kan hun ikke gi.
1 Fra et foredrag 26.mai 1998 på Sunnaas Sykehus på et seminar om brukermedvirkning og erfaringer fra prosjektene ved sykehuset, og fra en innledning på åpningsarrangementet "Haldningar til andre sin kunnskap" på Faglig-pedagogisk dag, Universitetet i Oslo, 3.januar 1997 (senere sendt i NRK 2: Kunnskapskanalen).
TO SEE THE INDEX OF TEXTS IN THIS SITE, CLICK HERE